Så fort vi kom ut merket vi at dette var vesentlig tidligere enn vi hadde vært oppe tidligere, fordi nå var det plutselig omtrent ingen mennesker i casual klær. Alle som var våkne nå hadde enten på seg skoleuniform eller dress omtrent. Vi kom oss på toget mot Shinjuku, og jeg tror mer eller mindre alle duppet av litt på det fulle toget, stående. Vel fremme på Shinjuku var det på tide med den vanlige rutinen, planen var altså Godiva og Hokuo (bakeriet), Godiva var ikke åpent enda, så det ble dårlig med det. Men folk fikk handlet på bakeriet, og det var rimelig ålreit. Så gikk vi mot busstoppet som vi hadde lett etter i 1 time ifjor.

For å recappe fjorårets hendelse. Vi gikk rundt på Shinjuku Station for å finne bussen i 1 time, hvor vi så plutselig fant den imellom alle utgangene, ved at den kjørte fra oss og det ikke gikk en ny en før om lenge. Jepp, fjorårets Fuji Q-tur gikk åt skogen, og endte opp med å ikke skje. I år derimot kom jeg mer forberedt, og visste hvor bussen stoppet, og hvor vi skulle kjøpe billett! Ikke dårlig.

Vi kom oss omsider opp dit, og gikk inn på billettkontoret. Her var det en hel bråte japanske skilter, og med 10 utlendinger på vei inn døra var det litt vanskelig å få oversikt. Jeg, Stian og Vegard klarte omsider å pushe ut alle, fordi alle trenger virkelig ikke gå inn her når uansett vi skal si “10 stk” til billettpersonen. Etter litt somling og tilfeldig lesing av kanji og annet på skilter fant vi riktig stasjon, riktig linje, og riktig billettluke. Stian gikk bort til luken for å dobbeltsjekke litt, han snakket japansk til damen, gjorde seg forstått, og ikke uvanlig fikk han gebrokken Engelsk i respons, istedet for Japansk altså. Vel, alt i alt gikk det bra, vi fikk kjøpt billetter og stilte oss i kø for å gå på bussen. Vi stilte oss først i feil kø, men bussjåføren til denne bussen ledet oss i riktig retning basert på billettene våre, hurra. Vi kom oss på bussen, og alt var supert!

Etter jeg hadde sittet på bussen i en 10 minutter fikk jeg mail fra Amazon om at kameraet mitt var levert på Lawson, og jeg fant ut at jeg hadde glemt å kjøpe drikke. Glemt å kjøpe drikke ja, til en 2 timers busstur. Døden. For de som ikke har hørt det, så bestilte jeg meg digitalkamera fra Amazon første dagen jeg ankom Japan. Den har med andre ord tatt 6 dager før kameraet ble levert hit. Ikke helt forventet, men nå var det nå endelig ankommet sammen med det de andre bestilte sammen med meg. Stian bestilte HD-videokamera av typen Panasonic HDC-TM700 og Trond og Stein bestilte et kompakt-speilrefleks-hybrid-billigkamera av noe slag, Canon PowerShot G11 tror jeg det het. Alt var ankommet, men vi satt alle på bussen til et sted langt i gokk. En smule frustrerende, ettersom jeg gjerne skulle tatt MANGE bilder på FujiQ. Bussturen føltes lang, men var igrunn helt ok!

Når vi kom frem hoppet vi av på en rimelig fancy bussterminal, den var fancy i den forstand at den kun tilhørte fornøyelsesparken. En fornøyelsespark med eget busshus med billettluker og hele pakka, not bad. Greit førsteinntrykk med andre ord. Når vi ankom inngangen til parken var det en helt annen verden. Storslagent er bare mildt, rett og slett. Inngangen var svær og jeg ble ganske overrasket. Jeg tenkte “Holy shit, awesome” og så gikk vi inn for å kjøpe billetter. Folk handlet billettene sine og kom seg inn. Her skulle vi visstnok putte billettene våre på en maskin for å få utdelt et “Free Pass” med bilde av oss på. Jeg stappet billetten i maskinen, og den begynte å pipe. Jeg tenkte litt “what”, og så på kameraet. Rakk ikke tenke så veldig langt før bildet ble tatt, og billetten ble printet. Kameraet hadde truffet meg ca ved bryst/hake-partiet. Så det var igrunn egentlig bare haken min som syntes fra ansiktet mitt. Jaja! De andre gjorde ikke samme feilen, de bøyde seg godt ned for kameraet.

