Vi kom oss ikke veldig langt før telefonen min ringte og det stod “Payphone” på displayet, det var Frode som ringte. Han spurte hvor vi var, og vi var rett utenfor Gamers, så vi ventet på ham der. Frode kom etter noen minutter, og vi finner ut at vi har stått utenfor Yodobashi alle sammen, men bare på litt forskjellige steder, haha. Frode var også sulten, så han joinet oss på KFC. Etter vi hadde spist oss gode og mette ville Frode til Azo Bit City for å kjøpe charactergoods og annet smådill, så vi stakk innom nærmeste Azo Bit City. Azo Bit City er en av de bedre anime/manga-relaterte kjedene og de har masse utvalg, så jeg fant meg en Hinagiku Kortholder og en “Black Rock Shooter” t-skjorte, not bad! Vi kom oss ut av butikken hvor Frode konstaterte at dette var ikke butikken han hadde vært på ifjor, så vi gikk til NESTE Azo Bit City, gikk igjennom den og, men dette var heller ikke butikken han tenkte på. Vi bestemte oss for å ta en liten tur på maidcafè, fordi hey, vi er jo i Akihabara.

Vi endte opp på noe som falt i smak hos Stian, altså en Imoutocafé, vet du ikke hva det er så trenger du ikke vite det heller. Vi kom oss omsider inn på caféen og ble ønsket velkommen med “Okaeri Oniichan!”, og maidene var alt for søte, hihi. Vi hadde med oss Daniel, som alle vet ikke er en stor fan av “tsundere”-karakterer, og på menyen hadde de tsundere! Som betyr at vi kunne betale 500 yen for å få en tsunderemaid til bordet, til tross for full protest fra Daniel tenkte vi at hey, hvorfor ikke! Må jo være grisefestlig å få Daniel til å blushe litt. Vi kjøpte oss en “Original drink” på maidcaféen, som basically er at de mixer sammen en hel del rare fargerike greier til en drikk med masse forskjellige farger. Jeg fikk noe som jeg tror inneholder mest brus-lignende ting, Frode fikk noe melkegreier, kanskje calpis, med jordbær så det fikk en rar rosa farge, og Daniel fikk en heller fargerik brus-drink han også. Etter det tenkte vi at vi skulle få litt tsundere til Daniel, men hadde ikke nok maids på jobb til tsundere, buhu. Mens vi drakk vår fantastiske “original drink” ringte Marte til Daniel, men det er ikke lov å snakke i telefonen på maidcafè, så den kunne han ikke ta. Omsider fikk han melding hvor Marte spurte hvor hun fant “stedet i Hana Yori Dango” i Ebisu. Vi mobbet Marte litt for at hun ikke fant det, med tanke på at Daniel hadde funnet det helt alene tidligere. Jenter altså! Vi kom oss ut av caféen og la merke til en Azo Bit City med salg på andre siden av gaten, vi sprintet over for å oppdage at det bare var dritt igjen, hurr. På vei tilbake støtte vi på en Itasha fullt av klistremerker formet som de husformede bønnebrikkene de pleier å ha på templer, det heter visst “Ema”. Viser seg at folk får skrive beskjeder på bilen, og så klistre dem på et vilkårlig sted! Var visst en PR-greie for et hentaispill, hihi, oh Japan. Jeg skrev “Nice boat! From Norway” fordi den jævla båten er Norsk, grraarr. Han hadde visst kjørt fra Hiroshima med bilen, og fått mange blikk. Det er en ganske lang tur. Her splittet vi opp med Frode fordi han skulle ut på tur og lete etter enda med charactergoods, mens resten av oss hadde lyst til å Jubeate litt. Vi avtalte at han skulle ringe oss når han var ferdig, så gikk vi til en arkade jeg visste om fra ifjor.

