Vittig og festlig undertittel
Posts tagged ikebukuro
Dag 10 – Roppongi, HAMBURGER og Blue Man Group
Jul 10th
Idag var det Roppongi som var på planen. Men først skulle vi se om vi klarte å finne et myntvaskeri i nærheten av hotellet. Folk trengte å vaske litt klær, så vi gikk mot myntvaskeriet som lå ikke så veldig langt unna, trodde vi iallefall. Etter en liten tur som var sånn ca ikke VELDIG lang, men heller ikke veldig kort så kom vi frem til myntvaskeriet. Vi konkluderte med at det var et helt OK sted å vaske klær, så vi tenkte å komme tilbake hit med noen poser. Vi skulle egentlig bare sjekke åpningstidene og hvor mange maskiner de hadde, så vi visste hvor mange vi kunne ta med dit. Så da var det opp og hoppe på toget til Roppongi! Ut på tur, aldri sur. Roppongi er et ålreit sted, men det ligger desverre ikke på Yamanote-linjen, så her måtte det litt t-bane til! Men vi kom oss vel frem til stasjonen. Desverre gikk vi dog ut på feil utgang, så vi måtte gå et lite stykke for å komme til Roppongi Hills området hvor vi hadde planlagt å dra. Etter en liten koselig gåtur konkluderte jeg nok en gang med at Roppongi Hills-området er et rimelig high-class område. Vet ikke med resten av Roppongi, dog.
Så var det ut for å sjekke om vi kunne få billetter til Blue Man Group her i Roppongi. Blue Man Group har nemlig noe som heter “Blue Man Group Theater” her, hvor de hver helg har konsert. Vi kom ned, og en forvirret ansatt prøvde å forklare oss at vi ikke kunne kjøpe billetter før 1 time før arrangementet. Så vi tenkte ålreit, vi kommer tilbake etter vi har spist!
Så var det på tur for å finne et sted å spise i Roppongi, det var ikke så utrolig lett tydeligvis. Fordi hele Roppongi Hills-området er egentlig litt forvirrende. Vi fant omsider et sted de hadde spisesteder, men her synes Stian og Trond det var for dyrt. Vi kom oss inn på en restaurant jeg ikke husker hva heter, og den var generelt veldig eksklusiv. Når man ble tatt med til bordet gikk man igjennom restaurantens vinrom, hvor store mengder vin ble lagret. Temperaturen her inne var altså ganske kjølig, og jeg kunne egentlig bare lagt meg ned her for å sove. Men jeg var litt sulten, så jeg fikk vel bli med bort til bordet! Dette var et hamburgersted, og det skulle bli godt!
Vi fikk satt oss ned ved bordet for å se på menyen, og her hadde de mange forskjellige typer hamburgere! De hadde tilogmed en sopp-burger, reke-burger osv. Alle hamburgerne hadde vanlig burgerkjøtt, men med noe ekstra greier i tillegg. Jeg, Jon og Hiep tok standardhamburgeren, Stein tok chiliburgeren, Vegard og Tina tok soppburgeren, og Petter tok dobbelburgeren. Så har vi lille Camilla, som tok pasta, på et burgersted. Fabulous! Vi fikk maten, og burgerne var UTROLIG GODE. Jeg var iallefall utrolig fornøyd, og burgeren var tilogmed god nok til at jeg faktisk slapp å ta av salaten! SENSASJON!
Vi koste oss såpass med maten at vi nesten glemte Blue Man Group, men vi rakk heldigvis å komme oss ned for å få billetter! Vi fikk billetter på “Ponchoradene”, hva enn dette vil si. Vi hadde sett noen plakater hvor det var noe maling og greier involvert, så vi tenkte det var noe sånt. Mer action! Vi kom oss inn i lokalet og satte oss ned på setene våre, for så å ta på oss ponchoer og vente på at showet skulle starte!
Showet begynte, og det var UFATTELIG bra. Jeg anbefaler virkelig alle som har mulighet til å se Blue Man Group engang. Det var ikke en konsert som jeg trodde, det var en hel del humor og annet, og de brukte musikken utrolig bra. Det er rett og slett utrolig bra, så jeg kan igrunn ikke anbefale det nok! SE BLUE MAN GROUP! De tok med publikum i utrolig stor grad på alt de gjorde, og det gjorde showet så utrolig bra. Jeg kunne skrevet masse om showet, men jeg velger å bare skrive en ting: Stein luktet banan etter showet. Nå kan dere lure! Når vi gikk ut så hadde Blue Man Group folka gått ut litt før oss, og drev og surret rundt med publikum inne og utenfor lokalet. En av dem ble med heisen ned. Jeg fikk tatt noen bilder av dem, men desverre ikke så mange!
