Idag var planen å dra til Shibuya for å dra på Midori-konsert for 4 av oss som hadde billetter (Meg, Stian, Trond og Stein), men vi gadd ikke akkurat henge i Shibuya fra klokka 11:00 til 18:00, så vi dro til Akihabara først for å kjøpe ting man trengte for å overleve.

Vi møttes alle i lobbyen klokka 11:00, unntatt Hiep og Camilla som ikke kom før 11:10 fordi Hiep hadde forsovet seg! No problem. Så stakk vi alle til Akihabara for shopping. Idet vi gikk av på Akihabara avtalte vi at vi skulle møtes igjen utenfor stasjonen etter 3 timer, så folk kunne gå litt som de ville. Vi begynte med å gå mot hovedgata, slik at vi skulle splittes der. Det første vi gjorde var å kjøpe convertere til strømpluggene her, så vi kunne lade bærbare pcer og mobiler. Her i Japan er det ikke de samme pluggene i veggen! Så, etter å ha gått en stund bakover i gatene merket jeg at omtrent alle fortsatt var på slep, og tenkte ikke så mye over det inntil de plutselig løp frem og sa at de ikke hadde skjønt at den gigantiske gata med alle skyskraperne og butikkene var hovedgata, så de trodde vi ikke hadde kommet dit enda! Etter oppklaringen av denne misforståelsen splittet vi omsider opp.

Så var det bare meg, Stian, Hiep og Petter igjen! Det første vi gjorde var å lete etter et sted jeg hadde hørt om hvor de hadde masse gadgets og annet stuff jeg kanskje ville ha. Jeg visste at dette lå rett ved en maidcafé jeg hadde sett tidligere, så trodde ikke dette kom til å bli et problem. Etter å ha virret rundt i sikkert en TIME fant vi istedet White Canvas og gikk inn her for å handle masse unødvendig Touhou-stuff. Petter kjøpt en t-skjorte og en vifte, og Stian og Hiep kjøpte en t-skjorte hver de også. Jeg følte meg smart, og lot være. Vi gikk deretter ut, og fant ut at vi skulle gi opp å lete etter Maidcaféen og gadgetstedet, så vi ga opp og stakk for å spise på Pepper Lunch, og det var godt å endelig få spist der igjen. Matvrak, aldri hørt! Etter Pepper Lunch fant vi plutselig Trond og Steino uti gatene der, og da var det på tur til en arkade. Vi gikk først til Club Sega fordi vi ville spille Project Diva Arcade, og siden Sega har laget det måtte de jo ha noen der! Og det hadde vi rett i, de hadde 4 stk, og et godt køsystem. Vi spilte litt her, og gikk ut og til en annen arkade for å spille litt andre spill. Arkaden ble “Tokyo Leasure Land”, og vi fant plutselig ut at vi hadde mistet Petter, vi tenkte “Meh, whatever, care, effort” og brukte en stund her på beatmania, jubeat, litt Guitarfreaks og Drummania. Fine saker!
Når vi hadde vært der en stund og Petter ENDA ikke hadde klart å følge veibeskrivelsen “ut og til høyre, så høyre”, så ga vi opp litt og gikk ut i hovedgata.

På tilfeldig vandring i hovedgata gikk fikk jeg PLUTSELIG øye på maidcaféen jeg snakket om, og derfor også gadgetsjappa jeg hadde lett etter! Hooray! De hadde ganske mye kult småstuff her, så jeg kjøpte en tøff usb-hub, en nettverkskabel til hotellet og en 2.5-tommer harddisk casing som var rimelig tøff. Fine saker! Så var det på tide å møte de andre, så vi gikk mot stasjonen! Der stod alle unntatt Petter som forventet, og vi fikk omsider fatt i han siden han ikke var så langt unna. Vi var litt slitne, så vi tenkte oss tilbake til hotellet for å chille litt før konserten.

