Posts tagged pepper lunch

Som vanlig skulle vi møtes i Lobbyen klokken 11. Jeg og Marte gikk ned i lobbyen noen minutter tidligere for å skaffe et kart til nærmeste Coin Laundry av informasjonsdisken der nede. Vi fikk et kart, og en beskjed om at den var VELDIG liten, men var åpen til 23:00 hver dag. Vi trengte å vaske klær, så det ble planlagt at vi skulle prøve å gjøre det idag engang. Når klokken ble 11 og vi skulle møtes var vi idag alle sammen! Tilogmed blakkingne! Grunnen til at begge møtte opp idag var at planen for idag involverte Nakano. Nakano er en bydel av Tokyo som ligger litt utenfor sentrale Tokyo med ca 20 minutter. Hvorfor skal vi til Nakano? Fordi Nakano er kjent for å ha et shoppingområde som heter “Nakano Broadway”, som har etasje på etasje med forskjellige småbutikker som stort sett selger hobbyrelaterte greier! Med andre ord: nerdenes shoppemekka. Jeg har jo med meg folk med litt av hvert av forskjellige hobbyer, så her regnet jeg med at det kom til å være masse til enhver smak. Derfor skulle vi til Nakano. Jeg hadde tilogmed med meg solbrillene mine idag av en eller annen rar grunn, men det viste seg å være en god ting, fordi idag var det kjempefint vær og varmt som bare det!

Idet vi gikk ut av hotellet mot stasjonen tok jeg en sjekk på hvem som hadde spist frokost på rommet og hvem som ikke hadde det, og det viste seg at de fleste hadde det, så vi skippet maten ved hotellet og bestemte oss for å reise rett til Nakano. Jeg hadde sjekket togene, og fant ut at raskeste vei var å dra til Kanda, for å skifte til et ekspresstog derfra til Nakano. Vi kom oss på toget fra vår nærmeste stasjon: Hamamatsucho. Gikk av på Kanda, byttet tog, og alt var fint og flott. Når vi kom frem til Nakano gikk vi ut den utgangen jeg husket var riktig, som viste seg å være feil. Idet jeg innså det var feil, så husket jeg at jeg hadde gjort AKKURAT det samme sist jeg var her. Da var det bare å spasere en liten tur rundt stasjonen før vi plutselig så inngangen til handlegaten. Inne i handlegaten var inngangen til Nakano Broadway, så vi gikk mot inngangen. I bare handlegaten utenfor er det fantastisk mange butikker og ting å se, og det er bare en brøkdel av det. Det var masse folk og stekende sol så det var ganske deilig å komme inn i skyggen hvor det var -litt- bedre. Vi gikk igjennom handlegaten og kom til slutt til inngangen til Nakano Broadway og bestemte oss for å møtes her om 2 timer så folk kunne shoppe som gale og se seg rundt. Nakano Broadway er 5 etasjer med butikker, over et ganske stort område. Japan er veldig glad i å effektivisere ting, og dermed utnytte plassen veldig bra, så senteret består av VELDIG mange LANGE ganger. Vi splittet oss opp, og jeg, Daniel og Stian ble en av gjengene.

Vi begynte med å bare utforske senteret, og fant etter en halvtimes tid med BARE gåing og nesten ikke noe titting i de faktiske butikkene at det var mye som åpnet både klokken 1 og 2 selv om VELDIG mye var åpent allerede. Vi sjekket ut hele området, og fant butikkene vi ville sjekke ut og sjekket dem ut. Siden vi 3 ikke er de verste på å kaste penger på slike ting, så ble det ikke så veldig mye kjøp på oss. Stian kjøpte seg noen figurer og Daniel og jeg kjøpte ingenting. Vi begynte så å lete etter Jubeat, fordi det var noe vi kunne bruke den siste tiden før vi skulle møte alle på. Ingen jubeat, vi var innom alle arkadene i hele senteret, og de hadde beatmania, men ikke Jubeat. Kjipern! Etter vi hadde tuslet litt rundt og sett på alt gikk vi mot utgangen til handlegaten igjen hvor det lå en Fujiya. Fujiya er tydeligvis en kake/godteri/konditorilignende greie, som solgte noen sånne “kaker i glass” som så VELDIG gode ut, så vi gikk alle 3 inn og kjøpte oss en ting hver. Vi fant fort ut at de ikke hadde noe sted å sitte, så vi fikk det i en fin liten boks og tuslet videre. Like utenfor Nakano Broadway fant vi en Mister Donut, hurra! Det sier seg vel selv hva DET er. Et mekka av donuts, og MANGE av dem. De hadde sitteplasser, så jeg kjøpte en donut og en melon soda, fikk tilogmed pointcard, så gikk vi opp for å sette oss. Daniel kjøpte seg en donut og en kaffe, og etter vi hadde spist opp donutene våre gikk vi løs på Fujiya-kakene. Det er garantert ikke HELT populært å spise andres varer på deres sitteplasser, men vi dro utlendingspasset og regnet med det var OK. Ingen klaget til oss iallefall, så vi ryddet etter oss og gikk ut.

