Posts tagged sunshine street

Dagen startet med standard prosedyre, alle møttes i lobbyen klokka 11. Idag var det Ikebukuro som stod først på planen, men først var det frokost. Trodde vi, vi hadde ikke lyst på Yoshinoya idag så vi endte bare med å hoppe på toget til Ikebukuro med en gang. 30 minutter senere var vi fremme i Ikebukuro, og gikk mot Sunshine Street.

Jeg foreslo det første som var foran oss idet vi kom frem, og det var en Denny’s. Denny’s er en “familierestaurant” som de kaller det her i Japan, en typisk amerikansk “diner” på en måte, bare japanifisert litt. Hvorfor ikke tenkte folk, siden vi ikke hadde prøvd det før. Vi gikk opp trappen mot Denny’s og gikk inn. Som vanlig fikk vi spørsmålet “Hvor mange er dere?”, og jeg svarte “ni” som vanlig. Gaijin Invasion skjedde! Ni utlendinger sitter i venteområdet og venter på et bord til 9! Venteområdet var rimelig lurt, alle fikk tildelt menyer slik at de fikk tenkt på hva de skulle spise mens de ventet på bord. De presiserte at idag var det “Steak fair”, så det var tilbud på en rett med noe kjøttgreier og fritert kongereke. Mange blikk og 10 minutter senere fikk vi omsider et bord, og de spurte om noen kunne japansk. Stian rakk først opp hånden, og den Japanske servitørdamen bablet i vei. Etter vi hadde satt oss begynte bladde vi litt mer i menyene for å finne ut hva vi skulle spise. Noen minutter senere kom personen som såvidt jeg skjønte var manageren og sa på japansk “Ja, steakmenyen er veldig god! Dere burde ta 9 sånne!”, så gliste han og gikk videre mens vi lo litt. Alt i alt var folkene som jobbet der veldig hyggelige. Vi fikk inn bestillingen, og maten var ganske god! Jeg bestilte “Meat Spaghetti”, siden det så ganske godt ut. Det var MYE mat, så jeg ble mett for å si det mildt. Iløpet av maten hadde Thomas begynt å blø neseblod som en gal, og en snill japansk jente som satt ved bordet ved siden av hadde gitt han noen servietter hun hadde fått. Det er vanlig i Japan å reklamere ved å putte navnet på butikken din på en pakke servietter, og det var slike han fikk! Han takket veldig og var fornøyd med å endelig få papir til neseblodet sitt. Dagens snille japaner! Så var det å betale og komme seg ut. Det kom på 8000 yen, og jeg orket ikke stresse med å splitte opp betalingen i kassen på Japansk, så jeg la ut for alle sammen. Utenfor ga alle meg penger for det de hadde spist, og det ble løst enkelt og greit på den måten! Uten en språkbarriere!

Da var det på tide å se Ikebukuro, standard prosedyre der også: Møtes her om en time! Jeg og Stian stakk rett til den største arkaden i Sunshine Street og kastet oss på Jubeat-bølgen. Jubeat er kjempegøy, og det virker for øvrig som at MANGE jenter spiller det, fordi når vi kom inn stod det 2 søte japanske jenter og spilte. En time og 5 min senere konstaterer vi “Oj, klokken er fem minutter over møtetidspunktet” og vi går ut av arkaden. Tvert vi kommer utenfor døren merker jeg og Stian at “AU, ØRENE VÅRE”. Det var VELDIG høylydt der inne, og ørene våre var helt på tur. Vi stresser mot møtestedet og møter folk.

De fleste var helt klare for å henge i Ikebukuro litt til, av en eller annen grunn! Så det endte med “Møtes her igjen om 2 timer”. Jeg tenkte TO timer? Whoa, lenge. Men jeg og Stian stakk tilbake til Jubeat og Daniel slang seg på, og tiden fløy. En og en halv time senere tenkte vi at ørene våre skulle slippe å bli totalt ødelagt, så vi gikk ut. Daniel hadde allerede gått noen minutter før, så vi cruiset litt rundt Ikebukuro. Det er virkelig mange lovehotels og småshady steder i bakgatene rundt Sunshine Street, var konklusjonen vår. Vi bestemte oss for å gå til “Otome Road”, mer populært kalt “Fujoshi Road” i disse dager. Dette er en gate i Ikebukuro med anime/mangarelaterte butikker som er mer rettet mot jenter/damer. Otome betyr jomfru (pen dame), og Fujoshi betyr råtten pike. Hvorfor de blir kalt Fujoshi er en helt annen historie, men det kan være relatert til at de interesserer seg for tegneserier hvor gutter liker gutter, og dette er deres primære hobby. Gaten var som forventet, fullt av jenter. Vi gikk ikke inn på noen av sjappene der, men vi skimtet en Mandarake, en K-Books og en Animate.