Vi kom oss vekk fra Roppongi og tilbake til Ikebukuro for å få vasket klær. Jeg, Stian og Trond pakket sammen klær og hoppet inn i en taxi. Vi prøvde å gi han adressen, men det funket dårlig. Han skjønte dog at det stod “Koin Randoree”, så han kjørte til nærmeste Coin Laundry. Det var et enda bedre Coin Laundry enn det vi hadde funnet tidligere på dagen, fler maskiner og fler sitteplasser. Så bare win win her! Så her satt vi, alle tre, på en benk utenfor et Coin Laundry i en liten gate i Tokyo. Da begynte jeg å tenke litt over hvor sprøtt det egentlig er at jeg er i Japan igjen, jeg blir egentlig ikke kvitt den følelsen. Det er en positiv ting at jeg er like glad i å være her som første gang jeg var her! Vi fikk vasket alle klærne, og kastet de inn i tørketrommel også! All was well, og vi kom oss tilbake til hotellet med rene klær! Vi la fra oss klærne og gikk en tur ut.
Gåtur i Ikebukuro på kvelden er igrunn egentlig ganske interessant. Mye kule folk, og mye morsomt å se. Så vi tok en tur på McDonalds, fordi den er døgnåpen så hvorfor ikke! På vei tilbake satte vi oss ned i en park hvor noen japanere skateboardet og trikset med sykkel, så vi satt her en stund og så på dem. Etterhvert så ble de mindre og mindre oppmerksomme på oss så ting ble litt mer laidback. Vi begynte å kommunisere litt og klappe litt når de gjorde tøffe ting. De spurte om vi ville prøvd etterhvert, men vi takket nei. Etter en stund og etter vi hadde snakket med dem litt så ble det litt bedre stemning, og etterhvert så fant Vegard ut at “Skateboarding er jo bare fysikk!” så han skulle prøve. Han gjorde det, og han fikk tilnavnet “Abunai Gaijin”, det gikk ikke så lang tid mellom hver gang Japanerne gaulet “ABUNAI!”, en røff oversettelse er “Pass deg!” eller “Farlig!”, alt ettersom. “Gaijin” betyr utlending for de som ikke visste det. Jeg prøvde meg litt på skateboard også, men konkluderte nok en gang med at dette ikke helt var noe for meg. Trond prøvde også, og han gjorde det nok best av oss! Både jeg og Trond tryna, men Vegard gjorde ikke, til tross for å være Abunai Gaijin. Then again sendte han også skateboardet flyvende i alle retninger, så jeg vet ikke helt hva som er best! Det ble sent, og vi gikk tilbake til hotellet. Idet vi gikk fikk vi en “Otsukare!” fra Japanerne. Koselige greier! Flotte Japanere. Så var det sovetid!
Dag 4 – Frokost, Harajuku, Chilling
Jul 4th
Tjoho! Jeg sov faktisk vesentlig bedre inatt. Om det var på grunn av McDonalds eller Marte er usikkert, men fint er det nå uansett. Jeg vet at Marte ville likt det om jeg sa jeg sov bedre pga henne og ikke McDonalds, så derfor sier jeg det! *snill*
Idag våknet jeg av av Steino bråkte sykt i gangen, og deretter våknet jeg enda mer av at Stian kledde på seg og gikk ut av rommet! Klokka var ca litt over 10, og jeg lå og slumret litt i senga. Jeg ringte så bråkebøtta Steino for å høre hvor de var hen. De hadde gått rundt for å lete etter frokost, men var nå i nærheten av hotellet igjen etter frokostleterunden. Jeg kasta på meg noe filler og stakk ned for å møte dem! De hadde planlagt spise på Casa, som er type en mini familierestaurant eller noe sånt, med frokost, lunsj, middag, og kveldsmenyer såvidt jeg vet. Den ligger rett utenfor, så det var ikke noe problem.
Vi stakk opp til matetasjen først for å se om det var noe der, men det meste av matsteder er stengt med mindre de har frokost-ting på menyen eller egen frokostmeny, så det endte på Casa tross alt! Møtetiden klokka 11:00 ble litt avlyst fordi vi satt på Casa, men vi endte til slutt opp der alle sammen uansett. Unntatt Petter da, rart hvordan han alltid klarer å ende opp et annet sted enn der vi er, hihi. Etter vi hadde spist, dro Stian og jeg tilbake til hotellet fordi Stian skulle barbere seg, og jeg skulle bytte til den nye Dragon Quest-skjorta for å matche Hiep som kjøpte lik! Fun times.