Vel fremme på hotellet med convertere, nettverkskabel og slikt fikk vi opp internett-ruteren og fikk delt ut internett til de fleste. Trond og Steino hadde 25% packetloss, så vi fant ut at på neste regning skulle vi flytte routeren inn til et mer sentralt rom, så alle fikk bedre dekning. Men de fikk overleve inntil videre, siden vi allerede hadde betalt for 24 timer! Etter litt relaxing på hotellrommet fant vi ut at innslippet til konserten startet om 40 minutter, vi hadde ikke fulgt med så veldig godt på klokka, så vi kjappet oss ut! Vi fant ut at vi ikke kom til å rekke å spise, så vi dro rett mot Shibuya AX hvor konserten var. Etter vi hadde kommet ut av hotellrommet fant Steino ut at han hadde glemt Suica-kortet sitt, og Stian hadde igrunn glemt absolutt alt unntatt mobilen i stresset. Jeg hadde ekstra kort til Stian, og Trond hadde ekstra kort til Steino, så vi kjørte ivei!

Når vi kom frem var det masse folk overalt, og en person som ropte ut hvilke billettnummer som kunne stille seg i kø. Vi kjøpte oss noe å drikke, og så for øvrig ikke en eneste utlending her bortsett fra oss, hoho! Våre numre ble ropt opp og vi stilte oss i køen, hvor vi på vei inn betalte 500 yen for en mynt man kunne bytte mot en drink i baren. Vi hadde ikke rukket å ta ut penger, så Trond måtte legge ut litt her. Når vi kom inn tittet vi oss litt rundt og skjønte ikke HELT hvor vi skulle, men vi stilte oss i kø til standen som solgte t-skjorter, håndkler osv, og konkluderte at Trond var stinn av gryn så han kunne betale for alt. Hurra for Trond! Lenge leve! Vi fikk kjøpt oss Midori t-skjorter hele gjengen, og jeg dro til og tok et håndkle også. Omsider inne i konsertlokalet pumpa anlegget AC/DC i en god stund, og en kar gikk rundt med et stort skilt det stod “NO DIVE” på, aka her skulle det ikke være noe stagediving.

Så startet konserten! Konserten startet med noe som hørtes ut som Midori som fikk orgasme (det var nok poenget), og en utrolig rolig sang. “Hva i fankern” tenkte jeg, fordi Midori er ikke akkurat rolig musikk, men dette løste seg uten problemer når neste sang startet med et SKRIK av episke proporsjoner og fullt bråk startet. Stemningen var god, og selv om jeg ikke synes Midori er HELT topp, så var stemningen så god at jeg ikke hadde “JEG VIL HJEM”-følelsen, which is good! Jeg var veldig glad for at jeg kjøpte håndkle etterhvert, fordi herrefjas man blir varm av konserter. Etter en del sanger ble det sagt at det var to sanger igjen før konserten sluttet, og etter to sanger gikk de av scenen og da begynte klappingen. Her regnet folk med encore, og det er ikke så uvanlig! Alle klappet en stund, og de kom løpende ut på scenen igjen! Og for en UTROLIG stemning det ble da. Helt galskap, de sparte ikke på energien for å si det sånn. Midori klatret så mens hun sang opp i den svære høytaleren på venstre side av scenen og fortsatte å synge der. Stagehanden så veldig bekymret ut for at hun skulle falle, så han stod klar for å ta imot tror jeg. Omsider sa hun noe jeg ikke helt husker og hoppet fra omtrent 1,5 meter ned og RETT ned i publikum! “NO DIVING” var ikke en regel hun skulle følge! Stemningen ble enda bedre av dette, og folk tok helt av. Midori fortsatte å synge mens hun ble flyttet rundt i publikum, og omsider var hun helt bakerst i lokalet rett ved der vi var, og klatret opp på lydbordet bakerst der og tok enda en dive! Man kan mildt sagt si at hun ikke brydde seg om så veldig mye, idet hun ble flyttet tilbake til scenen igjen hadde hun ingen av klærne på samme sted som de var når hun hoppet uti, og alt dette ble gjort i kun skjørt og undertøy. Herrefjas den dama. Etter dette wrappet de opp og gikk av scenen! Lysene ble skrudd på, og folk skjønte at nå kom de ikke tilbake på scenen. Da var det ut! Iløpet av konserten hadde Stian fått seg en japansk venninne, men de snakket ikke sammen fordi han hadde stort sett bare blitt brukt til å hoppe på. Med en følelse av å ha blitt utnyttet gikk han og vi ut av konsertlokalet i god stil.