Vi tuslet innover igjen, og møtte tilfeldigvis resten av folkene før møtetidspunktet et HELT annet sted enn det avtalte møtestedet. Vi var samlet, men plutselig finner Kristina ut at hun har glemt posen sin på do! Åneei! Hun løpte til doen for å finne posen, men båsen hun hadde vært i var borte! Hun ble litt forfjamset og skjønte ikke helt hvordan båsen kan ha FORSVUNNET, men hun hadde bare gått til feil ende av etasjen, hvor det var en rimelig lik do. Hurra! Patrick popper frem og sier at han har funnet Yamanote sounddrops, noe som var midt i blinken for meg som nynner på de sangene hele tiden. For de som ikke vet hva jeg snakker om er Yamanote-linjen toglinjen vi tar omtrent hver dag her i Tokyo, det er en sirkellinje som går rundt og rundt innom omtrent alle steder av interesse i Tokyo, og omtrent hver stasjon har en liten “jingle” som går hver gang toget stopper og spilles helt til dørene på toget skal lukkes. Noen av stasjonene har samme melodi, men noen har forskjellige. Disse sounddropene er med andre ord små dingser man kan ha på nøkkelknippet som har en stor knapp på seg, og når man trykker på knappen spilles melodien! Jeg måtte jo ha, siden jeg får de på hjernen til stadighet. noen yen senere hadde jeg kjøpt 2 sounddrops og en liten figur fordi den bare kostet 50 yen. Sounddropene var visst ganske populære, siden de ikke var så VELDIG billige, 600 yen stykket. Like etter det skulle vi finne oss et sted å spise…

Dette viste seg å være vanskeligere enn antatt, fordi det var så UTROLIG mange steder å spise, og alt så skikkelig weird ut. Ingen klarte å bestemme seg eller bli enige, så jeg dro “care” kortet og bare gikk på KFC. Man vet hva man får, man vet hva det smaker, og jeg var SULTEN. Iløpet av spisestedletingen hadde vi mistet Thomas og Janne, og ingen visste hvor de var. Men jeg og Marte gikk rett til KFC, for jeg var sulten! Omsider kom vi oss inn på KFC, og der satt Thomas og Janne. Hihi, var fler som ikke orket letingen på spennende nye retter. Vi stilte oss i kø og bestilte, og omsider kom Tina, Kristoffer og Patrick inn også. De hadde tydeligvis ikke funnet noe heller! Jeg bestilte masse masse mat fordi jeg var sulten, og endte opp med å ikke klare å spise alt. Jeg delte ut resten, og de som snatchet det først var Kristoffer og Tina, hihi. Etter vi hadde spist, var vi gode og mette og møtte Stian utenfor.

Han var den eneste som ikke hadde spist på KFC, fordi han hadde spist takoyaki! Det var visst godt, og de hadde tilogmed sitteplasser. Da vet vi det! Det var veldig varmt ute, og det var rimelig klart at folk ikke var helt up for å henge ute i dette været, så vi bestemte oss for å dra å bade! Planen var først et badeland, men vi husket på at vi hadde basseng på hotellet. Vi tok toget til hotellet og fant fort ut at for de som bodde på hotellet var det mye billigere å bruke bassenget. Flesteparten bailet på badingen fordi de er kjipe og hang på hotellrommet istedet, men jeg, Stian, Tina, Daniel og Marte slang på oss badetøy og tok turen til hotellbassenget! Det var godt og forfriskende, men få minutter etter forsvant solen, fff, typisk når man skal bade. Men her i Japan var ikke det noe problem, fordi her er det så varmt uansett! Vi badet i litt over en time før Marte synes det ble for kaldt og pinglet ut! Etter det var det chilling på hotellrom før vi fant ut at “Hey, vi må vaske klær.. Coin laundry?”

