Så var det ut for å sjekke om vi kunne få billetter til Blue Man Group her i Roppongi. Blue Man Group har nemlig noe som heter “Blue Man Group Theater” her, hvor de hver helg har konsert. Vi kom ned, og en forvirret ansatt prøvde å forklare oss at vi ikke kunne kjøpe billetter før 1 time før arrangementet. Så vi tenkte ålreit, vi kommer tilbake etter vi har spist!

Så var det på tur for å finne et sted å spise i Roppongi, det var ikke så utrolig lett tydeligvis. Fordi hele Roppongi Hills-området er egentlig litt forvirrende. Vi fant omsider et sted de hadde spisesteder, men her synes Stian og Trond det var for dyrt. Vi kom oss inn på en restaurant jeg ikke husker hva heter, og den var generelt veldig eksklusiv. Når man ble tatt med til bordet gikk man igjennom restaurantens vinrom, hvor store mengder vin ble lagret. Temperaturen her inne var altså ganske kjølig, og jeg kunne egentlig bare lagt meg ned her for å sove. Men jeg var litt sulten, så jeg fikk vel bli med bort til bordet! Dette var et hamburgersted, og det skulle bli godt!

Vi fikk satt oss ned ved bordet for å se på menyen, og her hadde de mange forskjellige typer hamburgere! De hadde tilogmed en sopp-burger, reke-burger osv. Alle hamburgerne hadde vanlig burgerkjøtt, men med noe ekstra greier i tillegg. Jeg, Jon og Hiep tok standardhamburgeren, Stein tok chiliburgeren, Vegard og Tina tok soppburgeren, og Petter tok dobbelburgeren. Så har vi lille Camilla, som tok pasta, på et burgersted. Fabulous! Vi fikk maten, og burgerne var UTROLIG GODE. Jeg var iallefall utrolig fornøyd, og burgeren var tilogmed god nok til at jeg faktisk slapp å ta av salaten! SENSASJON!

Vi koste oss såpass med maten at vi nesten glemte Blue Man Group, men vi rakk heldigvis å komme oss ned for å få billetter! Vi fikk billetter på “Ponchoradene”, hva enn dette vil si. Vi hadde sett noen plakater hvor det var noe maling og greier involvert, så vi tenkte det var noe sånt. Mer action! Vi kom oss inn i lokalet og satte oss ned på setene våre, for så å ta på oss ponchoer og vente på at showet skulle starte!

Showet begynte, og det var UFATTELIG bra. Jeg anbefaler virkelig alle som har mulighet til å se Blue Man Group engang. Det var ikke en konsert som jeg trodde, det var en hel del humor og annet, og de brukte musikken utrolig bra. Det er rett og slett utrolig bra, så jeg kan igrunn ikke anbefale det nok! SE BLUE MAN GROUP! De tok med publikum i utrolig stor grad på alt de gjorde, og det gjorde showet så utrolig bra. Jeg kunne skrevet masse om showet, men jeg velger å bare skrive en ting: Stein luktet banan etter showet. Nå kan dere lure! Når vi gikk ut så hadde Blue Man Group folka gått ut litt før oss, og drev og surret rundt med publikum inne og utenfor lokalet. En av dem ble med heisen ned. Jeg fikk tatt noen bilder av dem, men desverre ikke så mange!

Vi kom oss vekk fra Roppongi og tilbake til Ikebukuro for å få vasket klær. Jeg, Stian og Trond pakket sammen klær og hoppet inn i en taxi. Vi prøvde å gi han adressen, men det funket dårlig. Han skjønte dog at det stod “Koin Randoree”, så han kjørte til nærmeste Coin Laundry. Det var et enda bedre Coin Laundry enn det vi hadde funnet tidligere på dagen, fler maskiner og fler sitteplasser. Så bare win win her! Så her satt vi, alle tre, på en benk utenfor et Coin Laundry i en liten gate i Tokyo. Da begynte jeg å tenke litt over hvor sprøtt det egentlig er at jeg er i Japan igjen, jeg blir egentlig ikke kvitt den følelsen. Det er en positiv ting at jeg er like glad i å være her som første gang jeg var her! Vi fikk vasket alle klærne, og kastet de inn i tørketrommel også! All was well, og vi kom oss tilbake til hotellet med rene klær! Vi la fra oss klærne og gikk en tur ut.

