Dagen før hadde jeg pakket masse, og steino hadde kommet for å sove over. Jeg stod opp klokka 07:00 for å gjøre meg klar til at Stian skulle komme bort for å kjøre oss til Gardermoen. Møtetidspunktet på Gardermoen var 08:30, så måtte ta et lite og kjapt farvel med Marte (buhu), for så motta en telefon fra Stian om at han stod utenfor, og deretter dra med meg steino ned i heisen og ut i bilen! Der stod Stian blid som ei sol og klar for å kjøre til Gardermoen (med hans mor ved sin side, siden han ikke har lappen enda.). Vi fikk omsider stappet alt inn i bilen og kjørte mot Gardermoen. Etter fire ulykker og tre forbikjøringer i 200km/t kom vi omsider frem til Gardermoen. (Altså en alt for normal biltur.) ankom vi gardermoen, hvor vi møtte resten! Vi fant ved sjekk-inn ut at Petter hadde med seg 21 kilo med drit. Alle lo av ham, som vanlig, og sjekket inn sitt eget (på ca halvparten). Cue standard flyplass-greier som veksling av valuta, spising på Pizza Hut, og venting på flyet. Omsider kom vi oss på flyet mot Helsinki, og turen bestod av soving, snorking, og annet snusk.

Vel fremme måtte vi knuse tid på flyplassen i ca 3 timer, noe som gikk helt uten problemet fordi vi fant strømuttak og trådløst nettverk (Hurra). På flyet, sette seg ned, og deretter prøve å underholde seg selv i 9 timer var planen. Jeg sliter utrolig med å finne ting å gjøre når jeg ikke har internett, så jeg endte opp med å bare se en hel bråte dårlige filmer, jeg husker ikke engang navnet på dem. Den beste jeg så var “A Tale of Ululu’s Wonderful Forest”, og den var egentlig ikke SÅ veldig bra, det sier mer om de andre filmene enn om den. Det beste med den fant jeg igrunn ut ETTER filmen, hvor credits rullet inn mens Mai sang, og det stod “Music by: Joe Hisaishi”. Endingsangen var det beste med filmen, hurra! Fly fly fly, og mere fly. Jeg trodde iløpet av flyturen at jeg skulle dø minst fire ganger før jeg kom frem, men her sitter jeg altså. Etter en heidundranes flytur på rundt 9 timer var jeg (og forhåpentligvis resten) EKSTREMT lei av å se innsiden av et fly og vi kom oss av på Narita i en fart.

På Narita var det standardsjekk av pass og “immigrant papers” av en eller annen sort som vi fylte ut på flyet og henting av bagasje. Så var det henting av 3G-simkort som vi skulle leie, hurra. Det var litt av en fest med 10 utlendinger som plutselig kommer frem til disken med forskjellige typer telefoner. Man må tydeligvis ha et spesielt type SIM-kort her i Japan (med SoftBank) for å bruke de på iPhone, så når hun spurte om å få se telefonen, og jeg dro frem iPhonen. “Oh.. iPhone”, som om det var det grusomste i hele verden! Men serviceinnstilt som bare det fylte jeg ut en kontrakt, og fikk et nytt SIM-kort og et annet telefonnummer enn de hadde sagt (logisk nok). Hvorfor man må ha eget SIM-kort for iPhone er ikke godt å si, men sånn ble det! Deretter skulle vi kjøpe en pakke med billett på toget til Tokyo og togkort for Japan, dette viste seg å ikke være så veldig lett siden det eneste stedet som solgte det ikke åpnet før om 30 minutter. Cue litt dilling og tusling rundt randomly på flyplassen kom vi oss omsider inn dit, fikk kjøpt pakken vår, og kom oss på toget!

