Posts tagged project diva

Dag 1 – Flytur, Ikebukuro og Onsen

Jul 1st

Posted by viddy in Japan

4 comments

Huhei, Da har jeg endelig fått kjøpt alt jeg trenger på hotellrommet og sitter endelig klar til å skrive!
Og begynner med starten av turen (det hørtes ut som det mest logiske i verden.. å begynne med starten altså).

Dagen før hadde jeg pakket masse, og steino hadde kommet for å sove over. Jeg stod opp klokka 07:00 for å gjøre meg klar til at Stian skulle komme bort for å kjøre oss til Gardermoen. Møtetidspunktet på Gardermoen var 08:30, så måtte ta et lite og kjapt farvel med Marte (buhu), for så motta en telefon fra Stian om at han stod utenfor, og deretter dra med meg steino ned i heisen og ut i bilen! Der stod Stian blid som ei sol og klar for å kjøre til Gardermoen (med hans mor ved sin side, siden han ikke har lappen enda.). Vi fikk omsider stappet alt inn i bilen og kjørte mot Gardermoen. Etter fire ulykker og tre forbikjøringer i 200km/t kom vi omsider frem til Gardermoen. (Altså en alt for normal biltur.) ankom vi gardermoen, hvor vi møtte resten! Vi fant ved sjekk-inn ut at Petter hadde med seg 21 kilo med drit. Alle lo av ham, som vanlig, og sjekket inn sitt eget (på ca halvparten). Cue standard flyplass-greier som veksling av valuta, spising på Pizza Hut, og venting på flyet. Omsider kom vi oss på flyet mot Helsinki, og turen bestod av soving, snorking, og annet snusk.

Vel fremme måtte vi knuse tid på flyplassen i ca 3 timer, noe som gikk helt uten problemet fordi vi fant strømuttak og trådløst nettverk (Hurra). På flyet, sette seg ned, og deretter prøve å underholde seg selv i 9 timer var planen. Jeg sliter utrolig med å finne ting å gjøre når jeg ikke har internett, så jeg endte opp med å bare se en hel bråte dårlige filmer, jeg husker ikke engang navnet på dem. Den beste jeg så var “A Tale of Ululu’s Wonderful Forest”, og den var egentlig ikke SÅ veldig bra, det sier mer om de andre filmene enn om den. Det beste med den fant jeg igrunn ut ETTER filmen, hvor credits rullet inn mens Mai sang, og det stod “Music by: Joe Hisaishi”. Endingsangen var det beste med filmen, hurra! Fly fly fly, og mere fly. Jeg trodde iløpet av flyturen at jeg skulle dø minst fire ganger før jeg kom frem, men her sitter jeg altså. Etter en heidundranes flytur på rundt 9 timer var jeg (og forhåpentligvis resten) EKSTREMT lei av å se innsiden av et fly og vi kom oss av på Narita i en fart.

På Narita var det standardsjekk av pass og “immigrant papers” av en eller annen sort som vi fylte ut på flyet og henting av bagasje. Så var det henting av 3G-simkort som vi skulle leie, hurra. Det var litt av en fest med 10 utlendinger som plutselig kommer frem til disken med forskjellige typer telefoner. Man må tydeligvis ha et spesielt type SIM-kort her i Japan (med SoftBank) for å bruke de på iPhone, så når hun spurte om å få se telefonen, og jeg dro frem iPhonen. “Oh.. iPhone”, som om det var det grusomste i hele verden! Men serviceinnstilt som bare det fylte jeg ut en kontrakt, og fikk et nytt SIM-kort og et annet telefonnummer enn de hadde sagt (logisk nok). Hvorfor man må ha eget SIM-kort for iPhone er ikke godt å si, men sånn ble det! Deretter skulle vi kjøpe en pakke med billett på toget til Tokyo og togkort for Japan, dette viste seg å ikke være så veldig lett siden det eneste stedet som solgte det ikke åpnet før om 30 minutter. Cue litt dilling og tusling rundt randomly på flyplassen kom vi oss omsider inn dit, fikk kjøpt pakken vår, og kom oss på toget!

På toget fikk vi satt oss ned for å utveksle telefonnumre osv og etter litt tid var vi fremme på Ikebukuro. Gikk av og tuslet mot hotellet, og fikk faktisk sjekke inn 2 timer før sjekk-inn tid om vi tok rom med røyking, noe vi gjorde. Det viste seg å ikke være noe problem, det lukter iallefall ikke røyk på vårt rom, og jeg har ikke hørt noen klager fra de andre heller! Alle var helt klare for å ta en dusj, and so we did. Alle tok seg en times tid på rommet for å dusje og gjøre seg klare til å spise.