Vi kom oss så inn i parken og kastet oss med en gang i kø til de forskjellige attraksjonene. Jeg tok Fujiyama, Dodonpa, Eejanaika, Tekkotsu Banchou og noen andre ting jeg ikke husker navnet på. Alt var utrolig tøft, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg stod opp tidlig for dette. Noe av det mest stilige med parken var beliggenheten. Den ligger RETT ved Mount Fuji, som vi da kunne se fra parken. Det mest morsomme som skjedde iløpet av parken var når vi tok en attraksjon som minner litt om tømmerrenna, bare mye større og ikke helt en “renne”, men mer en berg og dalbane med vann involvert. Her har de ikke sørget for at folk ikke blir våte, for å si det sånn. Noe det virker som at Tusenfryd og Liseberg har gjort med sine tømmerrenner. Fordi her ble vi UTROLIG våte. Alle japanerne og Camilla hadde kjøpt seg poncho, men vi barske utlendinger skippet selvsagt dette. Det var en utrolig varm dag, så vi var ikke så veldig bekymret for å bli våte! Men herregud så våte vi ble, gjennomvåte. Så mye vann så jeg ALDELES ikke for meg skulle komme mot meg i stor fart. Det var egentlig så vått, at vi like gjerne stod foran brygga der den kom etterpå, for å bli enda våtere. Vi var sultne etter dette, og gikk for å spise på det eneste stedet som hadde mat. Det var en burgersjappet av merket “Mos Burger”, og det er den VERSTE burgeren jeg NOEN gang har spist. Den var gjennomført forferdelig, så fæl at Hiep ble syk av den (vi kan si det var derfor). Utover det var det sykeste jeg gjorde i parken å ta Eejanaika, den nyeste berg og dalbanen de har der. De kaller den en “4D”-coaster, hvis du vil vite hvorfor, søk den opp. Det anbefales virkelig å se hvor syk den er. Jeg trodde igrunn ikke det fantes noe så sprøtt!

Etterhvert så nærmet det seg stengetid for parken, og vi tok en vurdering for hvorvidt vi skulle dra tilbake, eller om vi skulle dra til FujiQ sitt onsen og spa-område. Hiep var sjuk etter burgeren og folk var generelt slitne, så det ble hjemtur. Men det viste seg å være vanskeligere enn tidligere antatt. Vi gikk til busstasjonen vi ankom parken på, og spurte om billetter. Svaret vi fikk var at reservasjonstiden var gått ut, og vi hadde ikke bestilt billetter. Vi måtte spørre føreren på neste buss om han hadde plass til oss, og nei, det hadde han ikke. Vi konkluderte med at tog var det store, så vi gikk rundt hele parken for å komme oss til togstasjonen. Her kjøpte vi billett helt frem til Ikebukuro, og ting gikk rimelig knirkefritt helt til vi kom oss til Otsuki, hvor vi skulle bytte til et tog mot Shinjuku. Her trengte vi plassbilletter, og vi var litt usikre på hvordan det fungerte. Vi fant fort ut at det kom en kar rundt for å sjekke at alle hadde plassbilletter uansett, så vi fikk kjøpt på toget heldigvis, og satte oss ned.

Vel fremme på Shinjuku, kom vi oss til Ikebukuro, for så å gå ut på feil side av stasjonen. Etter litt forvirring fant jeg ut at jeg var sulten, og jeg så en McDonalds. Jeg tenkte what the heck, og sa at de som skulle være med på Lawson for å hente pakke fikk joine meg mens jeg spiste, så kunne vi gå å hente den etterpå. Alle ble med unntatt Steino, for han hadde tydeligvis ikke fått med seg at vi skulle hente pakke, men det gikk bra. Vi spiste, og dro hjem til hotellet. Slitne som bare det kom vi oss inn på hotellet for å slenge fra oss ting og tang og for å hente pass og Steino så vi fikk hentet pakken vår. Vi måtte også ta ut penger, utrolig mye penger, i kontanter for å betale pakken. Vi gikk ut, og kom oss til 7-11 nærmest Lawsonen der pakken var for å ta ut penger. Vi tok ut rundt 250 000 JPY til sammen, altså rundt 20 000 norske kroner, og gikk mot Lawson.

