Vittig og festlig undertittel
Posts tagged sunshine street
Dag 5 – Trøtthet, Vifte og Søtsaker
Jul 5th
Planen idag var å dra til FujiQ, en fornøyelsespark ved Mount Fuji! Men sånn ble det ikke. Jeg var helt kake etter igår, og Stian var også ganske trøtt. Jeg sendte ut en SMS til alle sammen om at vi ikke var helt med, og tenkte vi kunne ta en “gjør hva vi vil”-dag idag. Så fikk jeg en “fckd” eller noe i SMS fra Tina, og en “du kunne sagt ifra tidligere”. Tydeligvis var ikke Tina sliten iaffal! Så jeg sendte ut en SMS til alle “Møt opp i gangen plz”. Så møttes vi alle i gangen for å ta en liten sjekk. Folk var litt trøtte, men vi hadde jo allerede stått opp. Så diskuterte vi litt frem og tilbake og kom frem til at vi kunne ta fridagen idag, og heller legge oss tidlig idag for at alle skulle være mer opplagte. Vi kom til en enighet, og folk flest gikk tilbake til rommene sine såvidt jeg vet. Jeg derimot dro rett tilbake på rommet for å legge meg til å sove. Det var utrolig digg. Jeg sov til rundt halv ett, og merka godt at det trengte jeg.
Jeg stod så opp, og bråkebøtta Steino var selvsagt våken, og det var egentlig helt OK! Hehe. Jeg og Stian joinet gjengen ut for å kjøpe litt ting. Steino skulle ha laptop og en liten lommeprosjektor, og jeg skulle ha en awesome vifte av typen “Dyson Air Multiplier”. Vi tenkte først å dra til Yodobashi i Akihabara for å handle dette, men jeg foreslo at vi kunne sjekke Bic Camera her i Ikebukuro først, for å slippe å dra på stuffet lenger enn vi må. På vei mot Bic Camera gikk vi innom 7-11 for å handle noe småtteri å drikke, og jeg tok meg en “American Dog”, som er det amerikanerne kaller “Corndog” såvidt jeg vet, og en Fanta Melon til å drikke. Nom nom. Vi kom oss så til Bic Camera, og etter en del rusling rundt der inne hadde vi funnet vifta jeg skulle ha, og prosjektoren til Steino. Vi hadde også funnet ut at Bic Camera hadde en egen bygning for salg av datamaskin-relaterte ting på andre siden av gata. Vi shoppet dermed det vi skulle ha her på Bic Camera. Jeg kjøpte vifta, og han kjøpte prosjektoren. Så var det på tur over gata!
Etter å ha kommet oss over gata fant vi ut at her hadde de masse laptoper, men øverste etasjen var der de hadde Sony VAIO. Vi kom oss opp i etasjen og fiklet litt rundt her. Steino kjøpte laptopen han skulle ha, og smilte fornøyd. Men så enkelt var det ikke for Camilla og Hiep, de hadde tenkt til å kjøpe en laptop de også, men de tenkte å bestille en custom-made laptop, som passet akkurat deres bruk. De snakket med en kar som ikke var kjempestødig i engelsk, så de pratet en liten blanding. Alt virket som det skulle gå i orden, helt til han mot slutten kom tilbake og sa at vi ikke kunne bestille custom laptop uten å ha japansk adresse. Kjipern. Så det var enden på den visa. Vi får se om vi finner en løsning på det senere. Jeg hadde tenkt til å bestille en custom Vaio P, men det gikk jo ikke det heller, siden jeg heller ikke har noen japansk adresse. Nå var vi rimelig sultne, så vi lette etter et sted å spise på vei tilbake mot hotellet. Stian tenkte å spise på “Ichiban Ramen” borti gata her, så vi gikk dit. Når vi kom frem fant vi ut at de ikke var åpne, så vi droppet det og gikk tilbake til hotellet for å sette fra oss tingene vi hadde kjøpt.
Når vi kom frem til hotellrommet åpna jeg opp esken til vifta og hurrameghu, den er ekstremt digg. Bladløs vifte, oh yeah! Nå skal jeg forhåpentligvis kunne kjøle meg ned når jeg føler for det bare ved å henge den rundt halsen. Så kom Steino og Trond på besøk og vi begynte å dille mer med tingene vi hadde kjøpt. Steino dro frem prosjektoren og fyrte den opp, han fant fort ut at han manglet noe USB-kabel greier for å kunne bruke den til akkurat det han ville, men det var ikke problem å få tak i. Han begynte å fikle med den nye Sony VAIO Type-Y han hadde kjøpt istedet. Nok å fikle med! Så ble det veldig mye snakk om mat, og folk begynte å merke at de var sultne. Vi kom oss ut av hotellet, og gikk ut av hotellet. Vi kom ut og Stian la merke til en ramensjappe midt i Otome Road. Dette ble vårt spisested!