På toget fikk vi satt oss ned for å utveksle telefonnumre osv og etter litt tid var vi fremme på Ikebukuro. Gikk av og tuslet mot hotellet, og fikk faktisk sjekke inn 2 timer før sjekk-inn tid om vi tok rom med røyking, noe vi gjorde. Det viste seg å ikke være noe problem, det lukter iallefall ikke røyk på vårt rom, og jeg har ikke hørt noen klager fra de andre heller! Alle var helt klare for å ta en dusj, and so we did. Alle tok seg en times tid på rommet for å dusje og gjøre seg klare til å spise.

Så var vi veldig klare for litt skikkelig mat, turen gikk rett ut av hotellet og rett inn i kjøpesenteret som hotellet praktisk talt ligger inni. Her er det tonnevis av spisesteder som vi gikk forbi en etter en. Etter hvert kom vi til et sted Stian ville spise, og siden absolutt ingen andre hadde noen som helst mening om hva de ville spise ble dette stedet! Det var et udon-sted, altså ingen klager fra meg! Jeg tok meg en Tempura Udon, nom nom nom. Ble gode og mette på ekte japansk mat, og så var det Starbucks for årets første Chai Tea Latte for meg! *bliss*. På Starbucks gikk vi fra Petter fordi han er treig og effort og care og ikke klarte å bestille noe på Starbucks før det hadde gått 4 skuddår. Vi gikk dog ikke fra ham med vilje, vi bare hadde ingen anelse om at han hadde muligheten til å være så treig. Deretter var det DESSERT, ohmygodohmygod. Cold Stone Creamery var stedet, og der var det synging som vanlig. Dere som ikke vet hva det er, les fjorårets post om det! Det var godt som fjas som forventet, og som jeg husket. En “höydare” so-to-speak (…).

Nå var det på tide å utforske Ikebukuro for de andre, som betydde arkade for Stian og meg! Vi avtalte et møtested og tok 2 timer med “go away everyone and do stuff” (aka finn ut ting om området). Vi gikk mot arkaden, og fant omsider ut at alle var på slep alikevel! Vel, DET kan ikke VI ha skylda for! På den nærmeste arkaden her i Ikebukuro hadde de jubeat ripples og Project Diva ARCADE, men ikke beatmania. Men det ble litt jubeat og Project Diva på oss! Project Diva maskinen er tydeligvis ganske ny, for køene er rimelig lange enda. Det var gøy og alt var fint! Som vanlig hadde vi øreaids når vi kom ut av arkaden, jepp, det er rimelig høylydt der inne.

Så skulle vi ta turen til Oedo Onsen Monogatari, en rimelig fin onsen ifølge ryktene. Turen gikk derfor mot Odaiba, hvor dette ligger! Det var altså å finne et tog, for å komme oss til en stasjon hvor Yurikamome gikk. Yurikamome er for de som ikke vet det en helautomatisk buss/tog-hybrid som går på noe som minner om en vei/skinner-hybrid. Hurra! For å komme oss til Yurikamome måtte vi til Shinbashi, omtrent helt rundt hele Yamanote-linjen, altså ca 30 minutter. Når vi omsider kom oss på Yurikamome begynte Petter å klage om at dette var en lang tur. Boy are we in for a joyful time with this guy! I godt humør på alle kom vi oss av og gikk mot Oedo Onsen Monogatari. Det var en billigere pris etter klokka 18:00, så vi gikk sakte og tok oss en liten spasertur på brygga rundt stedet. Når vi kom inn var det fint og kos! Det var et rimelig godt system for alt. Man låste inn skoene sine i et skap og tok med seg nøkkelen, for så å betale inngangsavgiften for å få et armbånd med nøkkelen til garderobeskapet på. Deretter henter man seg en Yukata av valgfritt utseende (de hadde noen å velge i!) og et belte til yukataen, for så å gå inn i garderobe-området! Her var det skiftetid til yukata, og alt unntatt Yukata og boxershorts ble lagt igjen her. Når vi kom ut av garderobeområdet var det et felles handle og aktivitets-område hvor man kunne kjøpe omtrent alt bare ved å bruke strekkoden på armbåndet man fikk ved innsjekking. Vi skippet mesteparten av dette og gikk rett mot badeområdet. Siden dette er tradisjonell onsen er det delt på kjønn, fordi man må være helt nakne. Så det var en inngang for hver! Vi måtte desverre gå inn i mannedelen. Hæhæ. Her var det helt fantastisk, som vanlig på en onsen. De fleste bassengene var på rundt 42 grader, noe som var utrolig varmt for oss nordmenn, men det var utrolig deilig etter en lang flytur. Vi hoppet litt mellom oppe og nede av vannet, og litt i iskaldt vann for å kjøle oss ned. Vi er nordmenn tross alt. Vi koste oss utrolig mye her, og dette er helt klart noe jeg skal gjenta, og jeg anbefaler. Når vi gikk ut av onsen-området og mot shopping-området, fant vi ut at vi hadde mistet Petter. Mer om det senere. Vi koste oss litt og spiste litt Gyoza i shopping-området mens vi ventet på at jentene skulle bli ferdige! Jeg holdt på å sovne, fordi jeg var dautrøtt etter flyturen, men omsider kom jentene, men fortsatt ingen Petter. Vi gjorde oss ferdige, skiftet, betalte, alt i orden! Fortsatt ingen Petter. Deretter fikk vi øye på Petter som tydeligvis hadde klart å gå rett forbi oss, for å skifte og gå helt ut. Første man bli blind på er øya! Så var det ut for å komme seg tilbake til hotellet og ta kvelden. Var ikke engang ork i oss til å kjøpe convertere til strøm for bruk av laptop, eller drikke til å ha på hotellrommet, så det var rett inn på hotellrommet hvor jeg slokna rimelig kjapt!