Gåtur i Ikebukuro på kvelden er igrunn egentlig ganske interessant. Mye kule folk, og mye morsomt å se. Så vi tok en tur på McDonalds, fordi den er døgnåpen så hvorfor ikke! På vei tilbake satte vi oss ned i en park hvor noen japanere skateboardet og trikset med sykkel, så vi satt her en stund og så på dem. Etterhvert så ble de mindre og mindre oppmerksomme på oss så ting ble litt mer laidback. Vi begynte å kommunisere litt og klappe litt når de gjorde tøffe ting. De spurte om vi ville prøvd etterhvert, men vi takket nei. Etter en stund og etter vi hadde snakket med dem litt så ble det litt bedre stemning, og etterhvert så fant Vegard ut at “Skateboarding er jo bare fysikk!” så han skulle prøve. Han gjorde det, og han fikk tilnavnet “Abunai Gaijin”, det gikk ikke så lang tid mellom hver gang Japanerne gaulet “ABUNAI!”, en røff oversettelse er “Pass deg!” eller “Farlig!”, alt ettersom. “Gaijin” betyr utlending for de som ikke visste det. Jeg prøvde meg litt på skateboard også, men konkluderte nok en gang med at dette ikke helt var noe for meg. Trond prøvde også, og han gjorde det nok best av oss! Både jeg og Trond tryna, men Vegard gjorde ikke, til tross for å være Abunai Gaijin. Then again sendte han også skateboardet flyvende i alle retninger, så jeg vet ikke helt hva som er best! Det ble sent, og vi gikk tilbake til hotellet. Idet vi gikk fikk vi en “Otsukare!” fra Japanerne. Koselige greier! Flotte Japanere. Så var det sovetid!

Så fort vi kom ut merket vi at dette var vesentlig tidligere enn vi hadde vært oppe tidligere, fordi nå var det plutselig omtrent ingen mennesker i casual klær. Alle som var våkne nå hadde enten på seg skoleuniform eller dress omtrent. Vi kom oss på toget mot Shinjuku, og jeg tror mer eller mindre alle duppet av litt på det fulle toget, stående. Vel fremme på Shinjuku var det på tide med den vanlige rutinen, planen var altså Godiva og Hokuo (bakeriet), Godiva var ikke åpent enda, så det ble dårlig med det. Men folk fikk handlet på bakeriet, og det var rimelig ålreit. Så gikk vi mot busstoppet som vi hadde lett etter i 1 time ifjor.

For å recappe fjorårets hendelse. Vi gikk rundt på Shinjuku Station for å finne bussen i 1 time, hvor vi så plutselig fant den imellom alle utgangene, ved at den kjørte fra oss og det ikke gikk en ny en før om lenge. Jepp, fjorårets Fuji Q-tur gikk åt skogen, og endte opp med å ikke skje. I år derimot kom jeg mer forberedt, og visste hvor bussen stoppet, og hvor vi skulle kjøpe billett! Ikke dårlig.

Vi kom oss omsider opp dit, og gikk inn på billettkontoret. Her var det en hel bråte japanske skilter, og med 10 utlendinger på vei inn døra var det litt vanskelig å få oversikt. Jeg, Stian og Vegard klarte omsider å pushe ut alle, fordi alle trenger virkelig ikke gå inn her når uansett vi skal si “10 stk” til billettpersonen. Etter litt somling og tilfeldig lesing av kanji og annet på skilter fant vi riktig stasjon, riktig linje, og riktig billettluke. Stian gikk bort til luken for å dobbeltsjekke litt, han snakket japansk til damen, gjorde seg forstått, og ikke uvanlig fikk han gebrokken Engelsk i respons, istedet for Japansk altså. Vel, alt i alt gikk det bra, vi fikk kjøpt billetter og stilte oss i kø for å gå på bussen. Vi stilte oss først i feil kø, men bussjåføren til denne bussen ledet oss i riktig retning basert på billettene våre, hurra. Vi kom oss på bussen, og alt var supert!

