Idag var planen å dra til Shibuya for å dra på Midori-konsert for 4 av oss som hadde billetter (Meg, Stian, Trond og Stein), men vi gadd ikke akkurat henge i Shibuya fra klokka 11:00 til 18:00, så vi dro til Akihabara først for å kjøpe ting man trengte for å overleve.

Vi møttes alle i lobbyen klokka 11:00, unntatt Hiep og Camilla som ikke kom før 11:10 fordi Hiep hadde forsovet seg! No problem. Så stakk vi alle til Akihabara for shopping. Idet vi gikk av på Akihabara avtalte vi at vi skulle møtes igjen utenfor stasjonen etter 3 timer, så folk kunne gå litt som de ville. Vi begynte med å gå mot hovedgata, slik at vi skulle splittes der. Det første vi gjorde var å kjøpe convertere til strømpluggene her, så vi kunne lade bærbare pcer og mobiler. Her i Japan er det ikke de samme pluggene i veggen! Så, etter å ha gått en stund bakover i gatene merket jeg at omtrent alle fortsatt var på slep, og tenkte ikke så mye over det inntil de plutselig løp frem og sa at de ikke hadde skjønt at den gigantiske gata med alle skyskraperne og butikkene var hovedgata, så de trodde vi ikke hadde kommet dit enda! Etter oppklaringen av denne misforståelsen splittet vi omsider opp.

Så var det bare meg, Stian, Hiep og Petter igjen! Det første vi gjorde var å lete etter et sted jeg hadde hørt om hvor de hadde masse gadgets og annet stuff jeg kanskje ville ha. Jeg visste at dette lå rett ved en maidcafé jeg hadde sett tidligere, så trodde ikke dette kom til å bli et problem. Etter å ha virret rundt i sikkert en TIME fant vi istedet White Canvas og gikk inn her for å handle masse unødvendig Touhou-stuff. Petter kjøpt en t-skjorte og en vifte, og Stian og Hiep kjøpte en t-skjorte hver de også. Jeg følte meg smart, og lot være. Vi gikk deretter ut, og fant ut at vi skulle gi opp å lete etter Maidcaféen og gadgetstedet, så vi ga opp og stakk for å spise på Pepper Lunch, og det var godt å endelig få spist der igjen. Matvrak, aldri hørt! Etter Pepper Lunch fant vi plutselig Trond og Steino uti gatene der, og da var det på tur til en arkade. Vi gikk først til Club Sega fordi vi ville spille Project Diva Arcade, og siden Sega har laget det måtte de jo ha noen der! Og det hadde vi rett i, de hadde 4 stk, og et godt køsystem. Vi spilte litt her, og gikk ut og til en annen arkade for å spille litt andre spill. Arkaden ble “Tokyo Leasure Land”, og vi fant plutselig ut at vi hadde mistet Petter, vi tenkte “Meh, whatever, care, effort” og brukte en stund her på beatmania, jubeat, litt Guitarfreaks og Drummania. Fine saker!
Når vi hadde vært der en stund og Petter ENDA ikke hadde klart å følge veibeskrivelsen “ut og til høyre, så høyre”, så ga vi opp litt og gikk ut i hovedgata.

På tilfeldig vandring i hovedgata gikk fikk jeg PLUTSELIG øye på maidcaféen jeg snakket om, og derfor også gadgetsjappa jeg hadde lett etter! Hooray! De hadde ganske mye kult småstuff her, så jeg kjøpte en tøff usb-hub, en nettverkskabel til hotellet og en 2.5-tommer harddisk casing som var rimelig tøff. Fine saker! Så var det på tide å møte de andre, så vi gikk mot stasjonen! Der stod alle unntatt Petter som forventet, og vi fikk omsider fatt i han siden han ikke var så langt unna. Vi var litt slitne, så vi tenkte oss tilbake til hotellet for å chille litt før konserten.