Vi kom oss ikke veldig langt før telefonen min ringte og det stod “Payphone” på displayet, det var Frode som ringte. Han spurte hvor vi var, og vi var rett utenfor Gamers, så vi ventet på ham der. Frode kom etter noen minutter, og vi finner ut at vi har stått utenfor Yodobashi alle sammen, men bare på litt forskjellige steder, haha. Frode var også sulten, så han joinet oss på KFC. Etter vi hadde spist oss gode og mette ville Frode til Azo Bit City for å kjøpe charactergoods og annet smådill, så vi stakk innom nærmeste Azo Bit City. Azo Bit City er en av de bedre anime/manga-relaterte kjedene og de har masse utvalg, så jeg fant meg en Hinagiku Kortholder og en “Black Rock Shooter” t-skjorte, not bad! Vi kom oss ut av butikken hvor Frode konstaterte at dette var ikke butikken han hadde vært på ifjor, så vi gikk til NESTE Azo Bit City, gikk igjennom den og, men dette var heller ikke butikken han tenkte på. Vi bestemte oss for å ta en liten tur på maidcafè, fordi hey, vi er jo i Akihabara.

Vi endte opp på noe som falt i smak hos Stian, altså en Imoutocafé, vet du ikke hva det er så trenger du ikke vite det heller. Vi kom oss omsider inn på caféen og ble ønsket velkommen med “Okaeri Oniichan!”, og maidene var alt for søte, hihi. Vi hadde med oss Daniel, som alle vet ikke er en stor fan av “tsundere”-karakterer, og på menyen hadde de tsundere! Som betyr at vi kunne betale 500 yen for å få en tsunderemaid til bordet, til tross for full protest fra Daniel tenkte vi at hey, hvorfor ikke! Må jo være grisefestlig å få Daniel til å blushe litt. Vi kjøpte oss en “Original drink” på maidcaféen, som basically er at de mixer sammen en hel del rare fargerike greier til en drikk med masse forskjellige farger. Jeg fikk noe som jeg tror inneholder mest brus-lignende ting, Frode fikk noe melkegreier, kanskje calpis, med jordbær så det fikk en rar rosa farge, og Daniel fikk en heller fargerik brus-drink han også. Etter det tenkte vi at vi skulle få litt tsundere til Daniel, men hadde ikke nok maids på jobb til tsundere, buhu. Mens vi drakk vår fantastiske “original drink” ringte Marte til Daniel, men det er ikke lov å snakke i telefonen på maidcafè, så den kunne han ikke ta. Omsider fikk han melding hvor Marte spurte hvor hun fant “stedet i Hana Yori Dango” i Ebisu. Vi mobbet Marte litt for at hun ikke fant det, med tanke på at Daniel hadde funnet det helt alene tidligere. Jenter altså! Vi kom oss ut av caféen og la merke til en Azo Bit City med salg på andre siden av gaten, vi sprintet over for å oppdage at det bare var dritt igjen, hurr. På vei tilbake støtte vi på en Itasha fullt av klistremerker formet som de husformede bønnebrikkene de pleier å ha på templer, det heter visst “Ema”. Viser seg at folk får skrive beskjeder på bilen, og så klistre dem på et vilkårlig sted! Var visst en PR-greie for et hentaispill, hihi, oh Japan. Jeg skrev “Nice boat! From Norway” fordi den jævla båten er Norsk, grraarr. Han hadde visst kjørt fra Hiroshima med bilen, og fått mange blikk. Det er en ganske lang tur. Her splittet vi opp med Frode fordi han skulle ut på tur og lete etter enda med charactergoods, mens resten av oss hadde lyst til å Jubeate litt. Vi avtalte at han skulle ringe oss når han var ferdig, så gikk vi til en arkade jeg visste om fra ifjor.