Etter jeg hadde sittet på bussen i en 10 minutter fikk jeg mail fra Amazon om at kameraet mitt var levert på Lawson, og jeg fant ut at jeg hadde glemt å kjøpe drikke. Glemt å kjøpe drikke ja, til en 2 timers busstur. Døden. For de som ikke har hørt det, så bestilte jeg meg digitalkamera fra Amazon første dagen jeg ankom Japan. Den har med andre ord tatt 6 dager før kameraet ble levert hit. Ikke helt forventet, men nå var det nå endelig ankommet sammen med det de andre bestilte sammen med meg. Stian bestilte HD-videokamera av typen Panasonic HDC-TM700 og Trond og Stein bestilte et kompakt-speilrefleks-hybrid-billigkamera av noe slag, Canon PowerShot G11 tror jeg det het. Alt var ankommet, men vi satt alle på bussen til et sted langt i gokk. En smule frustrerende, ettersom jeg gjerne skulle tatt MANGE bilder på FujiQ. Bussturen føltes lang, men var igrunn helt ok!

Når vi kom frem hoppet vi av på en rimelig fancy bussterminal, den var fancy i den forstand at den kun tilhørte fornøyelsesparken. En fornøyelsespark med eget busshus med billettluker og hele pakka, not bad. Greit førsteinntrykk med andre ord. Når vi ankom inngangen til parken var det en helt annen verden. Storslagent er bare mildt, rett og slett. Inngangen var svær og jeg ble ganske overrasket. Jeg tenkte “Holy shit, awesome” og så gikk vi inn for å kjøpe billetter. Folk handlet billettene sine og kom seg inn. Her skulle vi visstnok putte billettene våre på en maskin for å få utdelt et “Free Pass” med bilde av oss på. Jeg stappet billetten i maskinen, og den begynte å pipe. Jeg tenkte litt “what”, og så på kameraet. Rakk ikke tenke så veldig langt før bildet ble tatt, og billetten ble printet. Kameraet hadde truffet meg ca ved bryst/hake-partiet. Så det var igrunn egentlig bare haken min som syntes fra ansiktet mitt. Jaja! De andre gjorde ikke samme feilen, de bøyde seg godt ned for kameraet.

Vi kom oss så inn i parken og kastet oss med en gang i kø til de forskjellige attraksjonene. Jeg tok Fujiyama, Dodonpa, Eejanaika, Tekkotsu Banchou og noen andre ting jeg ikke husker navnet på. Alt var utrolig tøft, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg stod opp tidlig for dette. Noe av det mest stilige med parken var beliggenheten. Den ligger RETT ved Mount Fuji, som vi da kunne se fra parken. Det mest morsomme som skjedde iløpet av parken var når vi tok en attraksjon som minner litt om tømmerrenna, bare mye større og ikke helt en “renne”, men mer en berg og dalbane med vann involvert. Her har de ikke sørget for at folk ikke blir våte, for å si det sånn. Noe det virker som at Tusenfryd og Liseberg har gjort med sine tømmerrenner. Fordi her ble vi UTROLIG våte. Alle japanerne og Camilla hadde kjøpt seg poncho, men vi barske utlendinger skippet selvsagt dette. Det var en utrolig varm dag, så vi var ikke så veldig bekymret for å bli våte! Men herregud så våte vi ble, gjennomvåte. Så mye vann så jeg ALDELES ikke for meg skulle komme mot meg i stor fart. Det var egentlig så vått, at vi like gjerne stod foran brygga der den kom etterpå, for å bli enda våtere. Vi var sultne etter dette, og gikk for å spise på det eneste stedet som hadde mat. Det var en burgersjappet av merket “Mos Burger”, og det er den VERSTE burgeren jeg NOEN gang har spist. Den var gjennomført forferdelig, så fæl at Hiep ble syk av den (vi kan si det var derfor). Utover det var det sykeste jeg gjorde i parken å ta Eejanaika, den nyeste berg og dalbanen de har der. De kaller den en “4D”-coaster, hvis du vil vite hvorfor, søk den opp. Det anbefales virkelig å se hvor syk den er. Jeg trodde igrunn ikke det fantes noe så sprøtt!