Vel fremme på Lawson måtte jeg klare å plotte inn alt jeg skulle på hentemaskinen der, slik at jeg fikk tildelt en kvittering som jeg skulle levere til personen bak kassen, for så å betale og motta pakken. Rimelig greit system egentlig. Problemet er selvsagt at alt på maskinen er på Japansk, men dette klarte jeg omsider! Karen bak kassa tok lappen, og hentet pakken. Han (og dama som jobbet i kassen ved siden av) ble rimelig matt når vi dro ut 250 000 JPY i kontanter og slang på bordet. Men hey, utlendinger vettu, de tåler sånt fra oss. Vi er jo litt rare after all. Vi fikk pakken, og gikk mot hotellet.

Kom frem til hotellet og pakket ut alt, og var rimelig fornøyde og gikk rundt for å ta bilder av alt og alle! Nå var jeg trøtt som fankern, så nå var det sovetid. Vi skulle jo opp tidlig imorgen også, for å dra til Hakone. Det var egentlig derfor denne dagen egentlig skulle være chilledag i Tokyo, og ikke FujiQ. Men, gjort er gjort! Det var med andre ord opp rundt klokka 07:00 imorgen også. Tjohei, and good night.

Toget vi valgte å ta bortover var toget som het “Limited Express Romancecar”, fordi det var det kjappeste toget grunnet færre stopp og raskere fart! Grunnen til at det heter Romancecar er såvidt jeg leste på grunn av at det var et av de første togene uten seter med armlener som separerer plassene, delt i 2 og 2. Derav “romance seats”, i tiden hvor det var vanlig å separere alle seter. Moro fakta! Ohyeah. Vi begynte med å finne inngangen til Odakyu-delen av Shinjuku Station. Odakyu hadde tydeligvis en helt egen del av Shinjuku station, verdens mest travle togstasjon, hvor de har et stopp for sine toglinjer. Vi lette litt rundt og mens vi gikk mot “Odakyu Line”-skiltene så mistet vi plutselig Thomas og Janne. Merkelig, Thomas ringte meg og vi fant ut at de hadde stoppet for å kjøpe noe å drikke på en automat, og på verdens travleste togstasjon er det en del folk, så det er lett å miste hverandre. Vi fant hverandre igjen og gikk mot “Odakyu Line”-skiltene. Der fant vi omsider inngangen, og dermed billettmaskinene! Vi skulle kjøpe billetter til toget som gikk 08:04, men fant fort ut at det fikk vi ikke lov til, toget kom ikke opp på noen av billettmaskinene når vi skulle kjøpe billetter, så vi måtte velge 08:53-toget istedet. Kanskje den forrige avgangen var full, hvem vet. Men! Det var ikke akkurat noe problem, for vi hadde litt lyst til å få i oss litt mat, og Marte hadde lyst til å finne bakeriet vi hadde vært på i Shinjuku Station sist vi var i Japan, grunnet nom nom bakevarer til togturen! Vi kjøpte billetter, men på maskinene var det ikke mulig å kjøpe mer enn 4 og 4 billetter, så vi endte opp med å dele gruppen i 4, 3 og 2, og bilettene ble kjøpt! Så var det frokosttid, vi gikk ut nærmeste utgang og fant en KFC. Vi liker jo kylling, tydeligvis. KFC hadde frokostmeny, og som alle andre frokostmenyer er det grusomt og fælt etter min mening. Heldigvis hadde KFC fortsatt de minste kyllingburgerne sine på menyen selv i frokosttiden. Kristoffer endte opp med å spise på Yoshinoya, billig billig you know. Maten var god, og det var godt å få i seg litt frokost, vi møtte opp med Kristoffer og hadde fortsatt god tid til toget.