Vi kom oss omsider til arkaden, som heter “Tokyo Leisure Land”. Hvorfor er ikke godt å si, men Japanere og engelsk er ikke alltid logisk. Her var det mange sinnsyke spillere av både Jubeat, beatmania, guitargreaks, pop’n'music osv, tydeligvis en arkade hvor mange gode spillere drar. Jeg har aldri sett så mange gode folk før iallefall, tilogmed jentene her var helt gale i alle spillene. Her var det 3 beatmania empress maskiner, 2 popn, 2 guitarfreaks, 2 drummania og 4 jubeat. Perfect! Mye å gjøre. Nok maskiner til å bruke tid på iallefall. Brukte kanskje 2 timer her, hvor vi rullerte på maskinene med random Japanere. Men holy shit så mange gode folk. Omsider etter hendene gjorde litt vondt etter all spillingen, ringte Marte slik at jeg tapte mot en kar på internett i Jubeat, fff. Å snakke i telefon mens man spilte Jubeat var ikke så veldig lett. Vi bestemte oss for at vi var ferdige her, grunnet at hendene klart sa ifra at DE var ferdige. Frode ringte like etterpå, så det passet fint! Jentene var sultne, og vi var sultne, så vi avtalte at vi skulle møte dem i Shimbashi for å spise. Vi kom oss ut av lokalet, og stormet bort for å ta oss en kjapp crêpe, nom nom. Vi kom oss på toget og gikk av på Shimbashi. Marte tok ikke telefonen, så de hadde nok ikke kommet seg hit enda men var på toget. Litt etter kom Marte og Miina og vi kunne finne et sted å spise, det viste seg å være ganske lett siden plassen utenfor stasjonen tydeligvis var stedet der folk som jobbet på restauranter huket inn folk og tok de med til sitt spisested. Frode snakket med en kar som var skikkelig pågående og tilbød en gratis drink og greier. Vi skulle jo ha mat alikevel, så OK! Men Frode ville ha Shabu Shabu, og det hadde han ikke, så da snudde Frode seg rundt i full ignore-modus. Karen fortsatte å snakke til ryggen hans, da. Hihi. En annen dame som tilhørte en annen restaurant hadde overhørt oss og kom med en gang “Hey, VI har Shabu shabu!”. Frode klarte å avtale en gratis drink hver her også, og hun fulgte oss til restauranten. Vi kom oss inn og fikk et lite rom, som var dritvarmt. Jeg bestilte meg en “Fresh Grapefruit Juice”, og konstaterte at jeg ikke likte grapefruit. Ewww. Vi bestilte en shabu shabu platter og fikk et gigantisk fat med salat, not to my liking, og et stort fat med kjøtt, yay! Spiste en del kjøtt, men det ble så varmt der inne med kokeplatene at jeg ikke orket å være der mer rett etter jeg var ferdig å spise. Betalte penger til Marte og gikk ut for å gå en liten tur i området mens de andre gjorde seg ferdig og betalte. Shimbashi har mye rart, det er ikke det mest non-shady strøket jeg har vært i, for å si det sånn. Masse jenter i forskjellige kostymer som jeg ikke helt vet hva selger, men det kan fort være hostessclubs eller lignende. Jeg ventet en stund og Marte ringte og sa de var ved stasjonen, så jeg møtte opp med dem der. Snart var det gundamtid, vi hadde avtalt å møte opp med folk rundt 20:00 på Daiba.

