Jeg foreslo det første som var foran oss idet vi kom frem, og det var en Denny’s. Denny’s er en “familierestaurant” som de kaller det her i Japan, en typisk amerikansk “diner” på en måte, bare japanifisert litt. Hvorfor ikke tenkte folk, siden vi ikke hadde prøvd det før. Vi gikk opp trappen mot Denny’s og gikk inn. Som vanlig fikk vi spørsmålet “Hvor mange er dere?”, og jeg svarte “ni” som vanlig. Gaijin Invasion skjedde! Ni utlendinger sitter i venteområdet og venter på et bord til 9! Venteområdet var rimelig lurt, alle fikk tildelt menyer slik at de fikk tenkt på hva de skulle spise mens de ventet på bord. De presiserte at idag var det “Steak fair”, så det var tilbud på en rett med noe kjøttgreier og fritert kongereke. Mange blikk og 10 minutter senere fikk vi omsider et bord, og de spurte om noen kunne japansk. Stian rakk først opp hånden, og den Japanske servitørdamen bablet i vei. Etter vi hadde satt oss begynte bladde vi litt mer i menyene for å finne ut hva vi skulle spise. Noen minutter senere kom personen som såvidt jeg skjønte var manageren og sa på japansk “Ja, steakmenyen er veldig god! Dere burde ta 9 sånne!”, så gliste han og gikk videre mens vi lo litt. Alt i alt var folkene som jobbet der veldig hyggelige. Vi fikk inn bestillingen, og maten var ganske god! Jeg bestilte “Meat Spaghetti”, siden det så ganske godt ut. Det var MYE mat, så jeg ble mett for å si det mildt. Iløpet av maten hadde Thomas begynt å blø neseblod som en gal, og en snill japansk jente som satt ved bordet ved siden av hadde gitt han noen servietter hun hadde fått. Det er vanlig i Japan å reklamere ved å putte navnet på butikken din på en pakke servietter, og det var slike han fikk! Han takket veldig og var fornøyd med å endelig få papir til neseblodet sitt. Dagens snille japaner! Så var det å betale og komme seg ut. Det kom på 8000 yen, og jeg orket ikke stresse med å splitte opp betalingen i kassen på Japansk, så jeg la ut for alle sammen. Utenfor ga alle meg penger for det de hadde spist, og det ble løst enkelt og greit på den måten! Uten en språkbarriere!

Da var det på tide å se Ikebukuro, standard prosedyre der også: Møtes her om en time! Jeg og Stian stakk rett til den største arkaden i Sunshine Street og kastet oss på Jubeat-bølgen. Jubeat er kjempegøy, og det virker for øvrig som at MANGE jenter spiller det, fordi når vi kom inn stod det 2 søte japanske jenter og spilte. En time og 5 min senere konstaterer vi “Oj, klokken er fem minutter over møtetidspunktet” og vi går ut av arkaden. Tvert vi kommer utenfor døren merker jeg og Stian at “AU, ØRENE VÅRE”. Det var VELDIG høylydt der inne, og ørene våre var helt på tur. Vi stresser mot møtestedet og møter folk.

De fleste var helt klare for å henge i Ikebukuro litt til, av en eller annen grunn! Så det endte med “Møtes her igjen om 2 timer”. Jeg tenkte TO timer? Whoa, lenge. Men jeg og Stian stakk tilbake til Jubeat og Daniel slang seg på, og tiden fløy. En og en halv time senere tenkte vi at ørene våre skulle slippe å bli totalt ødelagt, så vi gikk ut. Daniel hadde allerede gått noen minutter før, så vi cruiset litt rundt Ikebukuro. Det er virkelig mange lovehotels og småshady steder i bakgatene rundt Sunshine Street, var konklusjonen vår. Vi bestemte oss for å gå til “Otome Road”, mer populært kalt “Fujoshi Road” i disse dager. Dette er en gate i Ikebukuro med anime/mangarelaterte butikker som er mer rettet mot jenter/damer. Otome betyr jomfru (pen dame), og Fujoshi betyr råtten pike. Hvorfor de blir kalt Fujoshi er en helt annen historie, men det kan være relatert til at de interesserer seg for tegneserier hvor gutter liker gutter, og dette er deres primære hobby. Gaten var som forventet, fullt av jenter. Vi gikk ikke inn på noen av sjappene der, men vi skimtet en Mandarake, en K-Books og en Animate.

