Vi hoppet så på toget til Tokyo station, og hoppet av der. Jeg ringte Mita, og hun sa at hun ikke hadde dratt enda, så hun regnet med de var fremme rundt klokka 13 istedet. Vi tenkte “feh, berter” og hoppet på toget igjen til Akihabara! Etter å ha hørt sangene som spilles når hvert tog stopper på stasjonen alt for mye, bestemte jeg, Thomas, og Daniel oss for å se om vi fikk kjøpt en CD med disse sangene, så vi tenkte vi skulle innom Yodobashi for å se, siden vi hadde hørt sangene spilt der tidligere. Vel fremme i Akiba avtalte vi møteplass og skulle møtes der klokka 13. Jeg, Thomas, Daniel og Stian dro til Yodobashi for å se etter tog-CDen, men failet hardt pga det ikke var helt logisk hvor man fant den og hodet mitt ikke klarte å formulere en setning for å spørre om det. Marte gikk ned til lekebutikken i etasjen under og sa at vi kunne møte henne sammen med resten klokka 13. Jeg, Thomas og Daniel bestemte oss så for å ta en runde innom Tower Records, etter litt dilling rundt for å se på all den rare musikken tok vi heisen ned for å tusle litt rundt i andre deler av Akiba. Mens vi ventet på heisen skimtet Daniel et “Toilet”-skilt og spaserte omsider bort dit. Jeg spurte Thomas “Hvor ble det av Daniel?”. Thomas svarte “Han skulle på do”, og konstaterte at det skulle han også. Jeg merket da også at jeg måtte på do, så da gikk vi alle tre da. Like etter stod vi i … kø. Selv om det var 7 doer, var det altså kø på dassen. Etter doturen konstaterte vi at Norge skulle hatt slike “håndtørkemaskiner” som Japan har på sine dasser, siden de faktisk FUNKER i motsetning til de forferdelige luftblåserne som Norge prøver å tørke hendene til folket sitt med. DA var det endelig på tide å ta heisen ned til 1. Heisen var proppfull, men vi kom oss til slutt ned.

Da var det ut på en liten oppdagelsferd i Akiba til klokka ble 13. Jeg, Thomas og Daniel gikk rundt i elektronikkområdene i Akiba og fant konverteringsplugger fra europeisk til japansk, så nå fikk vi bruke alle alt av ting vi har som krever strøm. Supert! Etter litt mer akibasomling møtte vi opp 13. Resten hadde vært på Kotobukiya og Melon Books og brukt masse penger og fortsatt ingen Mita! Da bestemte vi oss for å finne butikken som jeg hadde vært på ifjor som hadde masse 2chgreier og litt Touhoustuff. Etter 15-20 min med leting og min fantastiske hukommelse (ikke akkurat HEELT perfekt), så fant vi til slutt butikken! Den het “White Canvas” og var plutselig ingen 2chbutikk lenger, den var nå 95% Touhou. For de som ikke vet hva Touhou er, så er det et spill laget av en kar som het ZUN, releaset som et hjemmelaget produkt, som plutselig har blitt så populært i Japan at de har et eget event for spillet som har 300000 besøkende. Ganske populært med andre ord. Hele butikken var nå Touhou doujin tegneserier, musikk, spill, plushbamser, nøkkelringer, vifter, coasters, mahjongbrikker, phonestraps. Jeg brukte ikke ALT for mye der, men litt!

Etter det hadde Mita ringt, og vi møtte opp med henne uten for Kotobukiya ved stasjonen. Klokka var rundt 14, og Mita hadde på seg en overdel med den største kløfta jeg har sett siden jeg ankom Japan. Jeg tok en liten sjekk på menneskene rundt når vi gikk til andre siden av stasjonen, og på 15 minutter hadde over 25 japanere tatt en ganske god og lang titt på kløfta til Mita, fantastisk. Vi puttet alle tingene våre i en coinlocker så vi skulle slippe å være på det og gikk videre. Da var det tur til Donki (Don Quijote), en kjede som er litt som nille, bare med et helt sinnsykt utvalg av klær og andre ting Nille ikke har. I tillegg til det har Akiba sin donki en etasje med maicaféen @Home, to etasjer med spillarkade, og en etasje med AKB48 i tillegg til selve området med ting de selger. Jeg er ikke ny til Donki, så jeg, Daniel og Stian sprintet opp til arkaden for å hive oss på Jubeat-maskinene! Jubeat er GØY. Etter en stund på Donki samlet alle seg, og vi skulle på maidcafé. Folk hadde bestemt seg for at de ville på en maidcafé de hadde fått flyer for, og tilfeldigvis var det Pinafore, en café jeg visste hvor var fordi jeg har vært der før. Vi kom oss dit, og fikk plasser inne i caféen. Maidene var ganske søte, og de fleste tok seg en is men Mita tok seg hotcakes og Patrick tok seg en slik risomelett hvor det kommer en maid og skriver hva du vil på den med ketchup. Patrick ba henne selvsagt om å skrive “Moe”, for de som ikke vet hva det er, for lat til å forklare. Etter det skulle vi ta ut litt penger.