Vi gikk inn på ramensjappa, og det var en stor meny uten noen bilder overhodet, og veldig mange retter som vi ikke klarte å lese. Vi satt en stund for å skjønne menyen litt mer, men det hjalp ikke noe særlig. Stian sjanset på den som var helt øverst, og det gjorde mange andre også. Vi bestilte litt forskjellig, og fikk endelig i oss noe mat. Jeg tok den samme som Stian, fordi jeg la merke til at den het det samme som stod på det største skiltet utenfor, og det må jo være bra. Den var rimelig god, men ingenting sammenlignet med Ramen Benkei, som er sammenligningsgrunnlaget mitt for omtrent all ramen, så god er den. Vi fikk betalt maten, og dro ut.
Nå hadde vi egentlig ingen håndfaste planer, så vi bare gikk mot Sunshine-gata. Her skulle Stian på Book Off, så vi tagget along dit. Jeg skulle ikke ha noen bøker, så jeg gikk ned i første etasje på Book Off hvor de har brukte spillkonsoller av forskjellige slag. Etter det, var vi sånn ca splittet opp. Jeg, Steino, Trond og Petter var igjen i nederste etasje og gikk ut av Book Off. Vi splittet så opp ytterligere. Steino og Petter dro til hotellet, og det var bare meg og Trond igjen. Vi stakk mot arkaden vi hadde funnet Reflec Beat på igår, men der var det selvsagt kø på et vondt år. No chance! Så vi stakk mot den arkaden vi hadde funnet det kule musikkspillområdet i. Vi kom oss dit og tok noen runder beatmania og Guitarfreaks XG. Etter dette dro vi tilbake til hotellet, og de fleste hadde allerede dratt tilbake også. Folk satt og campet på rommet til Vegard og Jon, og her hadde vi det gøy med å freake ut Tina, hun får veldig lett bilder i hodet, så det er ikke så vanskelig. Vi stakk så ned på Family Mart hvor jeg kjøpte et helt tonn med søtsaker fordi, hey, why not. Jeg stakk så på rommet og researchet litt ekstra om Fuji Q-turen imorgen, slik at vi faktisk kommer oss dit i tide, uten for mye slit.
Nå er planen er å møtes i lobbyen 07:00, så alarmklokka mi står på 06:30. Og nå sitter jeg og skriver! Det var Dag 5, oyasumi!
Dag 6 – Ikebukuro, Hoydeskrekk og Festival
Jul 4th
Dagen startet med standard prosedyre, alle møttes i lobbyen klokka 11. Idag var det Ikebukuro som stod først på planen, men først var det frokost. Trodde vi, vi hadde ikke lyst på Yoshinoya idag så vi endte bare med å hoppe på toget til Ikebukuro med en gang. 30 minutter senere var vi fremme i Ikebukuro, og gikk mot Sunshine Street.