Vi kom oss omsider til arkaden, som heter “Tokyo Leisure Land”. Hvorfor er ikke godt å si, men Japanere og engelsk er ikke alltid logisk. Her var det mange sinnsyke spillere av både Jubeat, beatmania, guitargreaks, pop’n'music osv, tydeligvis en arkade hvor mange gode spillere drar. Jeg har aldri sett så mange gode folk før iallefall, tilogmed jentene her var helt gale i alle spillene. Her var det 3 beatmania empress maskiner, 2 popn, 2 guitarfreaks, 2 drummania og 4 jubeat. Perfect! Mye å gjøre. Nok maskiner til å bruke tid på iallefall. Brukte kanskje 2 timer her, hvor vi rullerte på maskinene med random Japanere. Men holy shit så mange gode folk. Omsider etter hendene gjorde litt vondt etter all spillingen, ringte Marte slik at jeg tapte mot en kar på internett i Jubeat, fff. Å snakke i telefon mens man spilte Jubeat var ikke så veldig lett. Vi bestemte oss for at vi var ferdige her, grunnet at hendene klart sa ifra at DE var ferdige. Frode ringte like etterpå, så det passet fint! Jentene var sultne, og vi var sultne, så vi avtalte at vi skulle møte dem i Shimbashi for å spise. Vi kom oss ut av lokalet, og stormet bort for å ta oss en kjapp crêpe, nom nom. Vi kom oss på toget og gikk av på Shimbashi. Marte tok ikke telefonen, så de hadde nok ikke kommet seg hit enda men var på toget. Litt etter kom Marte og Miina og vi kunne finne et sted å spise, det viste seg å være ganske lett siden plassen utenfor stasjonen tydeligvis var stedet der folk som jobbet på restauranter huket inn folk og tok de med til sitt spisested. Frode snakket med en kar som var skikkelig pågående og tilbød en gratis drink og greier. Vi skulle jo ha mat alikevel, så OK! Men Frode ville ha Shabu Shabu, og det hadde han ikke, så da snudde Frode seg rundt i full ignore-modus. Karen fortsatte å snakke til ryggen hans, da. Hihi. En annen dame som tilhørte en annen restaurant hadde overhørt oss og kom med en gang “Hey, VI har Shabu shabu!”. Frode klarte å avtale en gratis drink hver her også, og hun fulgte oss til restauranten. Vi kom oss inn og fikk et lite rom, som var dritvarmt. Jeg bestilte meg en “Fresh Grapefruit Juice”, og konstaterte at jeg ikke likte grapefruit. Ewww. Vi bestilte en shabu shabu platter og fikk et gigantisk fat med salat, not to my liking, og et stort fat med kjøtt, yay! Spiste en del kjøtt, men det ble så varmt der inne med kokeplatene at jeg ikke orket å være der mer rett etter jeg var ferdig å spise. Betalte penger til Marte og gikk ut for å gå en liten tur i området mens de andre gjorde seg ferdig og betalte. Shimbashi har mye rart, det er ikke det mest non-shady strøket jeg har vært i, for å si det sånn. Masse jenter i forskjellige kostymer som jeg ikke helt vet hva selger, men det kan fort være hostessclubs eller lignende. Jeg ventet en stund og Marte ringte og sa de var ved stasjonen, så jeg møtte opp med dem der. Snart var det gundamtid, vi hadde avtalt å møte opp med folk rundt 20:00 på Daiba.