Miina var teit og hadde ikke Suica, så jeg ga henne mitt Icoca-kort fra Osaka, fordi Suica og Icoca samarbeider nå uansett, slik at man kan bruke de om hverandre. Hun fylte på litt der, og vi kom oss til Yurikamome-stasjonen i Shimbashi. Her var det pasmo-kort som gjaldt, men jeg tenkte siden icoca samarbeider med suica, og suica samarbeider med pasmo, så må jo dette funke. Men neida, det funker tydeligvis ikke på kryss av samarbeidsavtaler. Så da vet dere det! Med andre ord lønner det seg mest å ha Suica i Tokyo, siden alt av pasmo-ting funker med det. Miina måtte kjøpe billett after all, kjipern. Vi tok yurikamome til Daiba og ser skilter om at Gundam eventen varer til 20:00, noe som er akkurat da vi har avtalt å møtes. Det var informasjon som hadde vært umulig for oss å finne tidligere, men som selvsagt kom akkurat for sent. Det var skiltet til gundamen og MASSE folk alikevel da! Vi kom oss bort til Shiokaze Park hvor gundamen står, og den var heldigvis fortsatt opplyst! Phew! Vi tok masse awesome bilder, fordi den var awesome! SINNSYKT mye folk, etter vi hadde stått der en stund og begynte å bli lei av å stå rundt alikevel så hørte vi fra announcersystemet at “Nå skrur vi av lyset på den om noen minutter”. Strømmen ble skrudd av, og en kollektiv “awwwww” fra flere hundre folk ble erfart. Hihi. Etter det tenkte vi å ta en kveldstur på odaiba, siden klokka ikke var mer enn rundt ni uansett. Odaiba er veldig fint på kvelden, så vi gikk fra parken og til Daiba-Kaihin-Koen-stoppet, kanskje ca 15-20 min å gå. Vi gikk langs bryggen, så vi hadde full utsikt utover Tokyo Bay, og det var generelt fint overalt på kveldstid! Folk med Kamera, altså Daniel og Thomas tok bilder overalt. Jeg fikk også tatt noen kule bilder, til at jeg ikke har speilrefleks! Hihi. Vi gikk til Palette Town, som er et stykke lenger enn dit vi egentlig skulle gå, men det har også en Yurikamome-stasjon som heter Aomi Station, så vi trengte iallefall ikke gå tilbake. Vi spottet CREPE OJISAN-vogn, og alle kjøpte crêpe! Vi spottet Starbucks, så jeg tok meg en Iced Chai Latte, ahh. Dagen var komplett. Patrick hadde funnet seg noen giraff-greier inne på arkaden som man kunne betale for at de skulle rulle bortover. Bilder sier alt. Jeg og Marte tok en runde taiko, og så var det tur hjemover. Vi kom oss til Shimbashi hvor vi skulle bytte fra Yurikamome til tog. Der skulle Frode og Miina andre veien, så vi delte oss her. Kom oss vel frem til hotellet, og chillet litt. Generelt fin dag idag, så klar for imorgen! Imorgen er det Yokohama.