Når vi satt på Casa hadde vi funnet ut at Stian hadde utnevnt meg som Keymaster, og jeg hadde feilet. Jeg trodde han hadde tatt med seg nøkkelen, noe som ikke var tilfelle. Så ergo var nøkkelen innelåst, alene, på hotellrommet. Stakkars nøkkelen. Vi måtte dermed gå i lobbyen for å få ordnet dette, vi ble bedt om å gå opp til rommet så ville vi få det låst opp. Etterhvert kom det en kar å låste opp, og jeg tok nøkkelen. Stian barberte seg, og jeg bytta til skjorte. Vi gikk deretter ned og møtte de andre! Så var det ut på tur, men tvert vi kom ut i varmen på rundt 29 grader fant jeg og Hiep ut at disse skjortene var UTROLIG varme og pustet fint lite. Så da var det opp igjen med oss to, mens de andre dro på Starbucks og ventet.
På vei tilbake var det en eldre dame med ungene sine som pekte på oss og sa “suraimu da!”, noe som betyr ca “Det er slime!”, jepp, Slime fra Dragon Quest, på våre skjorter. Vi fikk skiftet til lik t-skjorte istedet, som også hadde Slim-motiv, og en tekst hvor det står “I am not a bad slime!”. don’t ask! Vi kom oss til Starbucks og folk hadde bestilt og fått drikken sin. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og tok en Iced Chai Latte jeg også. Tina smakte på den, og konkluderte med at DENNE var den hun egentlig ville ha. Men hun hadde ikke tenkt på å faktisk spørre noen om hva det var. Så var det på tur til stasjonen for å komme oss til Harajuku! Vi gikk av på Harajuku og gikk opp imot broa ved Meiji Jingu Shrine. Når vi kom opp på broa, var det omtrent ingen freaky folk der, så vi var nok litt for sene! Vi får stå opp tidligere en annen søndag for å dra dit. Vi gikk igjennom Yoyogi Park, og det var ganske lite spennende der også. Så gikk vi videre bortover mot Shibuya, og gikk igjennom en eller annen miljøfestival av noe slag. Det var utrolig varmt, og vi holdt på å daue minst fire ganger på veien fra Haraujuku Station og opp.
Vi stoppet på en Starbucks omtrent midt i mellom Harajuku og Shibuya, og satt for å kjøle oss ned litt der! Det var passe digg. Vegard drev og bar rundt på den nye Vaio P-maskinen sin som vanlig, og prøvde å få igang en WiMAX-trial greie på 25 dager for å ha supernett over hele Tokyo med den. Vi gikk så ut av Starbucks og gikk mot Shibuya Station. På vei mot stasjonen kjørte det en Sesame Street-buss forbi og reklamerte for Universal Studios-parken. I den satt Cookie Monster, Elmo og noen av de andre rare greiene! De er like freaky om ikke mer på japansk. Vel fremme på Shibuya Station skulle vi komme oss til Akihabara for å dra på Yodobashi og titte litt. Vi kom oss bort dit, og hadde ikke tenkt på at det var Søndag. Stedet var stappfullt av folk og det var et utrolig ork å grave seg igjennom mennesker der, så jeg kjøpte noe av det jeg skulle og stakk. Kjøpte et oppladbart batteri med usb-port på, så jeg kan lade alt stuffet mitt ved eventuell krise! WiFi-internett-dingsen som jeg har med meg funker utmerket, og gjør at jeg kan bruke Twitter og Maps etc fra hvor som helst i Japan, det er UTROLIG nyttig for å finne frem ting her. Så den er super great! Men den trenger strøm, så jeg shoppa et sånt batteri.