Etterhvert så nærmet det seg stengetid for parken, og vi tok en vurdering for hvorvidt vi skulle dra tilbake, eller om vi skulle dra til FujiQ sitt onsen og spa-område. Hiep var sjuk etter burgeren og folk var generelt slitne, så det ble hjemtur. Men det viste seg å være vanskeligere enn tidligere antatt. Vi gikk til busstasjonen vi ankom parken på, og spurte om billetter. Svaret vi fikk var at reservasjonstiden var gått ut, og vi hadde ikke bestilt billetter. Vi måtte spørre føreren på neste buss om han hadde plass til oss, og nei, det hadde han ikke. Vi konkluderte med at tog var det store, så vi gikk rundt hele parken for å komme oss til togstasjonen. Her kjøpte vi billett helt frem til Ikebukuro, og ting gikk rimelig knirkefritt helt til vi kom oss til Otsuki, hvor vi skulle bytte til et tog mot Shinjuku. Her trengte vi plassbilletter, og vi var litt usikre på hvordan det fungerte. Vi fant fort ut at det kom en kar rundt for å sjekke at alle hadde plassbilletter uansett, så vi fikk kjøpt på toget heldigvis, og satte oss ned.

Vel fremme på Shinjuku, kom vi oss til Ikebukuro, for så å gå ut på feil side av stasjonen. Etter litt forvirring fant jeg ut at jeg var sulten, og jeg så en McDonalds. Jeg tenkte what the heck, og sa at de som skulle være med på Lawson for å hente pakke fikk joine meg mens jeg spiste, så kunne vi gå å hente den etterpå. Alle ble med unntatt Steino, for han hadde tydeligvis ikke fått med seg at vi skulle hente pakke, men det gikk bra. Vi spiste, og dro hjem til hotellet. Slitne som bare det kom vi oss inn på hotellet for å slenge fra oss ting og tang og for å hente pass og Steino så vi fikk hentet pakken vår. Vi måtte også ta ut penger, utrolig mye penger, i kontanter for å betale pakken. Vi gikk ut, og kom oss til 7-11 nærmest Lawsonen der pakken var for å ta ut penger. Vi tok ut rundt 250 000 JPY til sammen, altså rundt 20 000 norske kroner, og gikk mot Lawson.

Vel fremme på Lawson måtte jeg klare å plotte inn alt jeg skulle på hentemaskinen der, slik at jeg fikk tildelt en kvittering som jeg skulle levere til personen bak kassen, for så å betale og motta pakken. Rimelig greit system egentlig. Problemet er selvsagt at alt på maskinen er på Japansk, men dette klarte jeg omsider! Karen bak kassa tok lappen, og hentet pakken. Han (og dama som jobbet i kassen ved siden av) ble rimelig matt når vi dro ut 250 000 JPY i kontanter og slang på bordet. Men hey, utlendinger vettu, de tåler sånt fra oss. Vi er jo litt rare after all. Vi fikk pakken, og gikk mot hotellet.

Kom frem til hotellet og pakket ut alt, og var rimelig fornøyde og gikk rundt for å ta bilder av alt og alle! Nå var jeg trøtt som fankern, så nå var det sovetid. Vi skulle jo opp tidlig imorgen også, for å dra til Hakone. Det var egentlig derfor denne dagen egentlig skulle være chilledag i Tokyo, og ikke FujiQ. Men, gjort er gjort! Det var med andre ord opp rundt klokka 07:00 imorgen også. Tjohei, and good night.

