Idag våknet jeg av av Steino bråkte sykt i gangen, og deretter våknet jeg enda mer av at Stian kledde på seg og gikk ut av rommet! Klokka var ca litt over 10, og jeg lå og slumret litt i senga. Jeg ringte så bråkebøtta Steino for å høre hvor de var hen. De hadde gått rundt for å lete etter frokost, men var nå i nærheten av hotellet igjen etter frokostleterunden. Jeg kasta på meg noe filler og stakk ned for å møte dem! De hadde planlagt spise på Casa, som er type en mini familierestaurant eller noe sånt, med frokost, lunsj, middag, og kveldsmenyer såvidt jeg vet. Den ligger rett utenfor, så det var ikke noe problem.

Vi stakk opp til matetasjen først for å se om det var noe der, men det meste av matsteder er stengt med mindre de har frokost-ting på menyen eller egen frokostmeny, så det endte på Casa tross alt! Møtetiden klokka 11:00 ble litt avlyst fordi vi satt på Casa, men vi endte til slutt opp der alle sammen uansett. Unntatt Petter da, rart hvordan han alltid klarer å ende opp et annet sted enn der vi er, hihi. Etter vi hadde spist, dro Stian og jeg tilbake til hotellet fordi Stian skulle barbere seg, og jeg skulle bytte til den nye Dragon Quest-skjorta for å matche Hiep som kjøpte lik! Fun times.

Når vi satt på Casa hadde vi funnet ut at Stian hadde utnevnt meg som Keymaster, og jeg hadde feilet. Jeg trodde han hadde tatt med seg nøkkelen, noe som ikke var tilfelle. Så ergo var nøkkelen innelåst, alene, på hotellrommet. Stakkars nøkkelen. Vi måtte dermed gå i lobbyen for å få ordnet dette, vi ble bedt om å gå opp til rommet så ville vi få det låst opp. Etterhvert kom det en kar å låste opp, og jeg tok nøkkelen. Stian barberte seg, og jeg bytta til skjorte. Vi gikk deretter ned og møtte de andre! Så var det ut på tur, men tvert vi kom ut i varmen på rundt 29 grader fant jeg og Hiep ut at disse skjortene var UTROLIG varme og pustet fint lite. Så da var det opp igjen med oss to, mens de andre dro på Starbucks og ventet.

På vei tilbake var det en eldre dame med ungene sine som pekte på oss og sa “suraimu da!”, noe som betyr ca “Det er slime!”, jepp, Slime fra Dragon Quest, på våre skjorter. Vi fikk skiftet til lik t-skjorte istedet, som også hadde Slim-motiv, og en tekst hvor det står “I am not a bad slime!”. don’t ask! Vi kom oss til Starbucks og folk hadde bestilt og fått drikken sin. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og tok en Iced Chai Latte jeg også. Tina smakte på den, og konkluderte med at DENNE var den hun egentlig ville ha. Men hun hadde ikke tenkt på å faktisk spørre noen om hva det var. Så var det på tur til stasjonen for å komme oss til Harajuku! Vi gikk av på Harajuku og gikk opp imot broa ved Meiji Jingu Shrine. Når vi kom opp på broa, var det omtrent ingen freaky folk der, så vi var nok litt for sene! Vi får stå opp tidligere en annen søndag for å dra dit. Vi gikk igjennom Yoyogi Park, og det var ganske lite spennende der også. Så gikk vi videre bortover mot Shibuya, og gikk igjennom en eller annen miljøfestival av noe slag. Det var utrolig varmt, og vi holdt på å daue minst fire ganger på veien fra Haraujuku Station og opp.