Jeg, Stian og Hiep stakk ut fra Yodobashi rimelig kjapt, og tenkte vi skulle finne på noe å gjøre. Men alt vi tenkte på ville ikke fungert idag, fordi det ville vært folk overalt der uansett, så, vi dro tilbake til Hotellet for å ta det litt med ro! And so we did. Vi ankom hotellet, og slang oss ned på sengene på hvert vårt rom. Det var utrolig deilig, og jeg endte opp med å sovne litt. Utrolig chill! Så tok jeg meg tid til å gjøre meg oppdatert på blogpostingen, supernice. Så avtalte vi at vi skulle ut og drikke på Izakaya klokka 21:00. Klokka var omtrent 20:00, så vi stakk ut for å finne noe gøy å gjøre. Vi endte opp med å sjekke ut arkadene i Ikebukuro som vi ikke hadde vært på før. En av dem hadde en rimelig fet musikkspill avdeling, men det kuleste der var Guitarfreaks og Drummania XG, utrolig kule maskiner med utrolig kult design. Vi spilte der til rundt 21:00, og stakk på Izakaya for å drikke oss gode og hyggelige.
Så gikk vi på Wara Wara, grunnet at vi har hatt god suksess med dette stedet tidligere. Og denne gangen var intet unntak! Vi kom inn og fikk oss et stort rom og et LCD-display for å bestille drikke og mat med, som vanlig. Vi bestilte som gale, og fortsatte å bestille drinker til vi ikke orket å drikke mer (og litt til, litt mye sake..). Gode og blide ble vi iallefall. Regningen ble roughly 3000yen per pers, som er 220kr. Jepp, dere hørte riktig. 220kr per pers.. for 6-7 drinker hver, og hvertfall 25 porsjoner med mat som alle delte. Her er det billig å drikke, det er det ingen tvil om. Gode og fulle kom vi oss ut av hotellet, og de fleste dro til hotellet for å fortsette moroa der. Ikke nødvendigvis med mer alkohol, men bare gøy. Jeg og Stian derimot fikk den fantastiske ideen at vi skulle stikke på arkaden og spille Jubeat. Trond hang på, og tok med seg nøkkelen til rommet som Steino også bodde på. Trond caret på det og ble med likevel!
Da fant vi… holy shit.. vi så noe ikke trodde på med en gang. Har vi virkelig hatt flaks med å være i Japan på riktig dato? .. Konami har laget et nytt musikkspill, og akkurat dette spillet var på Location test akkurat på arkaden vi akkurat gikk inn i. For de som ikke vet det, er Location Test når Konami setter ut spillmaskinen et sted for å ta en siste test ute på faktisk arkadehaller. Den blir i de fleste tilfeller bare stående i noen uker, for testing. Det ligger en notatblokk ved siden av maskinene hvor folk kan skrive hva de synes, og hva de mener konami bør forandre før de slipper maskinen. Dette spillet var UTROLIG kult, og jeg og Stian endte opp med å spille helt til klokka 01:00 på natta, selv om vi skal opp 08:00 imorgen. Oh yeah. Og her sitter jeg å blogger også. Fordi ellers kommer jeg på etterskudd og det er jævlig pain! Nå skal jeg sove. God NATT!
Dag 1 – Flytur, Ikebukuro og Onsen
Jul 1st
Huhei, Da har jeg endelig fått kjøpt alt jeg trenger på hotellrommet og sitter endelig klar til å skrive!
Og begynner med starten av turen (det hørtes ut som det mest logiske i verden.. å begynne med starten altså).
Dagen før hadde jeg pakket masse, og steino hadde kommet for å sove over. Jeg stod opp klokka 07:00 for å gjøre meg klar til at Stian skulle komme bort for å kjøre oss til Gardermoen. Møtetidspunktet på Gardermoen var 08:30, så måtte ta et lite og kjapt farvel med Marte (buhu), for så motta en telefon fra Stian om at han stod utenfor, og deretter dra med meg steino ned i heisen og ut i bilen! Der stod Stian blid som ei sol og klar for å kjøre til Gardermoen (med hans mor ved sin side, siden han ikke har lappen enda.). Vi fikk omsider stappet alt inn i bilen og kjørte mot Gardermoen.
Vel fremme måtte vi knuse tid på flyplassen i ca 3 timer, noe som gikk helt uten problemet fordi vi fant strømuttak og trådløst nettverk (Hurra). På flyet, sette seg ned, og deretter prøve å underholde seg selv i 9 timer var planen. Jeg sliter utrolig med å finne ting å gjøre når jeg ikke har internett, så jeg endte opp med å bare se en hel bråte dårlige filmer, jeg husker ikke engang navnet på dem. Den beste jeg så var “A Tale of Ululu’s Wonderful Forest”, og den var egentlig ikke SÅ veldig bra, det sier mer om de andre filmene enn om den. Det beste med den fant jeg igrunn ut ETTER filmen, hvor credits rullet inn mens Mai sang, og det stod “Music by: Joe Hisaishi”. Endingsangen var det beste med filmen, hurra! Fly fly fly, og mere fly. Jeg trodde iløpet av flyturen at jeg skulle dø minst fire ganger før jeg kom frem, men her sitter jeg altså. Etter en heidundranes flytur på rundt 9 timer var jeg (og forhåpentligvis resten) EKSTREMT lei av å se innsiden av et fly og vi kom oss av på Narita i en fart.