Vel fremme på hotellet med convertere, nettverkskabel og slikt fikk vi opp internett-ruteren og fikk delt ut internett til de fleste. Trond og Steino hadde 25% packetloss, så vi fant ut at på neste regning skulle vi flytte routeren inn til et mer sentralt rom, så alle fikk bedre dekning. Men de fikk overleve inntil videre, siden vi allerede hadde betalt for 24 timer! Etter litt relaxing på hotellrommet fant vi ut at innslippet til konserten startet om 40 minutter, vi hadde ikke fulgt med så veldig godt på klokka, så vi kjappet oss ut! Vi fant ut at vi ikke kom til å rekke å spise, så vi dro rett mot Shibuya AX hvor konserten var. Etter vi hadde kommet ut av hotellrommet fant Steino ut at han hadde glemt Suica-kortet sitt, og Stian hadde igrunn glemt absolutt alt unntatt mobilen i stresset. Jeg hadde ekstra kort til Stian, og Trond hadde ekstra kort til Steino, så vi kjørte ivei!

Når vi kom frem var det masse folk overalt, og en person som ropte ut hvilke billettnummer som kunne stille seg i kø. Vi kjøpte oss noe å drikke, og så for øvrig ikke en eneste utlending her bortsett fra oss, hoho! Våre numre ble ropt opp og vi stilte oss i køen, hvor vi på vei inn betalte 500 yen for en mynt man kunne bytte mot en drink i baren. Vi hadde ikke rukket å ta ut penger, så Trond måtte legge ut litt her. Når vi kom inn tittet vi oss litt rundt og skjønte ikke HELT hvor vi skulle, men vi stilte oss i kø til standen som solgte t-skjorter, håndkler osv, og konkluderte at Trond var stinn av gryn så han kunne betale for alt. Hurra for Trond! Lenge leve! Vi fikk kjøpt oss Midori t-skjorter hele gjengen, og jeg dro til og tok et håndkle også. Omsider inne i konsertlokalet pumpa anlegget AC/DC i en god stund, og en kar gikk rundt med et stort skilt det stod “NO DIVE” på, aka her skulle det ikke være noe stagediving.

Så startet konserten! Konserten startet med noe som hørtes ut som Midori som fikk orgasme (det var nok poenget), og en utrolig rolig sang. “Hva i fankern” tenkte jeg, fordi Midori er ikke akkurat rolig musikk, men dette løste seg uten problemer når neste sang startet med et SKRIK av episke proporsjoner og fullt bråk startet. Stemningen var god, og selv om jeg ikke synes Midori er HELT topp, så var stemningen så god at jeg ikke hadde “JEG VIL HJEM”-følelsen, which is good! Jeg var veldig glad for at jeg kjøpte håndkle etterhvert, fordi herrefjas man blir varm av konserter. Etter en del sanger ble det sagt at det var to sanger igjen før konserten sluttet, og etter to sanger gikk de av scenen og da begynte klappingen. Her regnet folk med encore, og det er ikke så uvanlig! Alle klappet en stund, og de kom løpende ut på scenen igjen! Og for en UTROLIG stemning det ble da. Helt galskap, de sparte ikke på energien for å si det sånn. Midori klatret så mens hun sang opp i den svære høytaleren på venstre side av scenen og fortsatte å synge der. Stagehanden så veldig bekymret ut for at hun skulle falle, så han stod klar for å ta imot tror jeg. Omsider sa hun noe jeg ikke helt husker og hoppet fra omtrent 1,5 meter ned og RETT ned i publikum! “NO DIVING” var ikke en regel hun skulle følge! Stemningen ble enda bedre av dette, og folk tok helt av. Midori fortsatte å synge mens hun ble flyttet rundt i publikum, og omsider var hun helt bakerst i lokalet rett ved der vi var, og klatret opp på lydbordet bakerst der og tok enda en dive! Man kan mildt sagt si at hun ikke brydde seg om så veldig mye, idet hun ble flyttet tilbake til scenen igjen hadde hun ingen av klærne på samme sted som de var når hun hoppet uti, og alt dette ble gjort i kun skjørt og undertøy. Herrefjas den dama. Etter dette wrappet de opp og gikk av scenen! Lysene ble skrudd på, og folk skjønte at nå kom de ikke tilbake på scenen. Da var det ut! Iløpet av konserten hadde Stian fått seg en japansk venninne, men de snakket ikke sammen fordi han hadde stort sett bare blitt brukt til å hoppe på. Med en følelse av å ha blitt utnyttet gikk han og vi ut av konsertlokalet i god stil.