Vi stoppet på en Starbucks omtrent midt i mellom Harajuku og Shibuya, og satt for å kjøle oss ned litt der! Det var passe digg. Vegard drev og bar rundt på den nye Vaio P-maskinen sin som vanlig, og prøvde å få igang en WiMAX-trial greie på 25 dager for å ha supernett over hele Tokyo med den. Vi gikk så ut av Starbucks og gikk mot Shibuya Station. På vei mot stasjonen kjørte det en Sesame Street-buss forbi og reklamerte for Universal Studios-parken. I den satt Cookie Monster, Elmo og noen av de andre rare greiene! De er like freaky om ikke mer på japansk. Vel fremme på Shibuya Station skulle vi komme oss til Akihabara for å dra på Yodobashi og titte litt. Vi kom oss bort dit, og hadde ikke tenkt på at det var Søndag. Stedet var stappfullt av folk og det var et utrolig ork å grave seg igjennom mennesker der, så jeg kjøpte noe av det jeg skulle og stakk. Kjøpte et oppladbart batteri med usb-port på, så jeg kan lade alt stuffet mitt ved eventuell krise! WiFi-internett-dingsen som jeg har med meg funker utmerket, og gjør at jeg kan bruke Twitter og Maps etc fra hvor som helst i Japan, det er UTROLIG nyttig for å finne frem ting her. Så den er super great! Men den trenger strøm, så jeg shoppa et sånt batteri.

Jeg, Stian og Hiep stakk ut fra Yodobashi rimelig kjapt, og tenkte vi skulle finne på noe å gjøre. Men alt vi tenkte på ville ikke fungert idag, fordi det ville vært folk overalt der uansett, så, vi dro tilbake til Hotellet for å ta det litt med ro! And so we did. Vi ankom hotellet, og slang oss ned på sengene på hvert vårt rom. Det var utrolig deilig, og jeg endte opp med å sovne litt. Utrolig chill! Så tok jeg meg tid til å gjøre meg oppdatert på blogpostingen, supernice. Så avtalte vi at vi skulle ut og drikke på Izakaya klokka 21:00. Klokka var omtrent 20:00, så vi stakk ut for å finne noe gøy å gjøre. Vi endte opp med å sjekke ut arkadene i Ikebukuro som vi ikke hadde vært på før. En av dem hadde en rimelig fet musikkspill avdeling, men det kuleste der var Guitarfreaks og Drummania XG, utrolig kule maskiner med utrolig kult design. Vi spilte der til rundt 21:00, og stakk på Izakaya for å drikke oss gode og hyggelige.

Så gikk vi på Wara Wara, grunnet at vi har hatt god suksess med dette stedet tidligere. Og denne gangen var intet unntak! Vi kom inn og fikk oss et stort rom og et LCD-display for å bestille drikke og mat med, som vanlig. Vi bestilte som gale, og fortsatte å bestille drinker til vi ikke orket å drikke mer (og litt til, litt mye sake..). Gode og blide ble vi iallefall. Regningen ble roughly 3000yen per pers, som er 220kr. Jepp, dere hørte riktig. 220kr per pers.. for 6-7 drinker hver, og hvertfall 25 porsjoner med mat som alle delte. Her er det billig å drikke, det er det ingen tvil om. Gode og fulle kom vi oss ut av hotellet, og de fleste dro til hotellet for å fortsette moroa der. Ikke nødvendigvis med mer alkohol, men bare gøy. Jeg og Stian derimot fikk den fantastiske ideen at vi skulle stikke på arkaden og spille Jubeat. Trond hang på, og tok med seg nøkkelen til rommet som Steino også bodde på. Trond caret på det og ble med likevel!

Da fant vi… holy shit.. vi så noe ikke trodde på med en gang. Har vi virkelig hatt flaks med å være i Japan på riktig dato? .. Konami har laget et nytt musikkspill, og akkurat dette spillet var på Location test akkurat på arkaden vi akkurat gikk inn i. For de som ikke vet det, er Location Test når Konami setter ut spillmaskinen et sted for å ta en siste test ute på faktisk arkadehaller. Den blir i de fleste tilfeller bare stående i noen uker, for testing. Det ligger en notatblokk ved siden av maskinene hvor folk kan skrive hva de synes, og hva de mener konami bør forandre før de slipper maskinen. Dette spillet var UTROLIG kult, og jeg og Stian endte opp med å spille helt til klokka 01:00 på natta, selv om vi skal opp 08:00 imorgen. Oh yeah. Og her sitter jeg å blogger også. Fordi ellers kommer jeg på etterskudd og det er jævlig pain! Nå skal jeg sove. God NATT!