Miina var teit og hadde ikke Suica, så jeg ga henne mitt Icoca-kort fra Osaka, fordi Suica og Icoca samarbeider nå uansett, slik at man kan bruke de om hverandre. Hun fylte på litt der, og vi kom oss til Yurikamome-stasjonen i Shimbashi. Her var det pasmo-kort som gjaldt, men jeg tenkte siden icoca samarbeider med suica, og suica samarbeider med pasmo, så må jo dette funke. Men neida, det funker tydeligvis ikke på kryss av samarbeidsavtaler. Så da vet dere det! Med andre ord lønner det seg mest å ha Suica i Tokyo, siden alt av pasmo-ting funker med det. Miina måtte kjøpe billett after all, kjipern. Vi tok yurikamome til Daiba og ser skilter om at Gundam eventen varer til 20:00, noe som er akkurat da vi har avtalt å møtes. Det var informasjon som hadde vært umulig for oss å finne tidligere, men som selvsagt kom akkurat for sent. Det var skiltet til gundamen og MASSE folk alikevel da! Vi kom oss bort til Shiokaze Park hvor gundamen står, og den var heldigvis fortsatt opplyst! Phew! Vi tok masse awesome bilder, fordi den var awesome! SINNSYKT mye folk, etter vi hadde stått der en stund og begynte å bli lei av å stå rundt alikevel så hørte vi fra announcersystemet at “Nå skrur vi av lyset på den om noen minutter”. Strømmen ble skrudd av, og en kollektiv “awwwww” fra flere hundre folk ble erfart. Hihi. Etter det tenkte vi å ta en kveldstur på odaiba, siden klokka ikke var mer enn rundt ni uansett. Odaiba er veldig fint på kvelden, så vi gikk fra parken og til Daiba-Kaihin-Koen-stoppet, kanskje ca 15-20 min å gå. Vi gikk langs bryggen, så vi hadde full utsikt utover Tokyo Bay, og det var generelt fint overalt på kveldstid! Folk med Kamera, altså Daniel og Thomas tok bilder overalt. Jeg fikk også tatt noen kule bilder, til at jeg ikke har speilrefleks! Hihi. Vi gikk til Palette Town, som er et stykke lenger enn dit vi egentlig skulle gå, men det har også en Yurikamome-stasjon som heter Aomi Station, så vi trengte iallefall ikke gå tilbake. Vi spottet CREPE OJISAN-vogn, og alle kjøpte crêpe! Vi spottet Starbucks, så jeg tok meg en Iced Chai Latte, ahh. Dagen var komplett. Patrick hadde funnet seg noen giraff-greier inne på arkaden som man kunne betale for at de skulle rulle bortover. Bilder sier alt. Jeg og Marte tok en runde taiko, og så var det tur hjemover. Vi kom oss til Shimbashi hvor vi skulle bytte fra Yurikamome til tog. Der skulle Frode og Miina andre veien, så vi delte oss her. Kom oss vel frem til hotellet, og chillet litt. Generelt fin dag idag, så klar for imorgen! Imorgen er det Yokohama.

Idag var det ingenting på planen annet enn å møte Frode og Miina for å drikke på kvelden, så idag var SOVE LENGE dag! Deilig! Jeg sov til rundt 1, før jeg tok meg en dusj og våknet. Mimret litt med meg selv om hvor mye deiligere det var med onsen på morgenen men å sove lenge var også godt. Satt og dillet litt på laptopen på morgenen, og tok det helt med ro. Etterhvert ringte jeg Stian, fordi han skulle være med meg ut å shoppe. Planen for meg idag var jeg skulle kunne shoppe klær, og generelt shoppe uten å ha 8 mennesker på slep. Jeg møtte Stian i lobbyen, og Daniel hadde slengt seg på, noe som var helt greit for meg! 4 er ikke 9, det er faktisk et hav av forskjell. Det første jeg ville gjøre idag, var å dra til Akihabara for å stikke på Cospa. Vi hoppet på toget til Akihabara, og fant frem til Cospa. Cospa er en butikk hvor de har en del småting, klær og annet som ikke nødvendigvis er forferdelig stygt eller av dårlig kvalitet om de er Anime/Manga-relatert. Vi tittet rundt i butikken en stund, før jeg fant meg en t-skjorte fra spillet “Monster Hunter”, som ser ut som en helt typisk “College Sports Team” t-skjorte som alle vanlige klesbutikker har. Så den kan jeg gå med uten at noen legger merke til at den har noe som helst med spillet å gjøre, sånne t-skjorter er fantastiske. For vanlige folk ser den ved første øyekast ut som en standard t-skjorte man kunne kjøpt på Carlings, men for de som faktisk kjenner til Monster Hunter så er den en Monster Hunter t-skjorte. Moro! Jeg kjøpte meg også en genser, som ser ut som en helt vanlig svart hettegenser, god å gå i også for øvrig, men som har en karakter på hetta når man tar den på seg og drar igjen glidelåsen. Den var kul nok, og på halv pris, så jeg kjøpte den!