Da var det ekspedisjon bakeri! Marte leder vei, og jeg lar henne lede ivei. Hun har ikke VERDENS beste retningssans eller hukommelse, men de funker noen ganger! Så jeg fikk vel gi dem en sjanse. Hihi. Hun gikk riktig vei en ganske lang periode før vi plutselig endte opp i retning Shinjuku Sentrum, hvor jeg påpekte at bakeriet var under bakken, altså måtte vi ned en trapp til under bakkenivå. Hun utbrøt “Det kunne du sagt tidligere”, og jo, det kunne jeg, men det hadde jo ikke vært noe gøy. Hihi. Vi kom oss omsider ned under bakken hvor vi fikk øye på den lille Godiva-butikken i Shinjuku Station, hvor de hadde blandt annet CHOCOLIXIR! Endelig, sier jeg. Chocolixir er en form for drikkbar sjokoladegreie, som jeg ikke helt vet hva inneholder, men en ting er klart. Den inneholder sjokolade, og mye av det. Den er ganske dyr, men helt sinnsykt verdt det. Jeg kjøpte meg selvsagt en med en gang, og begynte å få alle til å smake. Vi endte opp med å kjøpe en nesten alle sammen. Nam!

Så var det å finne bakeriet, det var ikke videre vanskelig med min fantastiske hukommelse. Jeg sendte inn Marte med masse penger og sa “kjøp hva du vil”. Hjernen hennes fikk overbelastning og hun endte opp med å bruke under 100kr til tross av dette. Hihi. Men hun kjøpte masse godt. Etter bakerishoppingen måtte vi tilbake til toget for å faktisk sørge for at vi kom oss på det i tide! Vi fant riktig spor og riktig tog, og toget så ganske fancy ut, og var veldig langt. Japanske tog er ofte veldig lange, så det var vel å forvente! Vi kom oss til våre tildelte plasser, og de forskjellige gruppene havnet i forskjellige vogner, kjipern. Jeg endte opp med de jeg hadde bestilt billetter med, altså Kristoffer, Stian og Marte. Vi satt oss ned i setene våre, før det plutselig kommer inn noen søte gamle japanske damer og trykker på en pedal hvor de plutselig snur hele setet rundt. Vi titter på dem og blir litt “wow, kan man SNU setene rundt?”. Stian og Kristoffer reiser seg og snur hele setet rundt mens de japanske damene smiler av at vi ble overrasket. Da ble vi en firer! Det ble en standard togtur på rundt 90 minutter, med litt soving og litt PSP-spilling.

Vel fremme i Hakone-Yumoto måtte vi finne ut hvordan vi skulle komme oss opp til Kowakien hvor Yunessun ligger. Jeg snakker litt med en kar i en “Tourist Information”-luke, og han snakker flytende engelsk. Perfekt! Da slapp jeg å formulere japanske setninger. Han informerer om at vi kan kjøpe bussbilletter til Kowakien i luken ved sidenav, og forteller meg hvor jeg finner bussen. Jeg går til luken ved siden av som er “Bus Tickets”-luken, og personen kan ikke engelsk overhodet. Hun klarer å spørre om vi faktisk har inngangsbilletter til Yunessun, noe vi ikke har. Hun sender meg tilbake til mannen som kan engelsk, hvor han informerer om at vi kan kjøpe en pakke med både bussbillett og inngang, og sier en pris. Denne prisen er MYE billigere (ca 35%-ish) enn om vi skulle kjøpt bussbillett og inngangsbillett separat, så vi kjører på! Vi kommer oss ut av togstasjonen, under en undergang, og bort til busstoppet. Her står det 3 mennesker som skal shuffle de forskjellige menneskene rundt, det går 3 forskjellige busser her, fra et ganske lite busshus. Vi kommer oss i riktig kø etter å ha vist dem hvilke billetter vi har. Omsider kom vi oss på bussen, hvor vi måtte dra en liten papirgreie ut av en maskin før vi gikk på bussen. Denne lille saken skulle tydeligvis scannes av maskinen på vei ut av bussen, for å regne ut akkurat hvor mye den skulle ha betalt. Siden vi allerede hadde kjøpt billetter, slang vi denne biten inn sammen med billetten, og den tok betalt og alt var fint! Bussturen var veldig interessant, og tok kanskje rundt 20 minutter om jeg skal stole på mitt hode. Veien opp var veldig bratt, og med veldig mye natur og fine blomster og trær overalt. Spesielt var det mange fine lilla blomster overalt i Hakone! Det var en HEL del svingete veier, og man merket at man kom høyere og høyere opp. Utsikten ble drøyere og drøyere, og etter en god stund kom vi oss til Kowakien. Kowakien var VELDIG langt opp. Det var utrolig fint der oppe, og Yunessun lå rett ved der vi gikk av, på andre siden av gaten. Vi ble ganske “wow” av synet på inngangspartiet til Yunessun, det så mye bedre ut enn på bilder, synes jeg iallefall.