Da var det møtetid, og vi gikk mot møtestedet. Når vi kom frem klaget Patrick på at han ikke fant Animate eller Mandarake, og vi gnir inn at vi akkurat hadde gått forbi og ikke inn. Da var det samlet tur på gang, vi skulle til Cold Stone Creamery: En isbar som er helt ulik noen annen. på Cold Stone tar de en mengde is, og putter oppi en hel masse ingredienser utifra hvilken av isene på menyen du velger. De blander sammen alt på en iskald steinplate, og tydeligvis gjør det underverker. Vi kom vel frem, og det var EKSTREMT lang kø, men det var ingen tvil om at vi skulle stå i den. Vel fremme til kassen tok jeg en is som het “Strawberry Banana Rendevouz”, som var jordbæris med fersk banan og jordbær, med biter av hvit sjokolade og noe paibunngreier i. Jeg valgte også å få det i en vaffelkjeks-bowl dekket i sjokolade. Nam! Det som er litt spesielt med Cold Stone er at om du bestiller den største størrelsen, eller gir dem tips i tipskoppen, så synger de en sang. Jeg VET hvor god denne isen er, så jeg tok den største størrelsen. Da var det klar for sang, tydeligvis! Alle de 4 ansatte begynte å synge ivei en liten kort sang mens de laget isen min. Alt i alt var alle som jobbet der rimelig søte, men det står vel i arbeidsbeskrivelsen. Hihi. Etter alle hadde fått sin is, satt vi oss ned ved bordene der for å spise isen. Alt gikk som normalt, inntil vi plutselig la merke til en åpenbart sinnsforstyrret japaner som drev og gikk frem og tilbake imellom der bordene til Cold Stone var, og en Disneybutikk lenger inn i kjøpesenteret. Når han kom frem til bordene, tok han noen ganger frem tegneblokken sin og tegnet en tegning. Men stort sett gikk han bare frem og tilbake. Weird. Kristoffer freaket totalt ut og klarte nesten ikke sitte der lenger. Nuvel, han gjorde ingen skade, men det var passe rart. Når alle hadde spist opp isen sin, var det ut på tur.

På veien bortover kjøpesenteret så jeg skiltet til “Observatory”, og det slo meg at “hey, vi er jo i Japans nest høyeste bygning”. Så da var det opp til Observatorieetasjen! Vi tok en heis som var så rask at alle fikk propper i ørene, og som dimmet lysene og hadde skikkelig fancy musikk i det den begynte å gå oppover. Vi begynte å se ut vinduene, og det var ekstremt god utsikt, veldig høyt og generelt stilig. Etterhvert begynte Stians høydeskrekk å bli veldig åpenbar, men han tok det veldig bra! Han prøvde tilogmed å gå opp trappetrinnene til glassvinduet som var helt på kanten, men det så ut til at beina hans stoppet på trappetrinn 1! Høydeskrekk er rare greier! Så gikk vi opp til “Observation Deck”, som var enda en etasje opp, altså opp på taket. Her var det gitter og greier, men det var ganske stilig utsikt. Stian freaket ut enda mer, og det var moro! Hihi. Etter vi gjorde oss ferdig her var det bare å cruise ned til første etasje. Heisen var like kjapp ned, med dotter i ørene og alt! Idet vi kom ned kom vi ut rett ved en rosa dillebutikk, og selv om alle var slitne stormet Janne, Kristina og Marte inn for å bruke evigheter mens vi stod og ventet. Ffff! Idet de kom ut måtte Thomas på do, og da var det do-leting.

