Idag er var det “Hatsune Miku – Project Diva” release, for de som ikke skjønte det er det et spill, og ikke hvilket som helst type spill heller. Det er et musikkspill! Hurra! (De som ikke visste at jeg liker musikkspill vet det vel nå.) Så denne dagen ble med det konvertert til en “Alle gjør det de har lyst til” dag, mens jeg og Stian drar til Akihabara for å være med på releaseeventen til spillet! Vi hadde tittet på noen plakater sist vi var i Akihabara relatert til releasen, og der var det en liste over utsalgssteder, og et kart til Club Sega, en av Segas arkader i Akihabara. Vi kom til Akihabara rundt ni, og Club Sega skulle åpne klokken 10. Stian mente at de skulle selge spillet her, men jeg var skeptisk rimelig lenge, med tanke på at Club Sega er en arkade, og ikke en spillbutikk. Omsider ble klokken 10, og køen begynte å bevege seg. Folk som jobbet der informerte oss om at alle som stod i kø her, stod i kø til Project Diva lotteriet, så det viste seg at jeg hadde rett i at de ikke solgte det her. Vi tenkte vi like gjerne kunne stå i kø her, være med på lotteriet, og kjøpe spillet etterpå. Omsider spurte de oss om en kvittering. Hvilken kvittering? Jo, kvitteringen for de som hadde kjøpt spillet! Vi spurte selvsagt om nærmeste sted vi kunne få kjøpt det, og behagelig nok var det bare 10 meter borti gata, så vi gikk rett dit og stilte oss i kø. Kort tid etter fulgte alle japanerne etter, de hadde også stått i feil kø, så vi var ikke så dumme utlendinger alikevel! Etter litt under en time i kø fikk vi endelig kjøpt spillet med en Project Diva themed accessorypakke som inneholdt et cover til PSPen, to spillcover til oppbevaring av spill, og en Project Diva PSP-bæreveske. Vi gikk så til lotterikøen igjen, som nå var rimelig kort siden vi hadde tatt med oss hele køen. Vi vant ikke, snufs.

Etter dette var det på tide å skaffe Stian en PSP! Nå satt han jo med et PSP-spill, men ingen PSP! Vi gikk til en liten sjappe rett ved Gamers, og de skulle ha 30k yen for en PSP. Dette hørtes litt dyrt ut, men Stian måtte ta ut penger uansett, og nærmeste 7-11 lå rett ved Yodobashi. Dette var flaks, for vi gikk like gjerne inn på Yodobashi for å sjekke prisen der, og den var 10k yen lavere. Mulig at vi misforsto karen den andre butikken, men Stian kjøpte seg en av de Japanske PSP-3000ene på Yodobashi, den blå. Stian måtte så ha minnekort til PSPen sin, så vi gikk noen etasjer ned og fant minnekort. Stian kjøpte et 8GB, og jeg tenkte “hey, Jeg har jo ikke kjøpt meg NOE nesten enda”, så jeg slo på stortromma og kjøpte et 16GB minnekort til PSPen min. Etter dette var det ingen tvil om at vi skulle tilbake til hotellet og spille en stund, hvor lenge hadde vi ikke planlagt.

Resten av folka hadde sagt at de skulle gå ut klokken 12:00 omtrent og dra til Akihabara selv. Vi var nå på vei tilbake til hotellet, og klokken var rundt kvart på 12. På vei tilbake til hotellet gikk vi innom McDonalds for å kjøpe 2 små hamburgere for en kjapp matbit. Vi konkluderte med at det ikke var noe vits i å spise noe stort og skikkelig fordi vi ikke var veldig sultne enda, og at hotellet ligger rett ved tonnevis av spisesteder. Når vi kom tilbake til hotellet ca 12:10 stod en del av gjengen i lobbyen og ventet på Marte, som tydeligvis hadde forsovet seg. Jeg tok heisen opp til hotellrommet, og møter Marte i gangen, spør om nøkkelen og gjett hva. Nei, den hadde Marte klart å låse inne på rommet! Så da var det ned i lobbyen igjen så Marte kunne snakke med resepsjonen. Resepsjonen tildelte oss ei søt lita japansk ei som ble med oss opp og låste opp døren. Stian kom så opp til rommet mitt, fordi hans ble vasket, så vi hang på mitt rom en stund og pakket ut alt støffet og kastet det, fordi rommet mitt var jo ikke vasket enda, så å kaste det her betydde jo at de tok det ut, hurra! Hihi. Like etter kom det ei gammel vaskedame og hilset, da stappet vi alt i sekken min og gikk ned på rommet til Stian. Vi spilte så til.. rundt 17:00 tror jeg. Hvor jeg drev og sovnet litt tilfeldig imellom sangene.. trøtt. Marte ringte så og sa “slipp meg inn”, hvor jeg så informerte henne om at vi var på rommet til Stian. Da pakket vi ned ting, og det var tydeligvis bare Marte, Thomas og Janne som var tilbake enda. Daniel hadde dratt til Shibuya helt alene for å shoppe klær tydeligvis, og Patrick, Kristoffer og Kristina var enda i Akihabara. Intet sjokk der!