Så var det Yodobashi, for jeg ville kjøpe meg ny mus. Tanken var Logitech G9, og siden Logitech heter Logicool her, så blir det Logicool G9! Tydeligvis har japanerne også en annen variant av denne musen, så det ble en G9x, fant ingen vanlig G9. Men G9x må vel være greit nok! Hihi. Kanskje tilogmed bedre? Etter det var det litt mer standard klesshopping på tur, og jeg tenkte meg til UNIQLO. Jeg visste det var en i Ikebukuro, som er et stykke fra Akihabara, så jeg tenkte meg dit. Men på veien til toget så jeg plutselig et UNIQLO skilt, så det viste seg at det var en rett her også! Flaks, hurra. UNIQLO er en kjede jeg godt kunne tenkt meg i Norge, de har helt standard klær til en veldig billig pris, og klærne er i skikkelig god kvalitet, gode å gå med, og mesteparten av det er i stoff som puster veldig bra. Er jo såpass varmt her at man må ha sånt, så jeg kjøpte meg 2 piqueskjorter, et belte og en t-skjorte! Fornøyd med kjøpet, men au au, vondt i lommeboka. Føltes litt bedre når jeg tenkte på at det ville kostet det tredobbelte i Norge, og dermed tredobbelt så mye au i lommeboka. Da var det ut av UNIQLO, og vi fant ut at vi ville en tur på Mister Donut. Donuts er nom, og Mister Donut har masse forskjellige donuts.

På veien til Mister Donut måtte jeg ha min daglige Iced Chai Tea Latte fra Starbucks, så jeg gikk inn og kjøpte den. Daniel shoppet også noe der, men husker ikke hva. Etter det gikk vi inn på Mister Donut, bestilte litt donuts, satte oss ned og spiste dem og koste oss litt. Etter det konstaterte jeg at “Jaggu, det er en løve i strekkoden”. Mister Donuts maskot er en Løve som liksom har en donut istedet for manke, its kinda cute, og de hadde puttet denne løven i strekkoden som stod på brettene! Vi punnet litt med “Kelner, det er en løve i strekkoden” fordi vi har dårlig humor, og kom oss til slutt ut derfra og gikk mot Akihabara Station! Alt av shopping hadde løst seg i Akihabara, og det er ganske fint. Vi begynte faktisk å få litt dårlig tid om vi skulle rekke å møte Frode og Miina, fordi vi måtte innom hotellet og legge fra oss alt vi hadde kjøpt først. Ikke så kjekt å drasse på så mye stuff når man skal drikke! Tilfeldigvis når vi kom oss til Hamamatsucho så vi bussen til hotellet og kastet oss på den i full fart. Hurra, busstur til hotellet. Iløpet av tiden vi hadde shoppet så hadde Marte fått vite at Kristina hadde blitt syk, så hun lå i senga på hotellet helt utslått. Marte sendte henne en mail og spurte om hun trengte noe siden vi alikevel skulle innom hotellet. Marte gikk ned i hotellets konbini og kjøpte drops og eplejuice og leverte det til Kristina på rommet, mens jeg gikk til hotellrommet for å legge fra meg tingene mine og sette meg ned litt. Etter litt sitting måtte vi rekke Frode og Miina, så vi dro mot togstasjonen.

På veien til togstasjonen kjøpte vi “Ukon no Chikara” som er en liten flaske med en drikk laget av gurkemeie, som visstnok skal gjøre så man unngår å bli bakfull dagen etter, og så langt har dette funket utmerket alle gangene jeg har drukket. Om det er placebo eller ikke er samme for meg, siden det funker for meg i praksis! Vi kom oss så på toget til Ikebukuro, kom oss av toget, og møtte Frode og Miina utenfor Hello Kitty-butikken i Ikebukuro. Vi hadde ikke rukket å spise iløpet av shoppedagen, og alkohol på tom mage er en dårlig idé. Heldigvis har Japanerne løst dette problemet også, de tilbyr masse god mat på Izakayaen vi skal på, i tillegg til all alkoholen. Vi stakk rett på “Wara Wara” i Ikebukuro, som er den samme Izakayaen vi dro til ifjor.

For de som ikke vet hva en Izakaya er, skal jeg forklare det i dette avsnittet, hvis du allerede vet kan du med andre ord skippe det! En Izakaya er i praksis et typisk japansk drikkested, hvor man enten kan få seg et bord, eller et eget rom om man er en gruppe. Man får seg et rom eller et bord, og bestiller mat og drikke og prisene er ganske gode stort sett.