På Narita var det standardsjekk av pass og “immigrant papers” av en eller annen sort som vi fylte ut på flyet og henting av bagasje. Så var det henting av 3G-simkort som vi skulle leie, hurra. Det var litt av en fest med 10 utlendinger som plutselig kommer frem til disken med forskjellige typer telefoner. Man må tydeligvis ha et spesielt type SIM-kort her i Japan (med SoftBank) for å bruke de på iPhone, så når hun spurte om å få se telefonen, og jeg dro frem iPhonen. “Oh.. iPhone”, som om det var det grusomste i hele verden! Men serviceinnstilt som bare det fylte jeg ut en kontrakt, og fikk et nytt SIM-kort og et annet telefonnummer enn de hadde sagt (logisk nok). Hvorfor man må ha eget SIM-kort for iPhone er ikke godt å si, men sånn ble det! Deretter skulle vi kjøpe en pakke med billett på toget til Tokyo og togkort for Japan, dette viste seg å ikke være så veldig lett siden det eneste stedet som solgte det ikke åpnet før om 30 minutter. Cue litt dilling og tusling rundt randomly på flyplassen kom vi oss omsider inn dit, fikk kjøpt pakken vår, og kom oss på toget!
På toget fikk vi satt oss ned for å utveksle telefonnumre osv og etter litt tid var vi fremme på Ikebukuro. Gikk av og tuslet mot hotellet, og fikk faktisk sjekke inn 2 timer før sjekk-inn tid om vi tok rom med røyking, noe vi gjorde. Det viste seg å ikke være noe problem, det lukter iallefall ikke røyk på vårt rom, og jeg har ikke hørt noen klager fra de andre heller! Alle var helt klare for å ta en dusj, and so we did. Alle tok seg en times tid på rommet for å dusje og gjøre seg klare til å spise.
Så var vi veldig klare for litt skikkelig mat, turen gikk rett ut av hotellet og rett inn i kjøpesenteret som hotellet praktisk talt ligger inni. Her er det tonnevis av spisesteder som vi gikk forbi en etter en. Etter hvert kom vi til et sted Stian ville spise, og siden absolutt ingen andre hadde noen som helst mening om hva de ville spise ble dette stedet! Det var et udon-sted, altså ingen klager fra meg! Jeg tok meg en Tempura Udon, nom nom nom. Ble gode og mette på ekte japansk mat, og så var det Starbucks for årets første Chai Tea Latte for meg! *bliss*. På Starbucks gikk vi fra Petter fordi han er treig og effort og care og ikke klarte å bestille noe på Starbucks før det hadde gått 4 skuddår. Vi gikk dog ikke fra ham med vilje, vi bare hadde ingen anelse om at han hadde muligheten til å være så treig. Deretter var det DESSERT, ohmygodohmygod. Cold Stone Creamery var stedet, og der var det synging som vanlig. Dere som ikke vet hva det er, les fjorårets post om det! Det var godt som fjas som forventet, og som jeg husket. En “höydare” so-to-speak (…).
Nå var det på tide å utforske Ikebukuro for de andre, som betydde arkade for Stian og meg! Vi avtalte et møtested og tok 2 timer med “go away everyone and do stuff” (aka finn ut ting om området). Vi gikk mot arkaden, og fant omsider ut at alle var på slep alikevel! Vel, DET kan ikke VI ha skylda for! 
På den nærmeste arkaden her i Ikebukuro hadde de jubeat ripples og Project Diva ARCADE, men ikke beatmania. Men det ble litt jubeat og Project Diva på oss! Project Diva maskinen er tydeligvis ganske ny, for køene er rimelig lange enda. Det var gøy og alt var fint! Som vanlig hadde vi øreaids når vi kom ut av arkaden, jepp, det er rimelig høylydt der inne.