Så var vi veldig klare for litt skikkelig mat, turen gikk rett ut av hotellet og rett inn i kjøpesenteret som hotellet praktisk talt ligger inni. Her er det tonnevis av spisesteder som vi gikk forbi en etter en. Etter hvert kom vi til et sted Stian ville spise, og siden absolutt ingen andre hadde noen som helst mening om hva de ville spise ble dette stedet! Det var et udon-sted, altså ingen klager fra meg! Jeg tok meg en Tempura Udon, nom nom nom. Ble gode og mette på ekte japansk mat, og så var det Starbucks for årets første Chai Tea Latte for meg! *bliss*. På Starbucks gikk vi fra Petter fordi han er treig og effort og care og ikke klarte å bestille noe på Starbucks før det hadde gått 4 skuddår. Vi gikk dog ikke fra ham med vilje, vi bare hadde ingen anelse om at han hadde muligheten til å være så treig. Deretter var det DESSERT, ohmygodohmygod. Cold Stone Creamery var stedet, og der var det synging som vanlig. Dere som ikke vet hva det er, les fjorårets post om det! Det var godt som fjas som forventet, og som jeg husket. En “höydare” so-to-speak (…).

Nå var det på tide å utforske Ikebukuro for de andre, som betydde arkade for Stian og meg! Vi avtalte et møtested og tok 2 timer med “go away everyone and do stuff” (aka finn ut ting om området). Vi gikk mot arkaden, og fant omsider ut at alle var på slep alikevel! Vel, DET kan ikke VI ha skylda for! ;) På den nærmeste arkaden her i Ikebukuro hadde de jubeat ripples og Project Diva ARCADE, men ikke beatmania. Men det ble litt jubeat og Project Diva på oss! Project Diva maskinen er tydeligvis ganske ny, for køene er rimelig lange enda. Det var gøy og alt var fint! Som vanlig hadde vi øreaids når vi kom ut av arkaden, jepp, det er rimelig høylydt der inne.

Så skulle vi ta turen til Oedo Onsen Monogatari, en rimelig fin onsen ifølge ryktene. Turen gikk derfor mot Odaiba, hvor dette ligger! Det var altså å finne et tog, for å komme oss til en stasjon hvor Yurikamome gikk. Yurikamome er for de som ikke vet det en helautomatisk buss/tog-hybrid som går på noe som minner om en vei/skinner-hybrid. Hurra! For å komme oss til Yurikamome måtte vi til Shinbashi, omtrent helt rundt hele Yamanote-linjen, altså ca 30 minutter. Når vi omsider kom oss på Yurikamome begynte Petter å klage om at dette var en lang tur. Boy are we in for a joyful time with this guy! I godt humør på alle kom vi oss av og gikk mot Oedo Onsen Monogatari. Det var en billigere pris etter klokka 18:00, så vi gikk sakte og tok oss en liten spasertur på brygga rundt stedet. Når vi kom inn var det fint og kos! Det var et rimelig godt system for alt. Man låste inn skoene sine i et skap og tok med seg nøkkelen, for så å betale inngangsavgiften for å få et armbånd med nøkkelen til garderobeskapet på. Deretter henter man seg en Yukata av valgfritt utseende (de hadde noen å velge i!) og et belte til yukataen, for så å gå inn i garderobe-området! Her var det skiftetid til yukata, og alt unntatt Yukata og boxershorts ble lagt igjen her. Når vi kom ut av garderobeområdet var det et felles handle og aktivitets-område hvor man kunne kjøpe omtrent alt bare ved å bruke strekkoden på armbåndet man fikk ved innsjekking. Vi skippet mesteparten av dette og gikk rett mot badeområdet. Siden dette er tradisjonell onsen er det delt på kjønn, fordi man må være helt nakne. Så det var en inngang for hver! Vi måtte desverre gå inn i mannedelen. Hæhæ. Her var det helt fantastisk, som vanlig på en onsen. De fleste bassengene var på rundt 42 grader, noe som var utrolig varmt for oss nordmenn, men det var utrolig deilig etter en lang flytur. Vi hoppet litt mellom oppe og nede av vannet, og litt i iskaldt vann for å kjøle oss ned. Vi er nordmenn tross alt. Vi koste oss utrolig mye her, og dette er helt klart noe jeg skal gjenta, og jeg anbefaler. Når vi gikk ut av onsen-området og mot shopping-området, fant vi ut at vi hadde mistet Petter. Mer om det senere. Vi koste oss litt og spiste litt Gyoza i shopping-området mens vi ventet på at jentene skulle bli ferdige! Jeg holdt på å sovne, fordi jeg var dautrøtt etter flyturen, men omsider kom jentene, men fortsatt ingen Petter. Vi gjorde oss ferdige, skiftet, betalte, alt i orden! Fortsatt ingen Petter. Deretter fikk vi øye på Petter som tydeligvis hadde klart å gå rett forbi oss, for å skifte og gå helt ut. Første man bli blind på er øya! Så var det ut for å komme seg tilbake til hotellet og ta kvelden. Var ikke engang ork i oss til å kjøpe convertere til strøm for bruk av laptop, eller drikke til å ha på hotellrommet, så det var rett inn på hotellrommet hvor jeg slokna rimelig kjapt!