Når vi kom ut konstaterte vi at konserten var bra, og jeg konstaterte at jeg hadde fått “dobbel øre-aids”, noe som var verre enn på arkaden i Ikebukuro igår, hurra! Det var på nivået at når vi hørte oss selv snakke hørtes det ut som noen andre snakket, fett! Nå var vi bra slitne, og ikke minst UTROLIG SULTNE. Så nå skulle vi fankern meg ha yakiniku på Gyukaku! Vi gikk ned mot Shibuya Station, og bort til der jeg mente å huske at Gyukaku var. Noe som var ganske riktig, og hurra for min stedssans! Jeg så ned trappa for å se om det var noe kø, og jepp, det var kø, en liten en.

For her satt det tre japanske jenter som ble en smule overrasket over at det kom utlendinger. De sa noe ala “Oi, utlendinger” og trodde nok ikke at jeg skjønte hva de sa. Men det skulle jeg gjøre noe med, så jeg vinket til dem! De ble flaue men vinket tilbake, success! Vi gliste og satte oss i kø bak dem. Omsider kom karen ut og skulle skrive ned navnene våre og hvor mange vi var. Jeg konkluderte med at det enkleste navnet å skrive ned på Japansk var etternavnet til Stian, altså “Delsom”, som blir “Derusomu” i furigana. Her ventet vi litt, og så kom vi omsider inn. Vi satte oss ned og bestilte, og så begynte vi å grille kjøttet. På den ene kjøttplata vi bestilte var det rimelig store biter, så man fikk med en saks man skulle klippe det med. Vi grillet den første porsjonen i hele biter, og håpet det var riktig. Vi slet med å klippe den opp i etterkant, og prøvde å spise den hel, det var… rimelig vanskelig og jeg klarte å søle Yakiniku-saus over hele t-skjorta mi, og ting ble generelt litt rart. Så vi tenkte vi skulle prøve å klippe først, det var omtrent umulig, og vi ble fort rettet på av japaneren som satt på bordet sidna! Han sa “Sorry! Bake, then cut!”, godt og tappert forsøk! Og vi skjønte hva vi skulle gjøre, klipping gikk vesentlig bedre når vi fikk en bekreftelse på at det faktisk var riktig av en eller annen grunn! Med unntak av Trond, som ikke klarte å klippe uansett. Vi coinet herved begrepet “å bli saksa” i Tronds tilfelle. Så nå kan vi hver gang Trond feiler på noe spørre “Hehe, ble du saksa nå Trond?”, god stil som vanlig. Gode og mette kom vi oss ut av Gyu-Kaku, og denne gangen måtte Steino betale. Jeg og Stian høres kanskje litt blakke ut, men det er enkelt og greit bare fordi jeg ikke hadde tatt ut nok penger, og Stian hadde som sagt lagt igjen alt på hotellrommet. Vi var slitne og trøtte, så vi dro tilbake til hotellet og sloknet rimelig fort.

Vi hoppet så på toget til Tokyo station, og hoppet av der. Jeg ringte Mita, og hun sa at hun ikke hadde dratt enda, så hun regnet med de var fremme rundt klokka 13 istedet. Vi tenkte “feh, berter” og hoppet på toget igjen til Akihabara! Etter å ha hørt sangene som spilles når hvert tog stopper på stasjonen alt for mye, bestemte jeg, Thomas, og Daniel oss for å se om vi fikk kjøpt en CD med disse sangene, så vi tenkte vi skulle innom Yodobashi for å se, siden vi hadde hørt sangene spilt der tidligere. Vel fremme i Akiba avtalte vi møteplass og skulle møtes der klokka 13. Jeg, Thomas, Daniel og Stian dro til Yodobashi for å se etter tog-CDen, men failet hardt pga det ikke var helt logisk hvor man fant den og hodet mitt ikke klarte å formulere en setning for å spørre om det. Marte gikk ned til lekebutikken i etasjen under og sa at vi kunne møte henne sammen med resten klokka 13. Jeg, Thomas og Daniel bestemte oss så for å ta en runde innom Tower Records, etter litt dilling rundt for å se på all den rare musikken tok vi heisen ned for å tusle litt rundt i andre deler av Akiba. Mens vi ventet på heisen skimtet Daniel et “Toilet”-skilt og spaserte omsider bort dit. Jeg spurte Thomas “Hvor ble det av Daniel?”. Thomas svarte “Han skulle på do”, og konstaterte at det skulle han også. Jeg merket da også at jeg måtte på do, så da gikk vi alle tre da. Like etter stod vi i … kø. Selv om det var 7 doer, var det altså kø på dassen. Etter doturen konstaterte vi at Norge skulle hatt slike “håndtørkemaskiner” som Japan har på sine dasser, siden de faktisk FUNKER i motsetning til de forferdelige luftblåserne som Norge prøver å tørke hendene til folket sitt med. DA var det endelig på tide å ta heisen ned til 1. Heisen var proppfull, men vi kom oss til slutt ned.