Vi gikk opp trappen og kom oss inn til inngangspartiet, hvor det var skiltet til resepsjonen. Resepsjonen lå ganske langt opp i selve komplekset, men vi kom oss omsider opp dit via rulletrappene inni komplekset. Vi leverte vår kombopakke-lapp i resepsjonen og fikk tildelt armbånd med et nummer på. Disse armbåndene hadde jeg lest om tidligere, og de var like om ikke mer kule enn jeg hadde lest. Vi gikk inn, og kom med en gang til et område hvor man måtte ta av skoene, hvor det også lå en badetøy og badeaccessory-disk hvor man kunne kjøpe ting, eller kjøpe/leie badetøy. Daniel hadde leid badetøy sist vi badet, men her hadde de godt nok utvalg til at han kjøpte badetøy såvidt jeg fikk med meg. Etter vi hadde puttet skoene i en skopose og gått inn i selve lokalet måtte vi komme oss til Locker Room-områdene. Området etter man måtte ta av seg skoene besto stort sett av veldig myke tepper, og det var skikkelig bra. Disse japanerne liker behagelighet! Vi gikk til en disk for å få utdelt håndkle og en kåpe-lignende greie for bruk inne i lokalet når man skulle gå rundt mellom bassengene. Guttene fikk blå, og jentene fikk oransje! Guttene og jentene splittet opp selvsagt, for nå var det skiftetid! Vi kom oss til skapene, og bevegde armbåndene over skapet, og det sa “klikk”. Stilig bruk av teknologi, man trenger bare holde armbåndet over ting for å åpne/låse-skap, eller betale for ting inne i parken. På den måten slipper man å ta med seg noe som helst inn, og man betaler for alt man har kjøpt idet man forlater stedet! Jeg låste skapet mitt med det magiske armbåndet, “klikk”. Og tok ikke med meg noe inn annet enn badeshortsen og kåpe-greia. Tenkte at jeg ikke kom til å trenge håndkle med det første, og det viste seg å stemme. Idet man gikk ut på andre siden av garderoben var det 3 valg: “Yu-Topia”, “Yunessun” og “Mori no Yu”-sonene. “Yu-Topia” er sonen hvor man har et vanlig basseng inne, og et uteareale med de utroligste bassengene jeg noensinne har vært i i allefall. Ute er det et basseng hvor man kan bade i bassenger med forskjellige ting. Man kan bade i kaffe, grønn te, sake eller rødvin. Eller man kan bade i fjellbassenger som er rett i fjellene, et kullbad, eller et veldig varmt basseng formet som et tradisjonelt kar. “Yunessun” er sonen hvor man har et basseng hvor de har tilsatt noe rare greier, kanskje salt? Bassenget er iallefall helt rart, og man flyter til toppen med en gang man går oppi. Det var en merkelig men digg opplevelse, man kunne bare slenge seg oppi og bli holdt oppe av vannet. Det har også et stort litt “gresk” basseng som ikke var så dypt, med masse små enkeltperson boblebad-lignende områder, og noen store områder med bobler og andre ting. Hver time lages det en sirene over høyttaleranlegget, og de lager regn over hele området, og like etter regner det såpebobler. De hadde også et doktorfiskbasseng her, hvor man kunne få fjernet død hud fra føttene sine. Doktorfisker er kjente for å kunne hjelpe på hudsykdommer, fordi de spiser av all død hud. I denne sonen var det også 3 boblebad som ble fylt med litt sveitsisk sjokolade til tid og annen. Uteområdet her bestod av “Rodeo Mountain” en litt annerledes sklie med en eller annen masserende virkning alt etter hvilken av skliene man tok. Sklien hadde 3 nivåer av “vanskelighet”. I den verste blir man slengt frem og tilbake ganske mye og ryggen får skikkelig bank, på en god måte. Hihi. “Mori no Yu” er den tradisjonelle japanske sonen, her må man være naken, og den består av helt vanlige varme kilder og badestamper fylt med varmt kildevann. Det kan være mye jeg har glemt, men alt i alt konkluderte vi med en gang med at HER var det IKKE noe problem å bruke en hel dag, bare etter å ha sett den første sonen.