Vi var alle unntatt Tina, Patrick og Kristoffer. Tina var syk, og Kristoffer og Patrick bailet fordi de er teite som vanlig og dropper alt det morsomme, ffff. Med andre ord var vi meg, Marte, Frode, Miina, Stian, Janne, Thomas, Daniel. Vi kom oss på “Wara wara” og fikk et rom, og begynte å tappe på touchpanelet de har der for å bestille ting med. Tydeligvis er vi glemske, for touchpanelet blir ikke aktivert før etter man har bestilt første runde med drinker! Vi bestilte første runde med drinker, og idèt de kom ble touchpanelet aktivert. Touchpanelet er basically en liten touchskjermsak som man bestiller alt man skal ha på. Man velger først tingene man skal ha, og trykker på “Bestill”-knappen, og om litt kommer det en servitør inn på rommet med alt man har bestilt. Vi var sultne, og vi var mange, så vi bestilte masse krydrede og riflede poteter med skall. Like etter fant frode Gyoza på menyen, og slang på 5 porsjoner av det. Vi liker gyoza.. veldig. Om litt kom det TONNEVIS med mat på bordet, og alt var utrolig godt. At de serverer så god mat på et drikkested sier alt. Nom nom. Vi spiste oss gode og mette og begynte på drinkene! Vi drakk en del, og sjekket summen på regningen med touchpanelet.

Vi var forsatt på 2000 yen per person, noe som er roughly over hundrelappen, og vi hadde spist og drukket tonnevis allerede. Da skjønte vi at vi kunne gå berserk med alt vi ville ha og alikevel holde oss godt under budsjettet! Etter en stund så måtte Thomas og Janne dra fordi Janne ikke følte seg så bra. Resten fortsatte å drikke, og etter konstant drikking i 3 timer var tiden over, grunnet at det var ganske stor pågang på drikkestedet og man egentlig har en 90 minutters timelimit der. Men vi var gode og mette, og hadde drukket nok, så vi var egentlig ferdige uansett! Vi endte på 4000 yen per person etter berserkdrikking og spising, noe som er roughly 250kr! Jeg klager ikke. Hadde jeg kunne gjort dette i Norge, så ville jeg sikkert drukket mer, hihi. Vi var ganske snurrete flesteparten av oss, men Stian var den eneste som var dritfull med unntak av jentene (Marte og Miina. M&M?), som var rimelig på tur. Frode var alt for normal, tåler for mye! All was well. Vi gikk innom 7-11 for at noen skulle ta ut penger, og Frode og Miina skulle drikke sin “Ukon no Chikara”, om man drikker den før eller etter skal visst ikke ha så mye å si, så lenge man drikker den før man legger seg. Det var masse folk ute, og vi gikk mot stasjonen. På vei mot stasjonen var det plutselig en kar som underholdte på gaten, og drev med rare kunster med glasskuler. Det er litt vanskelig å forklare, men det var veldig stilig. Gateunderholdningen i Japan er veeldig annerledes enn i Norge, her er det faktisk underholdende.

Vi splittet opp med Frode og Miina på togstasjonen fordi de skulle en annen vei. Togturen hjem ble rimelig festlig, siden man er litt .. annerledes når man er påvirket av alkohol. Vi kom oss dog av toget uten for mye tull! Iløpet av kvelden hadde Marte avtalt å møte Miina i Shibuya klokka 12, og de gutta som var igjen hadde avtalt å møte Frode i Akihabara klokka 12. Med det ble imorgen enda en chilledag. Imorgen var det eneste på planen å se Gundam-statuen på Odaiba uansett, og det var på kveldstid. Vi kom oss tilbake til hotellet og jeg crashet rommet til Patrick, Stian og Daniel før Stian og Daniel hadde rukket å komme seg opp. Patrick var der, og jeg advarte ham at Stian var riiimelig snurrete. Patrick skjønte akkurat hva jeg mente når Stian kom. Patrick hadde brukt enda mer penger idag, på et sjeldent limited edition Mahjong-sett. Den gutten har ikke kontroll på pengene sine, han kommer ikke til å klare seg til slutten. Jeg hang litt på rommet der videre, og tittet på det ekstremt dyre mahjong-settet til Patrick litt før jeg gikk tilbake til rommet mitt for å skrive en jævla lang blogpost om Hakone og en liten en om at jeg henger etter på blogposting. Hehe. Jeg prøver å catche opp! Etter det, la jeg meg.