Etter Yoshinoya var det på tide å starte med dagens planer: Asakusa og Odaiba. Asakusa er et ganske tradisjonelt område, med et tempel som mest sannsynlig alle kjenner som Asakusa, selv om tempelet egentlig ikke heter det, men heter Sensoji. For å komme oss dit måtte vi for første gang bruke Toei Subway-linjene i Tokyo. En av subwaylinjene heter “Asakusa Line”, og jaggu, det er jo dit vi skal! Så vi turer ned til Daimon stasjon, som er rimelig nærme hotellet vårt, hopper på Asakusa line, og frem kom vi. Da vi gikk ut av stasjonen var det ikke så vanskelig å finne frem til Sensoji grunnet min fantatiske hukommelse og retningssans. Tro det eller ei, jeg begynner å bli ganske rutinert i Tokyo etter 2 turer hit.

Etter det kom vi oss til Sensoji, og da var det standard prosedyre: “Møtes her klokken 13:00″ (Roughly 1 time senere). Vi splittet oss opp og endte med litt tilfeldig gruppering, som forandret seg underveis når folk møtte på hverandre. Jeg og Stian var de som gikk mest rundt utenfor de standard “turistområdene”, og vi synes det var ganske spennende å se en litt annen del av Asakusa, med nesten ingen turister i syne. Man skulle jo tro Asakusa var helt fullt av turister i alle gater, men man skal altså ikke gå så langt fra tempelet for å komme til steder hvor det er så godt som ingen turister. Vi møttes opp igjen klokken 13:00 og tok oss en tur inn i tempelet, som for øvrig restaureres akkurat nå og var pakket inn i noe slags bygningsgreier. Hele tempelet var dekket av hvite plater og typiske stillaser, men innsiden var uendret. Vi gikk så sammen til den lille tempelparken ved siden av tempelet, hvor det er fiskedammer og andre koselige ting.

Så var det videre i planene og på tide å komme seg til Odaiba! For de som ikke vet det, er Odaiba en artifisiell øy som ligger i Tokyo Bay, den er visstnok laget av en hel del søppel som de så har bygget en hel by oppå. Planen var å ta en sightseeingbåt i Sumida River og bort til Odaiba, så da var det bare å cruise til bryggen der båten går. Det var roughly 4 minutter å gå fra Sensoji hvor jeg ser at hele båtplassen som jeg tok sist jeg var i Japan var stengt ned. Etter litt kreativ lesing på skilter fant jeg ut at de hadde bare relokalisert til litt lenger bort på bryggen, så vi trippet bort og kjøpte billetter. Da var det bare å hoppe på båten til Hinode Pier, for så å bytte der til båten som gikk til Daiba, den mest sentrale delen av Odaiba. Vi holdt på å gå av på feil brygge først, men heldigvis stoppet de som jobbet på båten oss, da de skjønte at vi ikke skulle av her. På den faktiske Hinode Pier ventet vi omtrent 15 minutter på båten vi skulle bytte til, og kom oss på den. Båtturen var ganske chill og fin, og på den båten vi byttet til satt vi på taket med en god kald bris hele veien til Daiba.

Vi gikk av på Daiba, poengterte at det var teit at Japan også hadde en Frihetsgudinne – selv om den var mye mindre enn den i USA. Da var det rett til første stopp, Joypolis! Joypolis er en innendørs fornøyelsespark på Odaiba med mye morsomme attraksjoner. Omsider fant vi ut at om vi ventet til 17:00, roughly en time, så kostet det 1000 yen mindre for et free-pass, for da het det plutselig night-pass. Som litt økonomiske turister slukte vi dette rått, og fant ut at vi skulle sløse bort en times tid ved å spise og bare titte litt på kjøpesenterne. Jeg var litt innstilt på en økonomisk lunsj idag så jeg tenkte McDonalds var en god deal. Tydeligvis var absolutt ingen uenig med meg, siden plutselig var alle 9 av oss inne på McDonalds og skulle ha mat. Jeg bestilte en Dobbel Quarterpounder Cheese, og fikk en rosa pin for å være “storspiser” eller noe i den duren. De hadde visst en eller annen form for kampanje på å kjøpe de største quarterpounder menyene! Fair enough. Alle ble overrasket over burgeren, ettersom den faktisk smaker noe her i Japan. De krydrer faktisk burgerne, og det virker faktisk som ekte kjøtt og ikke som en tørket skurefille slik den virker i Norge. Vi drepte litt tid på McDonalds, og gikk på oppdagelsesferd på kjøpesenterne.