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dag 4 – Project Diva, Hotellatskap og Supermarked

Jul 2nd

Posted by viddy in Japan 2009

No comments

Idag er var det “Hatsune Miku – Project Diva” release, for de som ikke skjønte det er det et spill, og ikke hvilket som helst type spill heller. Det er et musikkspill! Hurra! (De som ikke visste at jeg liker musikkspill vet det vel nå.) Så denne dagen ble med det konvertert til en “Alle gjør det de har lyst til” dag, mens jeg og Stian drar til Akihabara for å være med på releaseeventen til spillet! Vi hadde tittet på noen plakater sist vi var i Akihabara relatert til releasen, og der var det en liste over utsalgssteder, og et kart til Club Sega, en av Segas arkader i Akihabara. Vi kom til Akihabara rundt ni, og Club Sega skulle åpne klokken 10. Stian mente at de skulle selge spillet her, men jeg var skeptisk rimelig lenge, med tanke på at Club Sega er en arkade, og ikke en spillbutikk. Omsider ble klokken 10, og køen begynte å bevege seg. Folk som jobbet der informerte oss om at alle som stod i kø her, stod i kø til Project Diva lotteriet, så det viste seg at jeg hadde rett i at de ikke solgte det her. Vi tenkte vi like gjerne kunne stå i kø her, være med på lotteriet, og kjøpe spillet etterpå. Omsider spurte de oss om en kvittering. Hvilken kvittering? Jo, kvitteringen for de som hadde kjøpt spillet! Vi spurte selvsagt om nærmeste sted vi kunne få kjøpt det, og behagelig nok var det bare 10 meter borti gata, så vi gikk rett dit og stilte oss i kø. Kort tid etter fulgte alle japanerne etter, de hadde også stått i feil kø, så vi var ikke så dumme utlendinger alikevel! Etter litt under en time i kø fikk vi endelig kjøpt spillet med en Project Diva themed accessorypakke som inneholdt et cover til PSPen, to spillcover til oppbevaring av spill, og en Project Diva PSP-bæreveske. Vi gikk så til lotterikøen igjen, som nå var rimelig kort siden vi hadde tatt med oss hele køen. Vi vant ikke, snufs.

Etter dette var det på tide å skaffe Stian en PSP! Nå satt han jo med et PSP-spill, men ingen PSP! Vi gikk til en liten sjappe rett ved Gamers, og de skulle ha 30k yen for en PSP. Dette hørtes litt dyrt ut, men Stian måtte ta ut penger uansett, og nærmeste 7-11 lå rett ved Yodobashi. Dette var flaks, for vi gikk like gjerne inn på Yodobashi for å sjekke prisen der, og den var 10k yen lavere. Mulig at vi misforsto karen den andre butikken, men Stian kjøpte seg en av de Japanske PSP-3000ene på Yodobashi, den blå. Stian måtte så ha minnekort til PSPen sin, så vi gikk noen etasjer ned og fant minnekort. Stian kjøpte et 8GB, og jeg tenkte “hey, Jeg har jo ikke kjøpt meg NOE nesten enda”, så jeg slo på stortromma og kjøpte et 16GB minnekort til PSPen min. Etter dette var det ingen tvil om at vi skulle tilbake til hotellet og spille en stund, hvor lenge hadde vi ikke planlagt.