Så skulle vi ta turen til Oedo Onsen Monogatari, en rimelig fin onsen ifølge ryktene. Turen gikk derfor mot Odaiba, hvor dette ligger! Det var altså å finne et tog, for å komme oss til en stasjon hvor Yurikamome gikk. Yurikamome er for de som ikke vet det en helautomatisk buss/tog-hybrid som går på noe som minner om en vei/skinner-hybrid. Hurra! For å komme oss til Yurikamome måtte vi til Shinbashi, omtrent helt rundt hele Yamanote-linjen, altså ca 30 minutter. Når vi omsider kom oss på Yurikamome begynte Petter å klage om at dette var en lang tur. Boy are we in for a joyful time with this guy! I godt humør på alle kom vi oss av og gikk mot Oedo Onsen Monogatari. Det var en billigere pris etter klokka 18:00, så vi gikk sakte og tok oss en liten spasertur på brygga rundt stedet. Når vi kom inn var det fint og kos! Det var et rimelig godt system for alt. Man låste inn skoene sine i et skap og tok med seg nøkkelen, for så å betale inngangsavgiften for å få et armbånd med nøkkelen til garderobeskapet på. Deretter henter man seg en Yukata av valgfritt utseende (de hadde noen å velge i!) og et belte til yukataen, for så å gå inn i garderobe-området! Her var det skiftetid til yukata, og alt unntatt Yukata og boxershorts ble lagt igjen her. Når vi kom ut av garderobeområdet var det et felles handle og aktivitets-område hvor man kunne kjøpe omtrent alt bare ved å bruke strekkoden på armbåndet man fikk ved innsjekking. Vi skippet mesteparten av dette og gikk rett mot badeområdet. Siden dette er tradisjonell onsen er det delt på kjønn, fordi man må være helt nakne. Så det var en inngang for hver! Vi måtte desverre gå inn i mannedelen. Hæhæ. Her var det helt fantastisk, som vanlig på en onsen. De fleste bassengene var på rundt 42 grader, noe som var utrolig varmt for oss nordmenn, men det var utrolig deilig etter en lang flytur. Vi hoppet litt mellom oppe og nede av vannet, og litt i iskaldt vann for å kjøle oss ned. Vi er nordmenn tross alt. Vi koste oss utrolig mye her, og dette er helt klart noe jeg skal gjenta, og jeg anbefaler. Når vi gikk ut av onsen-området og mot shopping-området, fant vi ut at vi hadde mistet Petter. Mer om det senere. Vi koste oss litt og spiste litt Gyoza i shopping-området mens vi ventet på at jentene skulle bli ferdige! Jeg holdt på å sovne, fordi jeg var dautrøtt etter flyturen, men omsider kom jentene, men fortsatt ingen Petter. Vi gjorde oss ferdige, skiftet, betalte, alt i orden! Fortsatt ingen Petter. Deretter fikk vi øye på Petter som tydeligvis hadde klart å gå rett forbi oss, for å skifte og gå helt ut. Første man bli blind på er øya! Så var det ut for å komme seg tilbake til hotellet og ta kvelden. Var ikke engang ork i oss til å kjøpe convertere til strøm for bruk av laptop, eller drikke til å ha på hotellrommet, så det var rett inn på hotellrommet hvor jeg slokna rimelig kjapt!
Dag 6 – Ikebukuro, Hoydeskrekk og Festival
Jul 4th
Dagen startet med standard prosedyre, alle møttes i lobbyen klokka 11. Idag var det Ikebukuro som stod først på planen, men først var det frokost. Trodde vi, vi hadde ikke lyst på Yoshinoya idag så vi endte bare med å hoppe på toget til Ikebukuro med en gang. 30 minutter senere var vi fremme i Ikebukuro, og gikk mot Sunshine Street.