Idet vi gikk ut av hotellet mot stasjonen tok jeg en sjekk på hvem som hadde spist frokost på rommet og hvem som ikke hadde det, og det viste seg at de fleste hadde det, så vi skippet maten ved hotellet og bestemte oss for å reise rett til Nakano. Jeg hadde sjekket togene, og fant ut at raskeste vei var å dra til Kanda, for å skifte til et ekspresstog derfra til Nakano. Vi kom oss på toget fra vår nærmeste stasjon: Hamamatsucho. Gikk av på Kanda, byttet tog, og alt var fint og flott. Når vi kom frem til Nakano gikk vi ut den utgangen jeg husket var riktig, som viste seg å være feil. Idet jeg innså det var feil, så husket jeg at jeg hadde gjort AKKURAT det samme sist jeg var her. Da var det bare å spasere en liten tur rundt stasjonen før vi plutselig så inngangen til handlegaten. Inne i handlegaten var inngangen til Nakano Broadway, så vi gikk mot inngangen. I bare handlegaten utenfor er det fantastisk mange butikker og ting å se, og det er bare en brøkdel av det. Det var masse folk og stekende sol så det var ganske deilig å komme inn i skyggen hvor det var -litt- bedre. Vi gikk igjennom handlegaten og kom til slutt til inngangen til Nakano Broadway og bestemte oss for å møtes her om 2 timer så folk kunne shoppe som gale og se seg rundt. Nakano Broadway er 5 etasjer med butikker, over et ganske stort område. Japan er veldig glad i å effektivisere ting, og dermed utnytte plassen veldig bra, så senteret består av VELDIG mange LANGE ganger. Vi splittet oss opp, og jeg, Daniel og Stian ble en av gjengene.

Vi begynte med å bare utforske senteret, og fant etter en halvtimes tid med BARE gåing og nesten ikke noe titting i de faktiske butikkene at det var mye som åpnet både klokken 1 og 2 selv om VELDIG mye var åpent allerede. Vi sjekket ut hele området, og fant butikkene vi ville sjekke ut og sjekket dem ut. Siden vi 3 ikke er de verste på å kaste penger på slike ting, så ble det ikke så veldig mye kjøp på oss. Stian kjøpte seg noen figurer og Daniel og jeg kjøpte ingenting. Vi begynte så å lete etter Jubeat, fordi det var noe vi kunne bruke den siste tiden før vi skulle møte alle på. Ingen jubeat, vi var innom alle arkadene i hele senteret, og de hadde beatmania, men ikke Jubeat. Kjipern! Etter vi hadde tuslet litt rundt og sett på alt gikk vi mot utgangen til handlegaten igjen hvor det lå en Fujiya. Fujiya er tydeligvis en kake/godteri/konditorilignende greie, som solgte noen sånne “kaker i glass” som så VELDIG gode ut, så vi gikk alle 3 inn og kjøpte oss en ting hver. Vi fant fort ut at de ikke hadde noe sted å sitte, så vi fikk det i en fin liten boks og tuslet videre. Like utenfor Nakano Broadway fant vi en Mister Donut, hurra! Det sier seg vel selv hva DET er. Et mekka av donuts, og MANGE av dem. De hadde sitteplasser, så jeg kjøpte en donut og en melon soda, fikk tilogmed pointcard, så gikk vi opp for å sette oss. Daniel kjøpte seg en donut og en kaffe, og etter vi hadde spist opp donutene våre gikk vi løs på Fujiya-kakene. Det er garantert ikke HELT populært å spise andres varer på deres sitteplasser, men vi dro utlendingspasset og regnet med det var OK. Ingen klaget til oss iallefall, så vi ryddet etter oss og gikk ut.