Da var det møtetid, og vi gikk mot møtestedet. Når vi kom frem klaget Patrick på at han ikke fant Animate eller Mandarake, og vi gnir inn at vi akkurat hadde gått forbi og ikke inn. Da var det samlet tur på gang, vi skulle til Cold Stone Creamery: En isbar som er helt ulik noen annen. på Cold Stone tar de en mengde is, og putter oppi en hel masse ingredienser utifra hvilken av isene på menyen du velger. De blander sammen alt på en iskald steinplate, og tydeligvis gjør det underverker. Vi kom vel frem, og det var EKSTREMT lang kø, men det var ingen tvil om at vi skulle stå i den. Vel fremme til kassen tok jeg en is som het “Strawberry Banana Rendevouz”, som var jordbæris med fersk banan og jordbær, med biter av hvit sjokolade og noe paibunngreier i. Jeg valgte også å få det i en vaffelkjeks-bowl dekket i sjokolade. Nam! Det som er litt spesielt med Cold Stone er at om du bestiller den største størrelsen, eller gir dem tips i tipskoppen, så synger de en sang. Jeg VET hvor god denne isen er, så jeg tok den største størrelsen. Da var det klar for sang, tydeligvis! Alle de 4 ansatte begynte å synge ivei en liten kort sang mens de laget isen min. Alt i alt var alle som jobbet der rimelig søte, men det står vel i arbeidsbeskrivelsen. Hihi. Etter alle hadde fått sin is, satt vi oss ned ved bordene der for å spise isen. Alt gikk som normalt, inntil vi plutselig la merke til en åpenbart sinnsforstyrret japaner som drev og gikk frem og tilbake imellom der bordene til Cold Stone var, og en Disneybutikk lenger inn i kjøpesenteret. Når han kom frem til bordene, tok han noen ganger frem tegneblokken sin og tegnet en tegning. Men stort sett gikk han bare frem og tilbake. Weird. Kristoffer freaket totalt ut og klarte nesten ikke sitte der lenger. Nuvel, han gjorde ingen skade, men det var passe rart. Når alle hadde spist opp isen sin, var det ut på tur.

På veien bortover kjøpesenteret så jeg skiltet til “Observatory”, og det slo meg at “hey, vi er jo i Japans nest høyeste bygning”. Så da var det opp til Observatorieetasjen! Vi tok en heis som var så rask at alle fikk propper i ørene, og som dimmet lysene og hadde skikkelig fancy musikk i det den begynte å gå oppover. Vi begynte å se ut vinduene, og det var ekstremt god utsikt, veldig høyt og generelt stilig. Etterhvert begynte Stians høydeskrekk å bli veldig åpenbar, men han tok det veldig bra! Han prøvde tilogmed å gå opp trappetrinnene til glassvinduet som var helt på kanten, men det så ut til at beina hans stoppet på trappetrinn 1! Høydeskrekk er rare greier! Så gikk vi opp til “Observation Deck”, som var enda en etasje opp, altså opp på taket. Her var det gitter og greier, men det var ganske stilig utsikt. Stian freaket ut enda mer, og det var moro! Hihi. Etter vi gjorde oss ferdig her var det bare å cruise ned til første etasje. Heisen var like kjapp ned, med dotter i ørene og alt! Idet vi kom ned kom vi ut rett ved en rosa dillebutikk, og selv om alle var slitne stormet Janne, Kristina og Marte inn for å bruke evigheter mens vi stod og ventet. Ffff! Idet de kom ut måtte Thomas på do, og da var det do-leting.

Vi fant en do, og den lå tilfeldigvis rett ved Japans eneste Burger King som jeg noengang har sett. Det er noe spesielt at Burger King ikke har slått an i det hele tatt i Japan, men man ser McDonalds på hvert eneste gatehjørne. Folk ventet utenfor til Thomas kom tilbake. Så endelig var det på tide å finne supermarkedet i Ikebukuro. Endelig et EKTE supermarked hvor vi faktisk kan kjøpe noe mat. Det forrige vi var på rundt hotellet hadde ikke allverdens utvalg. Men dette hadde jeg vært på ifjor, og det hadde 2 etasjer! Underetasje med mat osv, og overetasjen med godteri, krem, såpe og diverse.

Jeg husket ikke helt hvor det lå, så vi fant ikke frem med det første. Marte gikk så inn på hotellet vi hadde bodd på ifjor for å spørre om veien, og hun kom ut med et gigantisk kopiert kart med veien. Vi fant det til slutt og kom frem for å shoppe som gale, which we did. Alle var ferdige med å kjøpe sitt, og Kristina og Kristoffer var treige som f! Fffff! Hihi. Idet de ble ferdige var det på tur til togstasjonen, vi var ca VELDIG slitne og ville hjem så fort som mulig. Vi kom oss på toget og jeg sovnet etter en stund når jeg hadde fått meg sitteplass. Fremme ved hotellet var det standard Starbucksprosedyre på meg, og vi så at det var en eller annen form for festival ved tempelet rett ved hotellet. De fleste ville bare hjem, men jeg, Stian, Daniel og Kristina tenkte vi skulle tilbake for å sjekke ut festivalen etter vi hadde lagt fra oss tingene vi hadde kjøpt idag. Vi møttes i lobbyen og gikk mot festivalen. Det var en ganske liten festival, men det var koselig nok, og Tokyo Tower hadde et spesielt lys idag, sjekk bildegalleriet for å se, det var ganske tøft. Så var det tilbake på hotellet for å endelig hvile for dagen, og for å skrive dette! … Endelig.. ferdig…