Vi gikk til nærmeste 7-11 og jeg tok ut 20000 yen til meg selv, 50000 yen til Daniel. Resten tok ut litt også. Det lå en McDonalds rett ved og jeg var litt småsulten og trengte en sånn liten 100yens burger. Mita skulle ha en Oreo-milk-something-McFlurry, så jeg bestilte. Dama bak kassa misforsto meg i bråket, og hørte 2 cheeseburgere. Jeg ga den til Marte, men hun var ikke sulten, så den endte hos Romi! Da var det på tur til Harajuku for å shoppe, så vi hoppet på toget dit. På vei til Harajuku lukket døren på toget seg for fort til at Mita og Kristina ble igjen, treiginger.

Fremme i Harajuku var det ned til Takeshita Dori, jeg skulle ha meg en shorts, så Jeans Mate var første stopp. Vi bestemte oss for å møtes om 1 time. Jeg fant meg en shorts, vi tok oss en Crepe, og dillet litt videre rundt. Når litt under en time hadde gått var det på tide å gå tilbake til stasjonen, og på vei dit så vi en mann i dameklær med g-streng. Jepp, han hadde bare på seg g-streng og fishnetstrømpebukse, supert! Takk Harajuku! Da skulle vi til Shibuya, og siden Harajuku ikke er så langt derfra bestemte vi oss for å gå dit. Det var en grei tur, og man merket man kom nærmere Shibuya på hvor mange folk man måtte grave seg igjennom. Vi gikk forbi Shibuya AX, et stort konsert og olympialokale som så ganske stilig ut.

Så gikk vi til Hachiko, som er møtepunktet i Shibuya. Hachiko er en statue av en hund, som visstnok grunner i en historie om en hund som fulgte eieren sin til stasjonen hver dag, og ventet på eieren til han var ferdig på jobb hver dag. En dag hadde eieren dødd av hjerteinfarkt, og hunden hadde fått en ny eier. Men stort sett så fortsatte hunden å rømme hjemmefra for å stille seg på stasjonen og vente på sin gamle eier. I mange mange år etter eierens død. Derfor er statuens fulle navn “Faithful Dog Hachiko”, altså historien om verdens mest trofaste hund. Med det har statuen av hunden blitt Shibuyas største møtepunkt, og stort sett er det “Møtes ved Hachiko”. Med det fortalt, bestemte vi for å møtes ved Hachiko en time senere.

Jeg, Daniel og Stian gikk rett til Shibuya Kaikan, spillarkaden, for å spille mer Jubeat! Er ikke SÅ ofte vi får tid til det, så vi må gripe sjansen. De andre dro til Mandarake for å sløse penger. Mandarake er en kjede med brukt manga og leker og andre ting av den typen. Vi stod i kø ved de 2 Jubeat-maskinene Shibuya Kaikan har, og japanere kom stadig og stod i kø bak oss, og vi rullerte på den måten. En av gangene hadde Daniel og Stian spilt local-play på maskinene samtidig, så de ble ferdig samtidig, og ved siden av meg stod en utrolig pen japansk jente, som tydeligvis skulle spille. Som alle andre japanere, regnet jeg med hun skulle trykke på “Internet Play” og ikke “Local play”, men den tid ei. Jeg endte opp med å måtte spille “Local play” mot ei japansk jente. En jente på en arkade, i Tokyo, jepp. Jeg tenkte at hun måtte jo være rimelig god. Og der hadde jeg rett, jeg ble rimelig gruset. Men jeg synes jeg gjorde det ganske bra til å bare ha spilt i 3 dager! Men opplevelsen av å ha spilt mot en japaner, som i tillegg var ei heit jente tar jeg med meg med godt mot til tross av at jeg ble eid! Etter jeg var ferdig å spille la jeg merke til at hun var VESENTLIG høyere ranked på eAmuse (Multiplayernettverket til Konami/Jubeat), så da var det forståelig at jeg ble eid. Så husk det folkens, skal dere til Japan å spille Jubeat, tenk “Hot Asian, oh noes!”. Hihi.

Med det hadde Mita og Romi allerede dratt, grunnet at de mått rekke et tog som de ikke visste om. Mødrene deres hadde visst ringt og sagt ifra! Marte hadde tatt toget med dem til Akihabara for å hente tingene vi hadde puttet i coinlockeret og for å følge dem til toget på Tokyo Station. Vi var på vei til Akihabara for å bytte tog der idét Marte ringte, så vi møtte henne like gjerne der og tok toget videre til stasjonen ved hotellet. Etter det tok vi kveldsmaten på McDonalds fordi det var det billigste, og folk tydeligvis ikke eier økonomisk sans og sløser bort alle pengene sine på Mandarake første uka, Hei Patrick. Det var fredagskveld tydeligvis, fordi det var masse folk i gatene! Det var så innom Starbucks for min forhåpentligvis daglige Iced Chai Latte. Vel fremme på hotellet var det INTERNET TIME, og her sitter jeg og skriver! Day out!