Jeg foreslo det første som var foran oss idet vi kom frem, og det var en Denny’s. Denny’s er en “familierestaurant” som de kaller det her i Japan, en typisk amerikansk “diner” på en måte, bare japanifisert litt. Hvorfor ikke tenkte folk, siden vi ikke hadde prøvd det før. Vi gikk opp trappen mot Denny’s og gikk inn. Som vanlig fikk vi spørsmålet “Hvor mange er dere?”, og jeg svarte “ni” som vanlig. Gaijin Invasion skjedde! Ni utlendinger sitter i venteområdet og venter på et bord til 9! Venteområdet var rimelig lurt, alle fikk tildelt menyer slik at de fikk tenkt på hva de skulle spise mens de ventet på bord. De presiserte at idag var det “Steak fair”, så det var tilbud på en rett med noe kjøttgreier og fritert kongereke. Mange blikk og 10 minutter senere fikk vi omsider et bord, og de spurte om noen kunne japansk. Stian rakk først opp hånden, og den Japanske servitørdamen bablet i vei. Etter vi hadde satt oss begynte bladde vi litt mer i menyene for å finne ut hva vi skulle spise. Noen minutter senere kom personen som såvidt jeg skjønte var manageren og sa på japansk “Ja, steakmenyen er veldig god! Dere burde ta 9 sånne!”, så gliste han og gikk videre mens vi lo litt. Alt i alt var folkene som jobbet der veldig hyggelige. Vi fikk inn bestillingen, og maten var ganske god! Jeg bestilte “Meat Spaghetti”, siden det så ganske godt ut. Det var MYE mat, så jeg ble mett for å si det mildt. Iløpet av maten hadde Thomas begynt å blø neseblod som en gal, og en snill japansk jente som satt ved bordet ved siden av hadde gitt han noen servietter hun hadde fått. Det er vanlig i Japan å reklamere ved å putte navnet på butikken din på en pakke servietter, og det var slike han fikk! Han takket veldig og var fornøyd med å endelig få papir til neseblodet sitt. Dagens snille japaner! Så var det å betale og komme seg ut. Det kom på 8000 yen, og jeg orket ikke stresse med å splitte opp betalingen i kassen på Japansk, så jeg la ut for alle sammen. Utenfor ga alle meg penger for det de hadde spist, og det ble løst enkelt og greit på den måten! Uten en språkbarriere!
Da var det på tide å se Ikebukuro, standard prosedyre der også: Møtes her om en time! Jeg og Stian stakk rett til den største arkaden i Sunshine Street og kastet oss på Jubeat-bølgen. Jubeat er kjempegøy, og det virker for øvrig som at MANGE jenter spiller det, fordi når vi kom inn stod det 2 søte japanske jenter og spilte. En time og 5 min senere konstaterer vi “Oj, klokken er fem minutter over møtetidspunktet” og vi går ut av arkaden. Tvert vi kommer utenfor døren merker jeg og Stian at “AU, ØRENE VÅRE”. Det var VELDIG høylydt der inne, og ørene våre var helt på tur. Vi stresser mot møtestedet og møter folk.
De fleste var helt klare for å henge i Ikebukuro litt til, av en eller annen grunn! Så det endte med “Møtes her igjen om 2 timer”. Jeg tenkte TO timer? Whoa, lenge. Men jeg og Stian stakk tilbake til Jubeat og Daniel slang seg på, og tiden fløy. En og en halv time senere tenkte vi at ørene våre skulle slippe å bli totalt ødelagt, så vi gikk ut. Daniel hadde allerede gått noen minutter før, så vi cruiset litt rundt Ikebukuro. Det er virkelig mange lovehotels og småshady steder i bakgatene rundt Sunshine Street, var konklusjonen vår. Vi bestemte oss for å gå til “Otome Road”, mer populært kalt “Fujoshi Road” i disse dager. Dette er en gate i Ikebukuro med anime/mangarelaterte butikker som er mer rettet mot jenter/damer. Otome betyr jomfru (pen dame), og Fujoshi betyr råtten pike. Hvorfor de blir kalt Fujoshi er en helt annen historie, men det kan være relatert til at de interesserer seg for tegneserier hvor gutter liker gutter, og dette er deres primære hobby. Gaten var som forventet, fullt av jenter. Vi gikk ikke inn på noen av sjappene der, men vi skimtet en Mandarake, en K-Books og en Animate.
Da var det møtetid, og vi gikk mot møtestedet. Når vi kom frem klaget Patrick på at han ikke fant Animate eller Mandarake, og vi gnir inn at vi akkurat hadde gått forbi og ikke inn. Da var det samlet tur på gang, vi skulle til Cold Stone Creamery: En isbar som er helt ulik noen annen. på Cold Stone tar de en mengde is, og putter oppi en hel masse ingredienser utifra hvilken av isene på menyen du velger. De blander sammen alt på en iskald steinplate, og tydeligvis gjør det underverker. Vi kom vel frem, og det var EKSTREMT lang kø, men det var ingen tvil om at vi skulle stå i den. Vel fremme til kassen tok jeg en is som het “Strawberry Banana Rendevouz”, som var jordbæris med fersk banan og jordbær, med biter av hvit sjokolade og noe paibunngreier i. Jeg valgte også å få det i en vaffelkjeks-bowl dekket i sjokolade. Nam! Det som er litt spesielt med Cold Stone er at om du bestiller den største størrelsen, eller gir dem tips i tipskoppen, så synger de en sang. Jeg VET hvor god denne isen er, så jeg tok den største størrelsen. Da var det klar for sang, tydeligvis! Alle de 4 ansatte begynte å synge ivei en liten kort sang mens de laget isen min. Alt i alt var alle som jobbet der rimelig søte, men det står vel i arbeidsbeskrivelsen. Hihi. Etter alle hadde fått sin is, satt vi oss ned ved bordene der for å spise isen. Alt gikk som normalt, inntil vi plutselig la merke til en åpenbart sinnsforstyrret japaner som drev og gikk frem og tilbake imellom der bordene til Cold Stone var, og en Disneybutikk lenger inn i kjøpesenteret. Når han kom frem til bordene, tok han noen ganger frem tegneblokken sin og tegnet en tegning. Men stort sett gikk han bare frem og tilbake. Weird. Kristoffer freaket totalt ut og klarte nesten ikke sitte der lenger. Nuvel, han gjorde ingen skade, men det var passe rart. Når alle hadde spist opp isen sin, var det ut på tur.