Det første vi gutta gjorde, var å dra til Yu-Topia-sonen, for vi ville bade i kaffe, te, sake og vin! Alt i alt var det fantastisk, og vi hadde det utrolig bra allerede. Vi hang fra oss kåpegreiene våre ved døren til utebassengene, besøkte alle bassengene og brukte en del timer på det. Vi skulle jo ta det HELT med ro! Vi hang en stund i fjellbadene siden de var utrolig bra, og en del i kullbadet siden det var helt stille og rolig der, med litt bakgrunnsmusikk. Himmelsk er ordet. Etter vi hadde vært igjennom noen timer med deilige onsens trengte vi en liten snack. Rett på innsiden av døren fra aromabassengene var det en liten crepe-bod, som vi la vår elsk på. Vi kjøpte crepe ved å bare tappe armbåndene våre på leseren, og penger ble brukt. Dette kunne bli farlig, tenkte vi! Mens vi stod og gomlet våre crepes kom plutselig jentene. Oops, de hadde vi glemt! De hadde vært i Yunessun-sonen mens vi drev og badet i vin og alt det andre. De fortalte om doktorfiskene, og at de åpnet om 30 minutter. Vi hadde jo tenkt oss til Yunessun-sonen uansett, så vi gikk mot den neste sonen. Iløpet av tiden vår i Yu-Topia-sonen hadde jeg lagt merke til at mange folk hadde kamera med undervannshus, selv om man skulle tro det ikke var lov å ta bilder i et badeland. Men jeg har jo faktisk et kamera som tåler opp til 3 meter under vann, noe som er dypere enn noe basseng her, så for meg var jo dette midt i blinken! Så før jeg gikk til Yunessun-sonen svippet jeg innom lockeret mitt for å hente kameraet.

Mange bilder ble tatt igjennom hele dagen. Yunessun-sonen var som beskrevet tidligere, og mye tid ble brukt her. Først besøkte vi det rare bassenget med de rare kjemikaliene som fikk deg til å flyte på vannet. Når doktorfiskene åpnet stilte vi oss i køen, og gjorde oss klare for en opplevelse! Kristoffer ble ikke med da han trodde at det kostet penger, men vi fant ut at det var bildet som ble tatt av deg når du satt i doktorfiskbassenget som kostet i ettertid. Jaja! Når vi kom frem i køen, så ble det informert om masse forskjellige ting på japansk. Jeg skjønte noe av det, men det var ikke noe problem å følge med på hva resten gjorde uansett. Vi måtte vaske bein og føtter i et lite varmt basseng, før vi fikk tildelt et håndkle for å tørke bein og føtter med. Vi skulle sette oss på kanten rundt bassenget, og gjøre oss klare mens de forklarte hvordan det funket. Vi fulgte på og til slutt senket alle føttene ned i bassenget. Fiskene stormet på og det kilte så utrolig, og det var jeg tydeligvis ikke alene om å synes. De japanske jentene ved siden av meg var spesielt fnisete og klarte ikke å slutte å le. Det er dog helt forståelig, fordi jeg er ikke veldig kilen selv, men selv jeg klarte ikke kontrollere meg når over 10 fisker nommet på føttene mine. Etter en liten stund klarte jeg å holde meg, og latteren roet seg. Det var utrolig deilig, og føttene ble kjempemyke og fine etterpå! Anbefales sterkt.

Etter det tok vi turen i det store “gresk”-lignendene bassenget og koste oss der en stund, før vi gikk ut til utebassengene i denne sonen. Vi tok sklia et par ganger, og den var ganske nice. Vi gikk så inn for å bade i sjokolade, og det var greatness! Vi satt en stund i bassenget fordi vi hadde sett at det var en “Helle sjokolade på folk og i bassengene”-event i sjokoladeboblebadene om bare en halvtimes tid. Vi ventet på eventen, og til slutt kom folk med boller med sjokolade som de helte i folks hender med øser. Folk tegnet på hverandre og kastet sjokolade på hverandre, og det var rimelig morsomt. Bildene sier alt her, sjekk dem! Etter vi hadde brukt kjempelang tid i disse to sonene var det omtrent 1 time til Yunessun og Yu-Topia sonene stengte, mens “Mori no Yu”-sonen var åpen i 3 timer til. Vi tenkte det var på tide å dra til “Mori no Yu”-sonen. Vi delte oss etter kjønn igjen og dro til nakensonen “Mori no Yu”.