Når vi kom ut konstaterte vi at konserten var bra, og jeg konstaterte at jeg hadde fått “dobbel øre-aids”, noe som var verre enn på arkaden i Ikebukuro igår, hurra! Det var på nivået at når vi hørte oss selv snakke hørtes det ut som noen andre snakket, fett! Nå var vi bra slitne, og ikke minst UTROLIG SULTNE. Så nå skulle vi fankern meg ha yakiniku på Gyukaku! Vi gikk ned mot Shibuya Station, og bort til der jeg mente å huske at Gyukaku var. Noe som var ganske riktig, og hurra for min stedssans! Jeg så ned trappa for å se om det var noe kø, og jepp, det var kø, en liten en.

For her satt det tre japanske jenter som ble en smule overrasket over at det kom utlendinger. De sa noe ala “Oi, utlendinger” og trodde nok ikke at jeg skjønte hva de sa. Men det skulle jeg gjøre noe med, så jeg vinket til dem! De ble flaue men vinket tilbake, success! Vi gliste og satte oss i kø bak dem. Omsider kom karen ut og skulle skrive ned navnene våre og hvor mange vi var. Jeg konkluderte med at det enkleste navnet å skrive ned på Japansk var etternavnet til Stian, altså “Delsom”, som blir “Derusomu” i furigana. Her ventet vi litt, og så kom vi omsider inn. Vi satte oss ned og bestilte, og så begynte vi å grille kjøttet. På den ene kjøttplata vi bestilte var det rimelig store biter, så man fikk med en saks man skulle klippe det med. Vi grillet den første porsjonen i hele biter, og håpet det var riktig. Vi slet med å klippe den opp i etterkant, og prøvde å spise den hel, det var… rimelig vanskelig og jeg klarte å søle Yakiniku-saus over hele t-skjorta mi, og ting ble generelt litt rart. Så vi tenkte vi skulle prøve å klippe først, det var omtrent umulig, og vi ble fort rettet på av japaneren som satt på bordet sidna! Han sa “Sorry! Bake, then cut!”, godt og tappert forsøk! Og vi skjønte hva vi skulle gjøre, klipping gikk vesentlig bedre når vi fikk en bekreftelse på at det faktisk var riktig av en eller annen grunn! Med unntak av Trond, som ikke klarte å klippe uansett. Vi coinet herved begrepet “å bli saksa” i Tronds tilfelle. Så nå kan vi hver gang Trond feiler på noe spørre “Hehe, ble du saksa nå Trond?”, god stil som vanlig. Gode og mette kom vi oss ut av Gyu-Kaku, og denne gangen måtte Steino betale. Jeg og Stian høres kanskje litt blakke ut, men det er enkelt og greit bare fordi jeg ikke hadde tatt ut nok penger, og Stian hadde som sagt lagt igjen alt på hotellrommet. Vi var slitne og trøtte, så vi dro tilbake til hotellet og sloknet rimelig fort.

Dagen før hadde jeg pakket masse, og steino hadde kommet for å sove over. Jeg stod opp klokka 07:00 for å gjøre meg klar til at Stian skulle komme bort for å kjøre oss til Gardermoen. Møtetidspunktet på Gardermoen var 08:30, så måtte ta et lite og kjapt farvel med Marte (buhu), for så motta en telefon fra Stian om at han stod utenfor, og deretter dra med meg steino ned i heisen og ut i bilen! Der stod Stian blid som ei sol og klar for å kjøre til Gardermoen (med hans mor ved sin side, siden han ikke har lappen enda.). Vi fikk omsider stappet alt inn i bilen og kjørte mot Gardermoen. Etter fire ulykker og tre forbikjøringer i 200km/t kom vi omsider frem til Gardermoen. (Altså en alt for normal biltur.) ankom vi gardermoen, hvor vi møtte resten! Vi fant ved sjekk-inn ut at Petter hadde med seg 21 kilo med drit. Alle lo av ham, som vanlig, og sjekket inn sitt eget (på ca halvparten). Cue standard flyplass-greier som veksling av valuta, spising på Pizza Hut, og venting på flyet. Omsider kom vi oss på flyet mot Helsinki, og turen bestod av soving, snorking, og annet snusk.