Jeg, Marte, Stian, Thomas og Janne dro så på oppdagelsesferd for å finne et supermarked som Marte hadde fått forklart veien til. Det var et stykke fra hotellet, men vi fant det! Endelig en faktisk Japansk butikk som ikke bare er en konbini. Konbini er japanernes fine forkortelse av “Konbiniensu Stoa” (Convenience Store), aka en liten butikk, 7-11 f.eks er en Konbini. Det var et rimelig lite supermarked, men de hadde masse utvalg i forhold til det meste av konbini. Vi kjøpte en pakke oppskjært brød for 100yen, drikke, pålegg, og masse småsnacks. Alt vi kjøpte endte på 3000 yen, hvor 800 av disse var en “skodeodorant” som Marte ville ha. Så det er rimelig billig på butikkene der! På vei tilbake skulle rocket-scientist Marte finne en bedre vei tilbake, kortere. Dette var da ikke tilfelle, så det ble en lang vei tilbake. Omsider kom vi tilbake på hotellet, og da var Daniel kommet tilbake. Marte hadde visstnok tidligere oppdaget at det var en Pepper Lunch lenger ned i gata ved hotellet, så dette ble planen at vi skulle spise der! Vi måtte bare få med oss Akihabara-gjengen som ikke var tilbake enda. Jeg ringte så Patrick for å høre hva de hadde planlagt. Jeg rakk å få med meg “Det ligger i stemningen å spise noe billig”, så jeg sa “Dere kan jo spise noe billig på Pepper Lunch”. Han måtte gå på toget, og rakk ikke svare. Men fikk så en melding med “Vi er med på pepper lunch om det er kort fra hotellet”, og det var det jo. Jeg ringte ham så i heisen og sa “Møt oss ved den store porten mellom stasjonen og hotellet”. Dekningen var litt dårlig i heisen, så når vi kom frem til porten var det ingen der. De hadde stoppet ved en av de 9 inn/utgangene til Daimon stasjon. Daimon betyr “stor port” på Japansk. Vi kom oss trygt til pepper lunch, og denne hadde en 2 etasje som var rimelig stor! Which means, god plass til utlendingene. Jeg og Marte prøvde en annen type rett idag, som ikke falt noe særlig i smak hos noen av oss, den var 400 yen billigere enn det vi spiste sist, og med god grunn. Virket som noe kjøttdeig greier stekt som biff, var ikke ILLE, men var ikke fantastisk heller. Resten var dog veldig fornøyde med måltidet!

Så var det tilbake til hotellet, med et lite stopp på Starbucks for dagens Iced Chai Latte. Kristoffer skulle også ha! Så jeg løp over veien og kjøpte 2 Venti-sized Iced Chai Latte. Folkene bak disken idag var veldig søte på en rar måte, f.eks hadde han ene bak disken rukket å plukke opp en kopp av hver eneste størrelse for å vise til meg på tiden imellom hun bak disken spurte hvilken størrelse jeg skulle ha og til jeg svarte. For så å få et litt skuffet ansikt når jeg tilogmed visste navnet på størrelsen, så alt det arbeidet var for ingenting! Hihi. De pakket ned koppene neatly i en pose med sugerør og alt, men det la jeg ikke merke til før han plutselig utbryter at han allerede har puttet dem oppi når jeg tar tak i et sugerør. For de som kan japansk sa han “Mou haerimasu yo!”, noe som er rimelig slengete japansk etter min forståelse, hihi. Vel tilbake på hotellet var jeg dødtrøtt selv om klokken bare var halv ni, så jeg orket ikke mer enn å bare legge meg. Sitter nå på morgenen dagen etter og skriver! Nå starter en ny dag, wah!