Klokken 16:55 var vi nesten alle foran Joypolis, og ventet på at de skulle begynne å selge 17:00-night-passene. Så var det inn, og hei og hå! Joypolis er supermoro og vel så det. De største slagerne for meg personlig var Spin Bullet, Half Pipe Canyon, og Storm-G. Spin Bullet er en innendørs berg og dalbane som snurrer og river skikkelig i deg. Half Pipe Canyon går ut på at man skal få flest mulig poeng på et 2 manns “snowboard” på skinner ved å samarbeide om å time trykkene på fotknappen til -akkurat- når man er på midten av halfpipen, denne vant jeg og Marte, hurra. Og til sist, Storm-G er en arkadelignende maskin hvor man samarbeider to stykker om å styre et romskip i en tube, 4 romskip, altså 8 personer! Her kom vi bare på 2 plass, men Stian og Patrick kom på 1 plass. Vi brukte en hel del tid her, og rundt 20:00 var det ut igjen.

Etter det ble det mye om og men om vi skulle ta kvelden eller ikke, men det ble fort konkludert at Kristoffer var den eneste som ville tilbake til hotellet for å snakke med dama si på nettet. Så resten ble igjen for å først dra til en av verdens største Pariserhjul i Pallet Town, og så til Shiokaze Park for å se på 1:1-size Gundam Statuen som nylig har blitt bygget der! Først ut var pariserhjulet, hvor Daniel og Stian bailet pga Stian har høydeskrekk og Daniel var litt fattig på tidspunket. Vi fylte med andre ord en pariserhjulgondol med Meg, Marte, Patrick, Kristina, Thomas og Janne. Det var koselig og fint, selv om Janne og Tina fikk akutt høydeskrekk plutselig på vei opp. Hihi, all in a days work! Men alt i alt var det en fin tur.

Så bar det til Shiokaze Park for litt GUNDAM Awesomeness. Vi tok Yurikamome, den helautomatiske buss/tog-hybriden til Daiba og gikk mot Shiokaze Park. Retningssansen min feilet litt her, så vi endte i feil ende av parken hvor alt var gjerdet inn, så vi trodde at kanskje statuen var inngjerdet grunnet at den ikke skal avdekkes før om noen dager. Men jeg ga ikke opp, så vi fortsatte rundt og plutselig så vi en GIGANTISK Gundam Statue foran oss. Men den var desverre ikke opplyst, tenkte vi. Det var jo litt kjipt. Før mens vi stod der, begynte plutselig noen av lysene å lyse på den. Vi endte opp med å få se den nesten fullstendig opplyst med unntak av hjelmen, og ser på det som en grei deal! Vi stod med et typisk “Oooooh” ansiktsuttrykk i noen minutter, tok en hel del bilder, og så på at de lekte med lysene på Gundamen. De drev og fiklet med lyset og fikk den til å blinke de forskjellige lysene oppover, og generelt så det rimelig kult it. Kjipern at de ikke lyste opp hjelmen dog!

Så bar det hjemover ved hjelp av Yurikamome til Shinbashi, og Asakusa Line fra Shinbashi til Daimon. Vel ute av stasjonen, var det på tur til 7-11 for å ta ut penger til Daniel og shoppe litt mat og drikke. Når jeg ankom hotellet, var det en liten tur opp på rommet, før jeg nå cruiset ned til rommet Daniel, Stian og Patrick bor på for å samarbeide litt om internettprisen. Billigere å dele på 4 enn på ingen! Dagen er over, og jeg skal opp tidlig imorgen. Hurra!