Kristoffer, Patrick, Thomas og Janne hadde splittet opp med oss for en stund siden, så vi sa ifra til dem at vi tenkte oss til dit. Kristoffer og Patrick bailet, og Thomas semibailet mens resten dro dit. Thomas kom inn dit senere etter jeg, Stian og Daniel hadde chillet der en stund. Jeg møtte Thomas, Kristoffer og Patrick i området før guttedelen av “Mori no Yu” og de ville dra hjem til Tokyo av en eller annen grunn. Så de gjorde det. Resten av oss koste oss i rundt 1-2 timer, før vi ble for sultne. Vi hadde jo tross alt levd på crepe i en hel dag. Vi dusjet og kom oss ut, og ringte Patrick. Vi håpet jo på at de ikke hadde dratt enda, men det hadde de, de satt på toget.

Vi prøvde å få kontakt med jentene, men de var umulig å få kontakt med. Det var nå litt mer enn 1 time før “Mori no Yu”-sonen stengte. Vi måtte bare ha mat, så vi tok turen inn på pastarestauranten som var en del av Yunessun-komplekset hvor jeg spiste en utrolig god lasagne, til en dog veldig stiv pris. Sulten ble tilfredsstilt. Etter å ha ventet rimelig lenge begynte det å bli så sent at vi måtte finne hotell ganske kjapt, om vi skulle ha sjansen til å dra tilbake til Tokyo om vi ikke fant hotell. Den siste bussen som ville rukket siste tog til Tokyo kom, og vi konkluderte med at vi ville være i en dag til, fordi Hakone er et supert og chill sted. Daniel mente 3000yen (210kr) var for mye penger, og gikk på bussen i stor fart. Vi skjønte ikke helt hva som hadde skjedd i hodet hans men vi ble igjen for å finne hotell! Etter et par bomturer litt overalt, og mye klaging fra Kristina og Marte fordi de ikke hadde spist enda, fant vi omsider et hotell til 6000yen. Vi droppet det til 3000yen grunnet at det var nede i byen nedenfor fjellet, og visstnok hadde rykte på seg til å være rimelig gammelt og slitt. Den eneste grunnen til at jeg vurderte det i utgangspunktet var så de blakke folkene på turen skulle ha muligheten til å bli over (Patrick og Kristoffer). Men de hadde jo dratt hjem uansett, og nå hadde tilogmed Daniel dratt også. Så da var det Hotel Kowakien! Et awesome hotell, som tilogmed hadde sin egen onsen som alle hotellgjestene kunne bruke gratis. Vi var ganske utslåtte etter en hel dag med bading, så vi crashet hotellrommene rimelig kjapt. Vi hadde tatt 2 trippelrom, et med meg, Marte og Stian, og et med Thomas, Janne og Kristina. Marte var veldig klar for mat, så vi gikk til en “Family Mart” rett ved hotell. For de uvitende er Family Mart en konbini alà Seven Eleven i Japan.

Når vi kom oss frem til Family Mart kjøpte vi noe drikke, godteri og bakevarer for å ha på hotellrommet og dro tilbake til hotellet. Jeg slang meg ned på senga og chillet i en times tid før Stian ville på Family Mart igjen for å kjøpe ting han hadde glemt. Denne gangen hadde jeg hvilt meg litt, så jeg var litt med i shoppehumør. Jeg kom tilbake til Marte på hotellrommet med en hel del greie jeg hadde kjøpt, inkludert en bolle formet som en sopp som jeg hadde kjøpt til Marte! Den var ganske søt, og det var hun enig i. Hun smakte på bollen, og det viste seg at den var ikke bare søt, og formet som en sopp. Den var faktisk full av sopp. Marte liker ikke sopp. Great Success? Kanskje! Det ble en morsom opplevelse iallefall. Vi planla å møtes i lobbyen klokken 10 imorgen, for å utforske Hakone mer! Jeg og Stian avtalte å stå opp rundt 9 for å faktisk starte dagen med å bade i en ekte onsen. Imorgen skulle bli supert.