Vel fremme måtte vi knuse tid på flyplassen i ca 3 timer, noe som gikk helt uten problemet fordi vi fant strømuttak og trådløst nettverk (Hurra). På flyet, sette seg ned, og deretter prøve å underholde seg selv i 9 timer var planen. Jeg sliter utrolig med å finne ting å gjøre når jeg ikke har internett, så jeg endte opp med å bare se en hel bråte dårlige filmer, jeg husker ikke engang navnet på dem. Den beste jeg så var “A Tale of Ululu’s Wonderful Forest”, og den var egentlig ikke SÅ veldig bra, det sier mer om de andre filmene enn om den. Det beste med den fant jeg igrunn ut ETTER filmen, hvor credits rullet inn mens Mai sang, og det stod “Music by: Joe Hisaishi”. Endingsangen var det beste med filmen, hurra! Fly fly fly, og mere fly. Jeg trodde iløpet av flyturen at jeg skulle dø minst fire ganger før jeg kom frem, men her sitter jeg altså. Etter en heidundranes flytur på rundt 9 timer var jeg (og forhåpentligvis resten) EKSTREMT lei av å se innsiden av et fly og vi kom oss av på Narita i en fart.

På Narita var det standardsjekk av pass og “immigrant papers” av en eller annen sort som vi fylte ut på flyet og henting av bagasje. Så var det henting av 3G-simkort som vi skulle leie, hurra. Det var litt av en fest med 10 utlendinger som plutselig kommer frem til disken med forskjellige typer telefoner. Man må tydeligvis ha et spesielt type SIM-kort her i Japan (med SoftBank) for å bruke de på iPhone, så når hun spurte om å få se telefonen, og jeg dro frem iPhonen. “Oh.. iPhone”, som om det var det grusomste i hele verden! Men serviceinnstilt som bare det fylte jeg ut en kontrakt, og fikk et nytt SIM-kort og et annet telefonnummer enn de hadde sagt (logisk nok). Hvorfor man må ha eget SIM-kort for iPhone er ikke godt å si, men sånn ble det! Deretter skulle vi kjøpe en pakke med billett på toget til Tokyo og togkort for Japan, dette viste seg å ikke være så veldig lett siden det eneste stedet som solgte det ikke åpnet før om 30 minutter. Cue litt dilling og tusling rundt randomly på flyplassen kom vi oss omsider inn dit, fikk kjøpt pakken vår, og kom oss på toget!

På toget fikk vi satt oss ned for å utveksle telefonnumre osv og etter litt tid var vi fremme på Ikebukuro. Gikk av og tuslet mot hotellet, og fikk faktisk sjekke inn 2 timer før sjekk-inn tid om vi tok rom med røyking, noe vi gjorde. Det viste seg å ikke være noe problem, det lukter iallefall ikke røyk på vårt rom, og jeg har ikke hørt noen klager fra de andre heller! Alle var helt klare for å ta en dusj, and so we did. Alle tok seg en times tid på rommet for å dusje og gjøre seg klare til å spise.

Så var vi veldig klare for litt skikkelig mat, turen gikk rett ut av hotellet og rett inn i kjøpesenteret som hotellet praktisk talt ligger inni. Her er det tonnevis av spisesteder som vi gikk forbi en etter en. Etter hvert kom vi til et sted Stian ville spise, og siden absolutt ingen andre hadde noen som helst mening om hva de ville spise ble dette stedet! Det var et udon-sted, altså ingen klager fra meg! Jeg tok meg en Tempura Udon, nom nom nom. Ble gode og mette på ekte japansk mat, og så var det Starbucks for årets første Chai Tea Latte for meg! *bliss*. På Starbucks gikk vi fra Petter fordi han er treig og effort og care og ikke klarte å bestille noe på Starbucks før det hadde gått 4 skuddår. Vi gikk dog ikke fra ham med vilje, vi bare hadde ingen anelse om at han hadde muligheten til å være så treig. Deretter var det DESSERT, ohmygodohmygod. Cold Stone Creamery var stedet, og der var det synging som vanlig. Dere som ikke vet hva det er, les fjorårets post om det! Det var godt som fjas som forventet, og som jeg husket. En “höydare” so-to-speak (…).