Jeg sjekket Google Maps sin Streetview for å se akkurat hvordan det så ut i området, og tittet litt rundt. Vi pakket så sammen klærne i poser utifra hvilken vask de skulle i, og pakket sekkene våre. Stian ringte så og mente at han var sulten, så om vi ikke hadde noe spising planlagt kom han til å spise selv. Spising ble så planlagt! Pepper Lunch idag. Vi ringte resten for å sjekke om de var med. Daniel og Stian var med, men resten orket ikke enda. Vi tok en kjapp tur til Pepper Lunch og endte opp med å bestille noe nytt, som ikke var veldig bra. Vi drar på Pepper Lunch for det awesome kjøttet, men i det vi hadde bestilt idag var det kjøttdeig og ikke ekte biff. Kjipern! Marte mener at vi aldri skal spise på akkurat Pepper Lunchen ved Daimon fordi kvaliteten er såpass mye lavere her enn i Akihabara. Jeg er litt enig igrunn, Akihabara sin er alt for god. Stian fikk skikkelig sterk mat, og drakk mer vann enn han spiste! Moro. Vi fant også ut at det vi hadde trodd var “Qoo Orange” på Pepper Lunch aldri har vært Qoo. Grunnen til diskusjonen var at alle likte den de hadde der så godt. Den de hadde der var “Natchan Orange”, og den håper vi at vi finner på en automat eller et supermarked!

På vei tilbake til hotellet bestemmer vi oss for å ta med Stian og Daniel på vaskeriet, selv om det var lite. Men vi bestemmer oss for å ikke ringe resten siden informasjonsdamen hadde påpekt at det var VELDIG lite. Vi stikker på hotellet og plukker opp posene med klær, og møter Daniel og Stian i lobbyen. Vi ser på kartet, og går mot destinasjonen! Idèt Marte holder på å gå feil påpeker jeg at “Nei, det er her!” og peker inn i en ganske liten gate. Jeg hadde jo sjekket Streetview tidligere, og det viste seg å være smart! Vi fant vaskeriet og det hadde 4 små vaskemaskiner, 1 stor og 3 ganske store tørketromler. Marte prøver å stappe klærne inn i tørketrommelen, og jeg foreslår at vi skal vaske dem først. Hun trodde det var vaskemaskinen. Kawaii ^_^ (Hvis du ikke vet hva det betyr, så er det ikke så farlig). Vi planla å hooke 3 av vaskemaskinene rimelig kjapt med alle våre fantastiske vasker! Hver vask kostet 200 yen, hver pose vaskemiddel 30 yen, og hver tromling 100 yen! Også kjent som at vi trengte MASSE mynter, for vi hadde ikke nok. Så det ble en tur på supermarkedet borti gata for å bruke litt lapper så vi fikk veksel! Vel tilbake på vaskeriet fikk vi satt på vaskene våre og vi konkluderte med at det var bra vi ikk tok med fler av folkene fordi det allerede bare var 1 maskin ledig. Når vi hadde vasket litt, ringte vi resten og spurte når de skulle komme å vaske. Maskinene ble tatt fortløpende av enten japanere eller andre, så det lønte seg å komme kjapt om man skulle rekke å tromle alt før stengetid. Etter Daniel og Stian hadde vasket ferdig sitt bestemte de seg for å stikke, og vi satt og ventet på resten. Etter 1,5 time ca var vaskene ferdig, og noen var tromlet helt tørre. Vi ringte de for å sjekke hvor de var, og de var fortsatt ved hotellet. En halvtimes tid senere kom resten med masse poser og vi var omsider ferdig. Vi hang litt med dem, viste dem hvor de kunne veksle penger og veien til nærmeste 7-11 så de kunne ta ut penger til imorgen! For imorgen var det Hakone. De rakk såvidt å vaske alle greiene sine før 11 visstnok. Jeg og Marte stakk tilbake til hotellet for å pakke til Hakone. Etter pakking var det soving, og opp grytidlig for å reise til Hakone for å ha noen dager med SPA og RELAXATION!