Vi fant en do, og den lå tilfeldigvis rett ved Japans eneste Burger King som jeg noengang har sett. Det er noe spesielt at Burger King ikke har slått an i det hele tatt i Japan, men man ser McDonalds på hvert eneste gatehjørne. Folk ventet utenfor til Thomas kom tilbake. Så endelig var det på tide å finne supermarkedet i Ikebukuro. Endelig et EKTE supermarked hvor vi faktisk kan kjøpe noe mat. Det forrige vi var på rundt hotellet hadde ikke allverdens utvalg. Men dette hadde jeg vært på ifjor, og det hadde 2 etasjer! Underetasje med mat osv, og overetasjen med godteri, krem, såpe og diverse.

Jeg husket ikke helt hvor det lå, så vi fant ikke frem med det første. Marte gikk så inn på hotellet vi hadde bodd på ifjor for å spørre om veien, og hun kom ut med et gigantisk kopiert kart med veien. Vi fant det til slutt og kom frem for å shoppe som gale, which we did. Alle var ferdige med å kjøpe sitt, og Kristina og Kristoffer var treige som f! Fffff! Hihi. Idet de ble ferdige var det på tur til togstasjonen, vi var ca VELDIG slitne og ville hjem så fort som mulig. Vi kom oss på toget og jeg sovnet etter en stund når jeg hadde fått meg sitteplass. Fremme ved hotellet var det standard Starbucksprosedyre på meg, og vi så at det var en eller annen form for festival ved tempelet rett ved hotellet. De fleste ville bare hjem, men jeg, Stian, Daniel og Kristina tenkte vi skulle tilbake for å sjekke ut festivalen etter vi hadde lagt fra oss tingene vi hadde kjøpt idag. Vi møttes i lobbyen og gikk mot festivalen. Det var en ganske liten festival, men det var koselig nok, og Tokyo Tower hadde et spesielt lys idag, sjekk bildegalleriet for å se, det var ganske tøft. Så var det tilbake på hotellet for å endelig hvile for dagen, og for å skrive dette! … Endelig.. ferdig…

Vi shoppet togkort og billett med NEX (Narita Express), som er toget som går fra flyplassen og som kjører deg rimelig kjapt inn til Tokyo. Da vi ankom Tokyo var det bare å finne nærmeste tog til Hamamatsucho som er nærmeste togstasjon fra hotellet vi skal bo på (Tokyo Prince Hotel). Vi kom frem til hotellet rundt 12 og fikk 2 av rommene våre, check-in var ikke før 14:00 så resten av rommene var klare til da. Vi endte dermed med å chille på det ene hotellrommet litt før folk mente de var for sultne til å vente lenger. Planen var at alle skulle få slått seg ned på rommene sine, tatt seg en dusj osv etter flyturen. Men folk ble for sultne, så noen av oss tok seg en liten tur ut og raidet nærmeste konbini, en am-pm, siden vi ikke fant en seven eleven i farta! Jeg kjøpte meg en BANANVAFFEL, overraskende nok smakte den banan, og vaffel. Marte kjøpte seg en “Rapper” (Ja, det stod på pakken). Som jeg er rimelig sikker på er en japansk feilstavelse av “Wrapper” (siden det var en wrap, med ost og skinke i). Marte fikk sin første “yay, jeg skjønner litt av hva de sier” når damen bak disken hadde spurt om hun skulle varme opp wrapen for henne. Hun hadde kjent igjen ordet for “varmt”, og var veldig fornøyd med det!