På veien bortover kjøpesenteret så jeg skiltet til “Observatory”, og det slo meg at “hey, vi er jo i Japans nest høyeste bygning”. Så da var det opp til Observatorieetasjen! Vi tok en heis som var så rask at alle fikk propper i ørene, og som dimmet lysene og hadde skikkelig fancy musikk i det den begynte å gå oppover. Vi begynte å se ut vinduene, og det var ekstremt god utsikt, veldig høyt og generelt stilig. Etterhvert begynte Stians høydeskrekk å bli veldig åpenbar, men han tok det veldig bra! Han prøvde tilogmed å gå opp trappetrinnene til glassvinduet som var helt på kanten, men det så ut til at beina hans stoppet på trappetrinn 1! Høydeskrekk er rare greier! Så gikk vi opp til “Observation Deck”, som var enda en etasje opp, altså opp på taket. Her var det gitter og greier, men det var ganske stilig utsikt. Stian freaket ut enda mer, og det var moro! Hihi. Etter vi gjorde oss ferdig her var det bare å cruise ned til første etasje. Heisen var like kjapp ned, med dotter i ørene og alt! Idet vi kom ned kom vi ut rett ved en rosa dillebutikk, og selv om alle var slitne stormet Janne, Kristina og Marte inn for å bruke evigheter mens vi stod og ventet. Ffff! Idet de kom ut måtte Thomas på do, og da var det do-leting.
Vi fant en do, og den lå tilfeldigvis rett ved Japans eneste Burger King som jeg noengang har sett. Det er noe spesielt at Burger King ikke har slått an i det hele tatt i Japan, men man ser McDonalds på hvert eneste gatehjørne. Folk ventet utenfor til Thomas kom tilbake. Så endelig var det på tide å finne supermarkedet i Ikebukuro. Endelig et EKTE supermarked hvor vi faktisk kan kjøpe noe mat. Det forrige vi var på rundt hotellet hadde ikke allverdens utvalg. Men dette hadde jeg vært på ifjor, og det hadde 2 etasjer! Underetasje med mat osv, og overetasjen med godteri, krem, såpe og diverse.
Jeg husket ikke helt hvor det lå, så vi fant ikke frem med det første. Marte gikk så inn på hotellet vi hadde bodd på ifjor for å spørre om veien, og hun kom ut med et gigantisk kopiert kart med veien. Vi fant det til slutt og kom frem for å shoppe som gale, which we did. Alle var ferdige med å kjøpe sitt, og Kristina og Kristoffer var treige som f! Fffff! Hihi. Idet de ble ferdige var det på tur til togstasjonen, vi var ca VELDIG slitne og ville hjem så fort som mulig. Vi kom oss på toget og jeg sovnet etter en stund når jeg hadde fått meg sitteplass. Fremme ved hotellet var det standard Starbucksprosedyre på meg, og vi så at det var en eller annen form for festival ved tempelet rett ved hotellet. De fleste ville bare hjem, men jeg, Stian, Daniel og Kristina tenkte vi skulle tilbake for å sjekke ut festivalen etter vi hadde lagt fra oss tingene vi hadde kjøpt idag. Vi møttes i lobbyen og gikk mot festivalen. Det var en ganske liten festival, men det var koselig nok, og Tokyo Tower hadde et spesielt lys idag, sjekk bildegalleriet for å se, det var ganske tøft. Så var det tilbake på hotellet for å endelig hvile for dagen, og for å skrive dette! … Endelig.. ferdig…
Kommentarer