Da var det ut på en liten oppdagelsferd i Akiba til klokka ble 13. Jeg, Thomas og Daniel gikk rundt i elektronikkområdene i Akiba og fant konverteringsplugger fra europeisk til japansk, så nå fikk vi bruke alle alt av ting vi har som krever strøm. Supert! Etter litt mer akibasomling møtte vi opp 13. Resten hadde vært på Kotobukiya og Melon Books og brukt masse penger og fortsatt ingen Mita! Da bestemte vi oss for å finne butikken som jeg hadde vært på ifjor som hadde masse 2chgreier og litt Touhoustuff. Etter 15-20 min med leting og min fantastiske hukommelse (ikke akkurat HEELT perfekt), så fant vi til slutt butikken! Den het “White Canvas” og var plutselig ingen 2chbutikk lenger, den var nå 95% Touhou. For de som ikke vet hva Touhou er, så er det et spill laget av en kar som het ZUN, releaset som et hjemmelaget produkt, som plutselig har blitt så populært i Japan at de har et eget event for spillet som har 300000 besøkende. Ganske populært med andre ord. Hele butikken var nå Touhou doujin tegneserier, musikk, spill, plushbamser, nøkkelringer, vifter, coasters, mahjongbrikker, phonestraps. Jeg brukte ikke ALT for mye der, men litt!

Etter det hadde Mita ringt, og vi møtte opp med henne uten for Kotobukiya ved stasjonen. Klokka var rundt 14, og Mita hadde på seg en overdel med den største kløfta jeg har sett siden jeg ankom Japan. Jeg tok en liten sjekk på menneskene rundt når vi gikk til andre siden av stasjonen, og på 15 minutter hadde over 25 japanere tatt en ganske god og lang titt på kløfta til Mita, fantastisk. Vi puttet alle tingene våre i en coinlocker så vi skulle slippe å være på det og gikk videre. Da var det tur til Donki (Don Quijote), en kjede som er litt som nille, bare med et helt sinnsykt utvalg av klær og andre ting Nille ikke har. I tillegg til det har Akiba sin donki en etasje med maicaféen @Home, to etasjer med spillarkade, og en etasje med AKB48 i tillegg til selve området med ting de selger. Jeg er ikke ny til Donki, så jeg, Daniel og Stian sprintet opp til arkaden for å hive oss på Jubeat-maskinene! Jubeat er GØY. Etter en stund på Donki samlet alle seg, og vi skulle på maidcafé. Folk hadde bestemt seg for at de ville på en maidcafé de hadde fått flyer for, og tilfeldigvis var det Pinafore, en café jeg visste hvor var fordi jeg har vært der før. Vi kom oss dit, og fikk plasser inne i caféen. Maidene var ganske søte, og de fleste tok seg en is men Mita tok seg hotcakes og Patrick tok seg en slik risomelett hvor det kommer en maid og skriver hva du vil på den med ketchup. Patrick ba henne selvsagt om å skrive “Moe”, for de som ikke vet hva det er, for lat til å forklare. Etter det skulle vi ta ut litt penger.

Vi gikk til nærmeste 7-11 og jeg tok ut 20000 yen til meg selv, 50000 yen til Daniel. Resten tok ut litt også. Det lå en McDonalds rett ved og jeg var litt småsulten og trengte en sånn liten 100yens burger. Mita skulle ha en Oreo-milk-something-McFlurry, så jeg bestilte. Dama bak kassa misforsto meg i bråket, og hørte 2 cheeseburgere. Jeg ga den til Marte, men hun var ikke sulten, så den endte hos Romi! Da var det på tur til Harajuku for å shoppe, så vi hoppet på toget dit. På vei til Harajuku lukket døren på toget seg for fort til at Mita og Kristina ble igjen, treiginger.