Når vi stod utenfor bakeriet ga alle som skulle inn å handle sine tomme chocolixir-kopper til Hiep, som han omsider bestemte seg for å finne et sted å kaste. Problemet var dog at Hiep hadde klart å misforstå Stian, for koppen til Stian var ikke tom. Så Hiep gikk å kastet alle de tomme boksene, og Stian sin halvfulle. Great stuff! Stian ble litt pert, men Hiep sa han skulle kjøpe en ny en til ham neste gang vi var her. Vi kom oss omsider ut utgangen mot Tokyo Government Building, og hadde en fin spasertur bortover dit. Tina minnet oss på at hun ville til Square Enix Store, og vi tenkte why not! Tina prøvde å vise oss på kartet hvor den var, og vi tenkte “OK” og gikk mot destinasjonen. Etter litt iPhoning fant vi fort ut at Tina hadde tatt latterlig feil og den lå ca dobbelt så langt vekk som hun hadde pekt på på kartet. Vi klaget litt over at hun ikke hadde researchet bedre på forhånd, men gikk alikevel!

Etter vi hadde godt en GOD stund tenkte jeg “Burde vi ikke vært fremme nå?” og sjekket GPSen. Vi var snart fremme ved stasjonen igjen, og hadde gått en omvei rundt ca 10 kvartaler for å komme frem til stasjonen. Vi skulle ikke til stasjonen. Vi hadde på et punkt klart å snu helt og gå tilbake i samme retning som vi kom, bare en annen vei. Vi snudde deretter igjen for å komme oss back on track. Forklaringen var enkel, vi som hadde sett på kartet hadde misforstått det litt. Etter en ENDA LENGER tur etter den allerede lange turen var vi fremme på Square Enix Store, og den var rimelig imponerende! Ikke i størrelse, men mer i kvalitet og design. Jeg kjøpte noen morsomme Dragon Quest t-skjorter, en Dragon Quest Hawaiiskjorte som er utrolig cheesy, en Chocobo-kopp, og en plushie med 3 Dragon Quest slimes i forskjellige farger oppå hverandre, hurra! Mitt første STORE kjøp siden turen startet. Etter dette gikk vi ut, og folk begynte å gå mot stasjonen igjen.

Camilla og Jon så ut som de holdt på å dø, og omsider kom det frem at de hadde utrolige gnagsår etter den lange turen. Jeg løp derfor frem for å stoppe de andre, slik at vi kunne ta subway tilbake istedet. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå samme veien tilbake jeg heller. Vi kom oss til en subwaystasjon og fant en linje som skulle ta oss i riktig retning! Vi klarte å kjøre forbi Shinjuku Station fordi vi ikke fulgte helt med, og gikk av på Shinjuku San-chome. Det var ikke så lurt, så vi gikk ned igjen rett over gata og inn på samme stasjon. Vi fant ut at vi ville ta Thunder Dolphin i Tokyo Dome Amusement Parken! Vi kom oss på subwayen mot en stasjon som var nærme Akihabara Station, hvor man kunne ta toget til Suidobashi. Fremme på Akihabara gikk vi inn på Starbucks, jeg tok meg en Iced Chai Latte som vanlig, hurra, deilig! Og gikk ut til de andre. Her tok Camilla og Tina med seg Jon hjem, fordi han så ut som han trengte det grunnet gnagsårene. Og resten av oss gikk inn på togstasjonen! Her bestemte Steino og Vegard seg for at de skulle på Yodobashi, så de gikk dit, og resten av oss gikk inn på togstasjonen.