Etter det var det rett tilbake på hotellrommet, henge der til 14:00-ish hvor det plutselig ringte en telefon med en søt dame i andre enden som sa “Youaa friendsu roomsu aaa finisheddo” (For de ekstra treige, “Your Friends’ rooms are finished”). Jeg sendte dermed de som skulle ha rommene ned for å hente nøkler, og noen timer etter hadde alle dusjet og var klare (Thomas og Janne var treigest! IKKE OSS! YAY!). Da var det selvsagt enstemmig om at alle skulle rett til Akihabara. Det passet meg helt fint, selvsagt (Ehem). Første plan var å finne noe å spise til alle sammen, og jeg har siklet på Pepper Lunch helt siden sist jeg var i Japan. Pepper Lunch er et sted de selger digg pepperbiff som kommer på en varm plate så du kan steke den akkurat slik du vil, den kommer med gulrøtter, asparges og et AWESOME “kryddersmør” (jeg vet egentlig ikke hva det er, annet enn at jeg smører det utover biffen og det er sykt digg). Det falt veldig i smak hos alle, og folk synes det var awesome. Siden alt er ved det normale spiste jeg selvsagt ikke aspargesen! (Viktig detalj!).

Etter det var det en Akihabara Sightseeingrunde i regi av meg selv, hvor jeg viste resten av folka alle de forskjellige delene av Akiba, og hva de finner på de forskjellige. Vi hang en stund i Donki-bygget, hvor jeg raidet arkaden og spilte bla.a JuBeat, Beatmania IIDX16 EMPRESS og DDR X. Vi tok også purikura, mer om det senere ;D. Etter det gikk de fleste av oss ut, tok oss en crêpe (nom nom) mens vi ventet på at de andre skulle bli ferdige. Etter det skulle Stian ha noe å lese på, så vi sendte han inn på Animate for å kjøpe noe manga. Stian kom kort etter ut med en kembopose av manga, men Kristoffer og Patrick var ikke å se. Vi ventet i 15-20 min, men de var umulig å få tak i pga de ikke hadde dekning på telefonen. Hvorfor? Viste seg at de hadde hengt i kjelleren på Animate. Vi var slitne og trøtte. Etter det måtte Thomas ha seg minnekort og kameralader (den hadde han glemt hjemme), og ingen var helt i “hugget” lenger pga vi hadde sovet så lite, så jeg og Thomas gikk inn på Yodobashi Kamera sammen, hvor jeg huket tak i en kar for å hente alle tingene han skulle ha. Yodobashi er som en Elkjøp, Expert, Nille og Lefdal skulle mixet seg sammen, bare med ca 200% mer service fra de som jobber der. Japans servicenivå er fantastisk. Vi kom ut etter det, og da var det bare å komme seg rett til hotellet for å legge seg tidlig. Alle var trøtte etter flyturen så det var ingen protester.

På vei tilbake til stasjonen trengte noen å ta ut litt mer penger, så vi tok turen til nærmeste 7-11. Her tok alle ut penger, men kortet til Daniel ville ikke bli lest i noen av minibankene på 7-11. Merkelig, men vi bestemte oss for å prøve på postkontoret dagen etter. Når vi kom oss til stasjonen kom vi oss på toget til Hamamatsucho (nærmest hotellet), og på gåturen derfra til hotellet skulle jeg bevise Japanernes effektivitet, så jeg gikk inn på en McDonalds, bestilte en vanlig cheeseburger uten løk og agurk. 1 minutt og 15sekunder tok det før jeg hadde en helt fersk burger i hånda som for øvrig smaker UTROLIG mye bedre enn McDonalds-burgere gjør i Norge. Men det visste jeg allerede, jeg har jo vært her før! Hehe. Videre på veien, raidet vi Starbucks, fordi jeg måtte skaffe meg årets første Iced Chai Tea Latte. Det var ekstremt digg å endelig få smakte den igjen. Hurra for Japan nok engang! Vi ankom hotellet og alle gikk til rommene sine. Klokka var kanskje rundt 19-20 på kvelden. Jeg våknet klokka 05:00 og skrev dette. Nå går jeg og legger meg igjen. Vi skal møtes i lobbyen i morgen 11. (Det var kanskje litt sent, men jeg tenkte det trengtes etter flyturen.)