Fremme i Harajuku var det ned til Takeshita Dori, jeg skulle ha meg en shorts, så Jeans Mate var første stopp. Vi bestemte oss for å møtes om 1 time. Jeg fant meg en shorts, vi tok oss en Crepe, og dillet litt videre rundt. Når litt under en time hadde gått var det på tide å gå tilbake til stasjonen, og på vei dit så vi en mann i dameklær med g-streng. Jepp, han hadde bare på seg g-streng og fishnetstrømpebukse, supert! Takk Harajuku! Da skulle vi til Shibuya, og siden Harajuku ikke er så langt derfra bestemte vi oss for å gå dit. Det var en grei tur, og man merket man kom nærmere Shibuya på hvor mange folk man måtte grave seg igjennom. Vi gikk forbi Shibuya AX, et stort konsert og olympialokale som så ganske stilig ut.

Så gikk vi til Hachiko, som er møtepunktet i Shibuya. Hachiko er en statue av en hund, som visstnok grunner i en historie om en hund som fulgte eieren sin til stasjonen hver dag, og ventet på eieren til han var ferdig på jobb hver dag. En dag hadde eieren dødd av hjerteinfarkt, og hunden hadde fått en ny eier. Men stort sett så fortsatte hunden å rømme hjemmefra for å stille seg på stasjonen og vente på sin gamle eier. I mange mange år etter eierens død. Derfor er statuens fulle navn “Faithful Dog Hachiko”, altså historien om verdens mest trofaste hund. Med det har statuen av hunden blitt Shibuyas største møtepunkt, og stort sett er det “Møtes ved Hachiko”. Med det fortalt, bestemte vi for å møtes ved Hachiko en time senere.

Jeg, Daniel og Stian gikk rett til Shibuya Kaikan, spillarkaden, for å spille mer Jubeat! Er ikke SÅ ofte vi får tid til det, så vi må gripe sjansen. De andre dro til Mandarake for å sløse penger. Mandarake er en kjede med brukt manga og leker og andre ting av den typen. Vi stod i kø ved de 2 Jubeat-maskinene Shibuya Kaikan har, og japanere kom stadig og stod i kø bak oss, og vi rullerte på den måten. En av gangene hadde Daniel og Stian spilt local-play på maskinene samtidig, så de ble ferdig samtidig, og ved siden av meg stod en utrolig pen japansk jente, som tydeligvis skulle spille. Som alle andre japanere, regnet jeg med hun skulle trykke på “Internet Play” og ikke “Local play”, men den tid ei. Jeg endte opp med å måtte spille “Local play” mot ei japansk jente. En jente på en arkade, i Tokyo, jepp. Jeg tenkte at hun måtte jo være rimelig god. Og der hadde jeg rett, jeg ble rimelig gruset. Men jeg synes jeg gjorde det ganske bra til å bare ha spilt i 3 dager! Men opplevelsen av å ha spilt mot en japaner, som i tillegg var ei heit jente tar jeg med meg med godt mot til tross av at jeg ble eid! Etter jeg var ferdig å spille la jeg merke til at hun var VESENTLIG høyere ranked på eAmuse (Multiplayernettverket til Konami/Jubeat), så da var det forståelig at jeg ble eid. Så husk det folkens, skal dere til Japan å spille Jubeat, tenk “Hot Asian, oh noes!”. Hihi.

Med det hadde Mita og Romi allerede dratt, grunnet at de mått rekke et tog som de ikke visste om. Mødrene deres hadde visst ringt og sagt ifra! Marte hadde tatt toget med dem til Akihabara for å hente tingene vi hadde puttet i coinlockeret og for å følge dem til toget på Tokyo Station. Vi var på vei til Akihabara for å bytte tog der idét Marte ringte, så vi møtte henne like gjerne der og tok toget videre til stasjonen ved hotellet. Etter det tok vi kveldsmaten på McDonalds fordi det var det billigste, og folk tydeligvis ikke eier økonomisk sans og sløser bort alle pengene sine på Mandarake første uka, Hei Patrick. Det var fredagskveld tydeligvis, fordi det var masse folk i gatene! Det var så innom Starbucks for min forhåpentligvis daglige Iced Chai Latte. Vel fremme på hotellet var det INTERNET TIME, og her sitter jeg og skriver! Day out!