Vi tuslet innover igjen, og møtte tilfeldigvis resten av folkene før møtetidspunktet et HELT annet sted enn det avtalte møtestedet. Vi var samlet, men plutselig finner Kristina ut at hun har glemt posen sin på do! Åneei! Hun løpte til doen for å finne posen, men båsen hun hadde vært i var borte! Hun ble litt forfjamset og skjønte ikke helt hvordan båsen kan ha FORSVUNNET, men hun hadde bare gått til feil ende av etasjen, hvor det var en rimelig lik do. Hurra! Patrick popper frem og sier at han har funnet Yamanote sounddrops, noe som var midt i blinken for meg som nynner på de sangene hele tiden. For de som ikke vet hva jeg snakker om er Yamanote-linjen toglinjen vi tar omtrent hver dag her i Tokyo, det er en sirkellinje som går rundt og rundt innom omtrent alle steder av interesse i Tokyo, og omtrent hver stasjon har en liten “jingle” som går hver gang toget stopper og spilles helt til dørene på toget skal lukkes. Noen av stasjonene har samme melodi, men noen har forskjellige. Disse sounddropene er med andre ord små dingser man kan ha på nøkkelknippet som har en stor knapp på seg, og når man trykker på knappen spilles melodien! Jeg måtte jo ha, siden jeg får de på hjernen til stadighet. noen yen senere hadde jeg kjøpt 2 sounddrops og en liten figur fordi den bare kostet 50 yen. Sounddropene var visst ganske populære, siden de ikke var så VELDIG billige, 600 yen stykket. Like etter det skulle vi finne oss et sted å spise…

Dette viste seg å være vanskeligere enn antatt, fordi det var så UTROLIG mange steder å spise, og alt så skikkelig weird ut. Ingen klarte å bestemme seg eller bli enige, så jeg dro “care” kortet og bare gikk på KFC. Man vet hva man får, man vet hva det smaker, og jeg var SULTEN. Iløpet av spisestedletingen hadde vi mistet Thomas og Janne, og ingen visste hvor de var. Men jeg og Marte gikk rett til KFC, for jeg var sulten! Omsider kom vi oss inn på KFC, og der satt Thomas og Janne. Hihi, var fler som ikke orket letingen på spennende nye retter. Vi stilte oss i kø og bestilte, og omsider kom Tina, Kristoffer og Patrick inn også. De hadde tydeligvis ikke funnet noe heller! Jeg bestilte masse masse mat fordi jeg var sulten, og endte opp med å ikke klare å spise alt. Jeg delte ut resten, og de som snatchet det først var Kristoffer og Tina, hihi. Etter vi hadde spist, var vi gode og mette og møtte Stian utenfor.

Han var den eneste som ikke hadde spist på KFC, fordi han hadde spist takoyaki! Det var visst godt, og de hadde tilogmed sitteplasser. Da vet vi det! Det var veldig varmt ute, og det var rimelig klart at folk ikke var helt up for å henge ute i dette været, så vi bestemte oss for å dra å bade! Planen var først et badeland, men vi husket på at vi hadde basseng på hotellet. Vi tok toget til hotellet og fant fort ut at for de som bodde på hotellet var det mye billigere å bruke bassenget. Flesteparten bailet på badingen fordi de er kjipe og hang på hotellrommet istedet, men jeg, Stian, Tina, Daniel og Marte slang på oss badetøy og tok turen til hotellbassenget! Det var godt og forfriskende, men få minutter etter forsvant solen, fff, typisk når man skal bade. Men her i Japan var ikke det noe problem, fordi her er det så varmt uansett! Vi badet i litt over en time før Marte synes det ble for kaldt og pinglet ut! Etter det var det chilling på hotellrom før vi fant ut at “Hey, vi må vaske klær.. Coin laundry?”