Resten av folka hadde sagt at de skulle gå ut klokken 12:00 omtrent og dra til Akihabara selv. Vi var nå på vei tilbake til hotellet, og klokken var rundt kvart på 12. På vei tilbake til hotellet gikk vi innom McDonalds for å kjøpe 2 små hamburgere for en kjapp matbit. Vi konkluderte med at det ikke var noe vits i å spise noe stort og skikkelig fordi vi ikke var veldig sultne enda, og at hotellet ligger rett ved tonnevis av spisesteder. Når vi kom tilbake til hotellet ca 12:10 stod en del av gjengen i lobbyen og ventet på Marte, som tydeligvis hadde forsovet seg. Jeg tok heisen opp til hotellrommet, og møter Marte i gangen, spør om nøkkelen og gjett hva. Nei, den hadde Marte klart å låse inne på rommet! Så da var det ned i lobbyen igjen så Marte kunne snakke med resepsjonen. Resepsjonen tildelte oss ei søt lita japansk ei som ble med oss opp og låste opp døren. Stian kom så opp til rommet mitt, fordi hans ble vasket, så vi hang på mitt rom en stund og pakket ut alt støffet og kastet det, fordi rommet mitt var jo ikke vasket enda, så å kaste det her betydde jo at de tok det ut, hurra! Hihi. Like etter kom det ei gammel vaskedame og hilset, da stappet vi alt i sekken min og gikk ned på rommet til Stian. Vi spilte så til.. rundt 17:00 tror jeg. Hvor jeg drev og sovnet litt tilfeldig imellom sangene.. trøtt. Marte ringte så og sa “slipp meg inn”, hvor jeg så informerte henne om at vi var på rommet til Stian. Da pakket vi ned ting, og det var tydeligvis bare Marte, Thomas og Janne som var tilbake enda. Daniel hadde dratt til Shibuya helt alene for å shoppe klær tydeligvis, og Patrick, Kristoffer og Kristina var enda i Akihabara. Intet sjokk der!

Jeg, Marte, Stian, Thomas og Janne dro så på oppdagelsesferd for å finne et supermarked som Marte hadde fått forklart veien til. Det var et stykke fra hotellet, men vi fant det! Endelig en faktisk Japansk butikk som ikke bare er en konbini. Konbini er japanernes fine forkortelse av “Konbiniensu Stoa” (Convenience Store), aka en liten butikk, 7-11 f.eks er en Konbini. Det var et rimelig lite supermarked, men de hadde masse utvalg i forhold til det meste av konbini. Vi kjøpte en pakke oppskjært brød for 100yen, drikke, pålegg, og masse småsnacks. Alt vi kjøpte endte på 3000 yen, hvor 800 av disse var en “skodeodorant” som Marte ville ha. Så det er rimelig billig på butikkene der! På vei tilbake skulle rocket-scientist Marte finne en bedre vei tilbake, kortere. Dette var da ikke tilfelle, så det ble en lang vei tilbake. Omsider kom vi tilbake på hotellet, og da var Daniel kommet tilbake. Marte hadde visstnok tidligere oppdaget at det var en Pepper Lunch lenger ned i gata ved hotellet, så dette ble planen at vi skulle spise der! Vi måtte bare få med oss Akihabara-gjengen som ikke var tilbake enda. Jeg ringte så Patrick for å høre hva de hadde planlagt. Jeg rakk å få med meg “Det ligger i stemningen å spise noe billig”, så jeg sa “Dere kan jo spise noe billig på Pepper Lunch”. Han måtte gå på toget, og rakk ikke svare. Men fikk så en melding med “Vi er med på pepper lunch om det er kort fra hotellet”, og det var det jo. Jeg ringte ham så i heisen og sa “Møt oss ved den store porten mellom stasjonen og hotellet”. Dekningen var litt dårlig i heisen, så når vi kom frem til porten var det ingen der. De hadde stoppet ved en av de 9 inn/utgangene til Daimon stasjon. Daimon betyr “stor port” på Japansk. Vi kom oss trygt til pepper lunch, og denne hadde en 2 etasje som var rimelig stor! Which means, god plass til utlendingene. Jeg og Marte prøvde en annen type rett idag, som ikke falt noe særlig i smak hos noen av oss, den var 400 yen billigere enn det vi spiste sist, og med god grunn. Virket som noe kjøttdeig greier stekt som biff, var ikke ILLE, men var ikke fantastisk heller. Resten var dog veldig fornøyde med måltidet!

Så var det tilbake til hotellet, med et lite stopp på Starbucks for dagens Iced Chai Latte. Kristoffer skulle også ha! Så jeg løp over veien og kjøpte 2 Venti-sized Iced Chai Latte. Folkene bak disken idag var veldig søte på en rar måte, f.eks hadde han ene bak disken rukket å plukke opp en kopp av hver eneste størrelse for å vise til meg på tiden imellom hun bak disken spurte hvilken størrelse jeg skulle ha og til jeg svarte. For så å få et litt skuffet ansikt når jeg tilogmed visste navnet på størrelsen, så alt det arbeidet var for ingenting! Hihi. De pakket ned koppene neatly i en pose med sugerør og alt, men det la jeg ikke merke til før han plutselig utbryter at han allerede har puttet dem oppi når jeg tar tak i et sugerør. For de som kan japansk sa han “Mou haerimasu yo!”, noe som er rimelig slengete japansk etter min forståelse, hihi. Vel tilbake på hotellet var jeg dødtrøtt selv om klokken bare var halv ni, så jeg orket ikke mer enn å bare legge meg. Sitter nå på morgenen dagen etter og skriver! Nå starter en ny dag, wah!

, , , , ,