Jeg foreslo det første som var foran oss idet vi kom frem, og det var en Denny’s. Denny’s er en “familierestaurant” som de kaller det her i Japan, en typisk amerikansk “diner” på en måte, bare japanifisert litt. Hvorfor ikke tenkte folk, siden vi ikke hadde prøvd det før. Vi gikk opp trappen mot Denny’s og gikk inn. Som vanlig fikk vi spørsmålet “Hvor mange er dere?”, og jeg svarte “ni” som vanlig. Gaijin Invasion skjedde! Ni utlendinger sitter i venteområdet og venter på et bord til 9! Venteområdet var rimelig lurt, alle fikk tildelt menyer slik at de fikk tenkt på hva de skulle spise mens de ventet på bord. De presiserte at idag var det “Steak fair”, så det var tilbud på en rett med noe kjøttgreier og fritert kongereke. Mange blikk og 10 minutter senere fikk vi omsider et bord, og de spurte om noen kunne japansk. Stian rakk først opp hånden, og den Japanske servitørdamen bablet i vei. Etter vi hadde satt oss begynte bladde vi litt mer i menyene for å finne ut hva vi skulle spise. Noen minutter senere kom personen som såvidt jeg skjønte var manageren og sa på japansk “Ja, steakmenyen er veldig god! Dere burde ta 9 sånne!”, så gliste han og gikk videre mens vi lo litt. Alt i alt var folkene som jobbet der veldig hyggelige. Vi fikk inn bestillingen, og maten var ganske god! Jeg bestilte “Meat Spaghetti”, siden det så ganske godt ut. Det var MYE mat, så jeg ble mett for å si det mildt. Iløpet av maten hadde Thomas begynt å blø neseblod som en gal, og en snill japansk jente som satt ved bordet ved siden av hadde gitt han noen servietter hun hadde fått. Det er vanlig i Japan å reklamere ved å putte navnet på butikken din på en pakke servietter, og det var slike han fikk! Han takket veldig og var fornøyd med å endelig få papir til neseblodet sitt. Dagens snille japaner! Så var det å betale og komme seg ut. Det kom på 8000 yen, og jeg orket ikke stresse med å splitte opp betalingen i kassen på Japansk, så jeg la ut for alle sammen. Utenfor ga alle meg penger for det de hadde spist, og det ble løst enkelt og greit på den måten! Uten en språkbarriere!
Da var det på tide å se Ikebukuro, standard prosedyre der også: Møtes her om en time! Jeg og Stian stakk rett til den største arkaden i Sunshine Street og kastet oss på Jubeat-bølgen. Jubeat er kjempegøy, og det virker for øvrig som at MANGE jenter spiller det, fordi når vi kom inn stod det 2 søte japanske jenter og spilte. En time og 5 min senere konstaterer vi “Oj, klokken er fem minutter over møtetidspunktet” og vi går ut av arkaden. Tvert vi kommer utenfor døren merker jeg og Stian at “AU, ØRENE VÅRE”. Det var VELDIG høylydt der inne, og ørene våre var helt på tur. Vi stresser mot møtestedet og møter folk.
De fleste var helt klare for å henge i Ikebukuro litt til, av en eller annen grunn! Så det endte med “Møtes her igjen om 2 timer”. Jeg tenkte TO timer? Whoa, lenge. Men jeg og Stian stakk tilbake til Jubeat og Daniel slang seg på, og tiden fløy. En og en halv time senere tenkte vi at ørene våre skulle slippe å bli totalt ødelagt, så vi gikk ut. Daniel hadde allerede gått noen minutter før, så vi cruiset litt rundt Ikebukuro. Det er virkelig mange lovehotels og småshady steder i bakgatene rundt Sunshine Street, var konklusjonen vår. Vi bestemte oss for å gå til “Otome Road”, mer populært kalt “Fujoshi Road” i disse dager. Dette er en gate i Ikebukuro med anime/mangarelaterte butikker som er mer rettet mot jenter/damer. Otome betyr jomfru (pen dame), og Fujoshi betyr råtten pike. Hvorfor de blir kalt Fujoshi er en helt annen historie, men det kan være relatert til at de interesserer seg for tegneserier hvor gutter liker gutter, og dette er deres primære hobby. Gaten var som forventet, fullt av jenter. Vi gikk ikke inn på noen av sjappene der, men vi skimtet en Mandarake, en K-Books og en Animate.
Da var det møtetid, og vi gikk mot møtestedet. Når vi kom frem klaget Patrick på at han ikke fant Animate eller Mandarake, og vi gnir inn at vi akkurat hadde gått forbi og ikke inn. Da var det samlet tur på gang, vi skulle til Cold Stone Creamery: En isbar som er helt ulik noen annen. på Cold Stone tar de en mengde is, og putter oppi en hel masse ingredienser utifra hvilken av isene på menyen du velger. De blander sammen alt på en iskald steinplate, og tydeligvis gjør det underverker. Vi kom vel frem, og det var EKSTREMT lang kø, men det var ingen tvil om at vi skulle stå i den. Vel fremme til kassen tok jeg en is som het “Strawberry Banana Rendevouz”, som var jordbæris med fersk banan og jordbær, med biter av hvit sjokolade og noe paibunngreier i. Jeg valgte også å få det i en vaffelkjeks-bowl dekket i sjokolade. Nam! Det som er litt spesielt med Cold Stone er at om du bestiller den største størrelsen, eller gir dem tips i tipskoppen, så synger de en sang. Jeg VET hvor god denne isen er, så jeg tok den største størrelsen. Da var det klar for sang, tydeligvis! Alle de 4 ansatte begynte å synge ivei en liten kort sang mens de laget isen min. Alt i alt var alle som jobbet der rimelig søte, men det står vel i arbeidsbeskrivelsen. Hihi. Etter alle hadde fått sin is, satt vi oss ned ved bordene der for å spise isen. Alt gikk som normalt, inntil vi plutselig la merke til en åpenbart sinnsforstyrret japaner som drev og gikk frem og tilbake imellom der bordene til Cold Stone var, og en Disneybutikk lenger inn i kjøpesenteret. Når han kom frem til bordene, tok han noen ganger frem tegneblokken sin og tegnet en tegning. Men stort sett gikk han bare frem og tilbake. Weird. Kristoffer freaket totalt ut og klarte nesten ikke sitte der lenger. Nuvel, han gjorde ingen skade, men det var passe rart. Når alle hadde spist opp isen sin, var det ut på tur.