Vi kom oss inn, og meg, Stian, Hiep, Trond og Petter dro så mot Tokyo Dome! Idet vi kom frem gikk vi selvsagt ut på feil side av stasjonen, fordi det klarer jeg ALLTID å gjøre her. Fjas! Noen ting er tradisjon. Var heldigvis ikke så langt uansett, og vi kom oss til parken. Området rundt Tokyo Dome var fullt av folk, virker som det var eller hadde vært Baseball-match mellom Giants og Tigers utifra fan-stuffet folk gikk rundt med. Vi gikk inn i amusement parken og kjøpte billett til Thunder Dolphin for å stille oss i køen. Køen var rimelig lang, men verdt det! Høydeskrekken til Stian slo ut litt, men uten fosterstilling på bakken, good job! Da tok vi turen mot stasjonen, og på veien ut fra Tokyo Dome-området tok vi en crépe hver! Gode saker. Snakket litt med morsan på telefon, fordi hun er så nysgjerrig av seg mens jeg satt her og spiste min crepe! Så gikk vi mot stasjonen og kom oss tilbake til hotellet.

Tilbake på hotellet hvilte vi litt, og folk kom frem til at vi ville tilbake på Oedo Onsen Monogatari som vi var på første dagen. Vi planla å spise først, og så dra mot Odaiba. Det var litt vanskelig å finne et sted å spise som vanlig, grunnet at mange ikke hadde noen ønsker, og noen ikke likte ønskene som ble foreslått. Alle kan ikke være enige, selvsagt! Jeg tar dette på en rimelig enkel måte, og rett og slett går dit jeg vil. Jeg ville spise på KFC, så jeg gikk dit. Første KFC denne turen, og jeg synes igrunn det var ganske godt! Alle ble med på KFC, men noen lot være å spise fordi de ville spise inne på Oedo Onsen Monogatari istedet. All is well! Vi tok den samme turen som første dagen, denne gangen whinet ikke Petter fordi han visste hvor digg onsen var. Onsen var like digg som første dagen, og dermed en suksess! Vi kom oss ut av Onsenet og gikk mot togstasjonen.

Vi prøvde en ny vei med kollektivtrafikken hjem, men den var ca like lang uansett, så rundt 40 minutter fra hotellet til Oedo er det laveste vi kommer. Ulempen med den nye veien derimot, var at vi kom ut bak hotellet og måtte gå litt rundt for å finne inngangen. Fair enough! Vi gikk innom Family Mart på vei til hotellet, og jeg kjøpte en Pizzaman, som er en steamed dumpling med pizzafyll og en Éclair, begge var veldig gode! Folk kjøpte litt alkohol og vi endte opp inne på rommet til Trond og Steino, men skiftet fort til et rom som var mer i midten for å skjerme litt støy. Jeg var ganske sliten, så etter en stund gikk jeg inn på rommet, mens de andre ble sittende og drikke en stund. Snakket litt med Marte, og rundt klokka 3 kom Stian passe brisen inn på rommet og la seg.

Jeg var utrolig sulten, og fikk den geniale idéen at NÅ skulle jeg ut og spise på McDonalds. Jeg visste jeg hadde sett en 24-timers åpen McDonalds et eller annet sted i Ikebukuro. Jeg klarte å få med meg brisen-Stian ut på en eller annen magisk måte, det tok veldig lite overtaling grunnet hans humør, og mitt humør var ca passe overtrøtt grunnet søvnmangel i omtrent 3 dager, hurra! For utenforstående virket vi nok som to fulle karer ute på tur. Etter en del GPSing og gåing kom vi oss omsider til McDonalds, som for øvrig vi hadde gått en latterlig lang omvei til. Vi fant ut at vi begge snakker mye bedre japansk i brisen eller overtrøtt-modus, selvfølgelig! Bestillingen var soleklar og japansk ble formulert uten problemer. Skulle ønske det var sånn på dagen også. På veien tilbake møtte vi på en full japaner som sa “Hi!”, vi sa “Hi!” tilbake, og så sa han “Bye!”, og vi gikk videre. FESTLIG! Så la jeg meg.