Nå var det på tide å utforske Ikebukuro for de andre, som betydde arkade for Stian og meg! Vi avtalte et møtested og tok 2 timer med “go away everyone and do stuff” (aka finn ut ting om området). Vi gikk mot arkaden, og fant omsider ut at alle var på slep alikevel! Vel, DET kan ikke VI ha skylda for! På den nærmeste arkaden her i Ikebukuro hadde de jubeat ripples og Project Diva ARCADE, men ikke beatmania. Men det ble litt jubeat og Project Diva på oss! Project Diva maskinen er tydeligvis ganske ny, for køene er rimelig lange enda. Det var gøy og alt var fint! Som vanlig hadde vi øreaids når vi kom ut av arkaden, jepp, det er rimelig høylydt der inne.

Så skulle vi ta turen til Oedo Onsen Monogatari, en rimelig fin onsen ifølge ryktene. Turen gikk derfor mot Odaiba, hvor dette ligger! Det var altså å finne et tog, for å komme oss til en stasjon hvor Yurikamome gikk. Yurikamome er for de som ikke vet det en helautomatisk buss/tog-hybrid som går på noe som minner om en vei/skinner-hybrid. Hurra! For å komme oss til Yurikamome måtte vi til Shinbashi, omtrent helt rundt hele Yamanote-linjen, altså ca 30 minutter. Når vi omsider kom oss på Yurikamome begynte Petter å klage om at dette var en lang tur. Boy are we in for a joyful time with this guy! I godt humør på alle kom vi oss av og gikk mot Oedo Onsen Monogatari. Det var en billigere pris etter klokka 18:00, så vi gikk sakte og tok oss en liten spasertur på brygga rundt stedet. Når vi kom inn var det fint og kos! Det var et rimelig godt system for alt. Man låste inn skoene sine i et skap og tok med seg nøkkelen, for så å betale inngangsavgiften for å få et armbånd med nøkkelen til garderobeskapet på. Deretter henter man seg en Yukata av valgfritt utseende (de hadde noen å velge i!) og et belte til yukataen, for så å gå inn i garderobe-området! Her var det skiftetid til yukata, og alt unntatt Yukata og boxershorts ble lagt igjen her. Når vi kom ut av garderobeområdet var det et felles handle og aktivitets-område hvor man kunne kjøpe omtrent alt bare ved å bruke strekkoden på armbåndet man fikk ved innsjekking. Vi skippet mesteparten av dette og gikk rett mot badeområdet. Siden dette er tradisjonell onsen er det delt på kjønn, fordi man må være helt nakne. Så det var en inngang for hver! Vi måtte desverre gå inn i mannedelen. Hæhæ. Her var det helt fantastisk, som vanlig på en onsen. De fleste bassengene var på rundt 42 grader, noe som var utrolig varmt for oss nordmenn, men det var utrolig deilig etter en lang flytur. Vi hoppet litt mellom oppe og nede av vannet, og litt i iskaldt vann for å kjøle oss ned. Vi er nordmenn tross alt. Vi koste oss utrolig mye her, og dette er helt klart noe jeg skal gjenta, og jeg anbefaler. Når vi gikk ut av onsen-området og mot shopping-området, fant vi ut at vi hadde mistet Petter. Mer om det senere. Vi koste oss litt og spiste litt Gyoza i shopping-området mens vi ventet på at jentene skulle bli ferdige! Jeg holdt på å sovne, fordi jeg var dautrøtt etter flyturen, men omsider kom jentene, men fortsatt ingen Petter. Vi gjorde oss ferdige, skiftet, betalte, alt i orden! Fortsatt ingen Petter. Deretter fikk vi øye på Petter som tydeligvis hadde klart å gå rett forbi oss, for å skifte og gå helt ut. Første man bli blind på er øya! Så var det ut for å komme seg tilbake til hotellet og ta kvelden. Var ikke engang ork i oss til å kjøpe convertere til strøm for bruk av laptop, eller drikke til å ha på hotellrommet, så det var rett inn på hotellrommet hvor jeg slokna rimelig kjapt!