På veien bortover kjøpesenteret så jeg skiltet til “Observatory”, og det slo meg at “hey, vi er jo i Japans nest høyeste bygning”. Så da var det opp til Observatorieetasjen! Vi tok en heis som var så rask at alle fikk propper i ørene, og som dimmet lysene og hadde skikkelig fancy musikk i det den begynte å gå oppover. Vi begynte å se ut vinduene, og det var ekstremt god utsikt, veldig høyt og generelt stilig. Etterhvert begynte Stians høydeskrekk å bli veldig åpenbar, men han tok det veldig bra! Han prøvde tilogmed å gå opp trappetrinnene til glassvinduet som var helt på kanten, men det så ut til at beina hans stoppet på trappetrinn 1! Høydeskrekk er rare greier! Så gikk vi opp til “Observation Deck”, som var enda en etasje opp, altså opp på taket. Her var det gitter og greier, men det var ganske stilig utsikt. Stian freaket ut enda mer, og det var moro! Hihi. Etter vi gjorde oss ferdig her var det bare å cruise ned til første etasje. Heisen var like kjapp ned, med dotter i ørene og alt! Idet vi kom ned kom vi ut rett ved en rosa dillebutikk, og selv om alle var slitne stormet Janne, Kristina og Marte inn for å bruke evigheter mens vi stod og ventet. Ffff! Idet de kom ut måtte Thomas på do, og da var det do-leting.
Vi fant en do, og den lå tilfeldigvis rett ved Japans eneste Burger King som jeg noengang har sett. Det er noe spesielt at Burger King ikke har slått an i det hele tatt i Japan, men man ser McDonalds på hvert eneste gatehjørne. Folk ventet utenfor til Thomas kom tilbake. Så endelig var det på tide å finne supermarkedet i Ikebukuro. Endelig et EKTE supermarked hvor vi faktisk kan kjøpe noe mat. Det forrige vi var på rundt hotellet hadde ikke allverdens utvalg. Men dette hadde jeg vært på ifjor, og det hadde 2 etasjer! Underetasje med mat osv, og overetasjen med godteri, krem, såpe og diverse.
Jeg husket ikke helt hvor det lå, så vi fant ikke frem med det første. Marte gikk så inn på hotellet vi hadde bodd på ifjor for å spørre om veien, og hun kom ut med et gigantisk kopiert kart med veien. Vi fant det til slutt og kom frem for å shoppe som gale, which we did. Alle var ferdige med å kjøpe sitt, og Kristina og Kristoffer var treige som f! Fffff! Hihi. Idet de ble ferdige var det på tur til togstasjonen, vi var ca VELDIG slitne og ville hjem så fort som mulig. Vi kom oss på toget og jeg sovnet etter en stund når jeg hadde fått meg sitteplass. Fremme ved hotellet var det standard Starbucksprosedyre på meg, og vi så at det var en eller annen form for festival ved tempelet rett ved hotellet. De fleste ville bare hjem, men jeg, Stian, Daniel og Kristina tenkte vi skulle tilbake for å sjekke ut festivalen etter vi hadde lagt fra oss tingene vi hadde kjøpt idag. Vi møttes i lobbyen og gikk mot festivalen. Det var en ganske liten festival, men det var koselig nok, og Tokyo Tower hadde et spesielt lys idag, sjekk bildegalleriet for å se, det var ganske tøft. Så var det tilbake på hotellet for å endelig hvile for dagen, og for å skrive dette! … Endelig.. ferdig…
Kommentarer