Jeg sjekket Google Maps sin Streetview for å se akkurat hvordan det så ut i området, og tittet litt rundt. Vi pakket så sammen klærne i poser utifra hvilken vask de skulle i, og pakket sekkene våre. Stian ringte så og mente at han var sulten, så om vi ikke hadde noe spising planlagt kom han til å spise selv. Spising ble så planlagt! Pepper Lunch idag. Vi ringte resten for å sjekke om de var med. Daniel og Stian var med, men resten orket ikke enda. Vi tok en kjapp tur til Pepper Lunch og endte opp med å bestille noe nytt, som ikke var veldig bra. Vi drar på Pepper Lunch for det awesome kjøttet, men i det vi hadde bestilt idag var det kjøttdeig og ikke ekte biff. Kjipern! Marte mener at vi aldri skal spise på akkurat Pepper Lunchen ved Daimon fordi kvaliteten er såpass mye lavere her enn i Akihabara. Jeg er litt enig igrunn, Akihabara sin er alt for god. Stian fikk skikkelig sterk mat, og drakk mer vann enn han spiste! Moro. Vi fant også ut at det vi hadde trodd var “Qoo Orange” på Pepper Lunch aldri har vært Qoo. Grunnen til diskusjonen var at alle likte den de hadde der så godt. Den de hadde der var “Natchan Orange”, og den håper vi at vi finner på en automat eller et supermarked!

På vei tilbake til hotellet bestemmer vi oss for å ta med Stian og Daniel på vaskeriet, selv om det var lite. Men vi bestemmer oss for å ikke ringe resten siden informasjonsdamen hadde påpekt at det var VELDIG lite. Vi stikker på hotellet og plukker opp posene med klær, og møter Daniel og Stian i lobbyen. Vi ser på kartet, og går mot destinasjonen! Idèt Marte holder på å gå feil påpeker jeg at “Nei, det er her!” og peker inn i en ganske liten gate. Jeg hadde jo sjekket Streetview tidligere, og det viste seg å være smart! Vi fant vaskeriet og det hadde 4 små vaskemaskiner, 1 stor og 3 ganske store tørketromler. Marte prøver å stappe klærne inn i tørketrommelen, og jeg foreslår at vi skal vaske dem først. Hun trodde det var vaskemaskinen. Kawaii ^_^ (Hvis du ikke vet hva det betyr, så er det ikke så farlig). Vi planla å hooke 3 av vaskemaskinene rimelig kjapt med alle våre fantastiske vasker! Hver vask kostet 200 yen, hver pose vaskemiddel 30 yen, og hver tromling 100 yen! Også kjent som at vi trengte MASSE mynter, for vi hadde ikke nok. Så det ble en tur på supermarkedet borti gata for å bruke litt lapper så vi fikk veksel! Vel tilbake på vaskeriet fikk vi satt på vaskene våre og vi konkluderte med at det var bra vi ikk tok med fler av folkene fordi det allerede bare var 1 maskin ledig. Når vi hadde vasket litt, ringte vi resten og spurte når de skulle komme å vaske. Maskinene ble tatt fortløpende av enten japanere eller andre, så det lønte seg å komme kjapt om man skulle rekke å tromle alt før stengetid. Etter Daniel og Stian hadde vasket ferdig sitt bestemte de seg for å stikke, og vi satt og ventet på resten. Etter 1,5 time ca var vaskene ferdig, og noen var tromlet helt tørre. Vi ringte de for å sjekke hvor de var, og de var fortsatt ved hotellet. En halvtimes tid senere kom resten med masse poser og vi var omsider ferdig. Vi hang litt med dem, viste dem hvor de kunne veksle penger og veien til nærmeste 7-11 så de kunne ta ut penger til imorgen! For imorgen var det Hakone. De rakk såvidt å vaske alle greiene sine før 11 visstnok. Jeg og Marte stakk tilbake til hotellet for å pakke til Hakone. Etter pakking var det soving, og opp grytidlig for å reise til Hakone for å ha noen dager med SPA og RELAXATION!