Fortsatt i Hakone, og det viste seg å være ganske supert. Bedre morgen enn dette skal man lete lenge etter. Stian våknet en times tid før meg, men vekket meg rundt 9 for at vi skulle rekke en morgen-onsen før vi skulle sjekke ut fra hotellet! Å starte dagen med en deilig utendørs varm kilde høres helt greit ut for meg for å si det sånn. Jeg kastet på meg hotellkåpen og vi tuslet ned til hotellets onsen. Var ikke så mye folk, og vi fant ikke håndkle noe sted så vi regnet med vi skulle ta med hotellromhåndklene. Litt rart tenkte vi, men vi gikk nå opp og hentet dem uansett! Idet vi kom ned igjen hadde det kommet en kar som jobbet i disken rett før inngangen til onsen, og han ga oss enda et håndkle. Jaja! Da hadde vi 2. Det var egentlig ganske greit, siden håndkleet til hotellrommet var et badehåndkle, men dette var et litt mindre håndkle. Grunnen til at man får mindre håndklær til Onsen er jo fordi man skal bade naken, og japanerne tydeligvis bretter disse håndklærne sammen, og putter de oppå hodet når de sitter i vannet. Det er litt hassle å ha et gigantisk badehåndkle på hodet. Hodet viste seg å være et veldig greit sted å oppbevare dem når man ikke hadde en stein i nærheten for å putte dem på! Vi kom oss omsider inn i garderoben, og valgte oss et skap for å putte undertøy og kåpen i. Vi gikk ut til onsenområdet, hvor det var 2 bassenger. Det ene bassenget var under tak, og var 43 grader ifølge måleren, fyttirakkern så varmt. Jeg satt meg nedi vannet, og det var faktisk overraskende deilig! Stian orket ikke å sette seg ned i så varmt vann, så han satt seg på kanten litt. Etter jeg hadde sittet der i kanskje 5 minutter var det ut i det litt kjøligere bassenget som var helt ute i naturen. Vannet der var kanskje 39-40 grader, var ingen måler her, men det var mye deiligere. Der koste vi oss masse, og satt og snakket om hvor deilig det hadde vært å starte hver dag på denne måten. Anbefales sterkt til alle som tilfeldigvis bor ved en vulkan og har en onsen i nærheten.. Det er kanskje ikke så mange.

Vi gjorde oss ferdig der inne og satt oss på disse fine vaskestolene som japanerne har i sine sento og onsens for å dusje kroppen og vaske håret osv. Man såper seg ikke akkurat inn i onsenvannet, logisk nok, men det må gjøres. Til det formålet har japanerne fine små vaskeområder med små krakker, en liten bøtte slik at man kan skylle seg enklere og såpe, shampoo og balsam. Det høres kanskje ikke så behagelig ut, men det er faktisk en veldig behagelig og fin måte å vaske seg på. Kort og til poenget, man blir ren og føler seg fresh. Idet jeg var ferdig med det gikk jeg ut, kastet på meg kåpen og tok med meg håndklet og gikk ut til venteområdet rett utenfor for å vente på Stian. Der satt det en litt eldre japansk mann, som begynte å snakke til meg. Han spurte meg først om jeg snakket japansk, på japansk selvsagt, hvor jeg svarte at jeg kunne litt. Han ble litt imponert og spurte hvor jeg var fra, hvor lenge jeg skulle være her og jeg klarte faktisk å holde en liten samtale på japansk. Stian kom omsider, og jeg bukket til mannen og gikk med Stian tilbake til rommet. Vi hadde ikke brukt hotellslipperne som man får på hotellrommet fordi at de er alt for små for våre svære europeiske føtter, men idet vi var på vei ut av området kom det en av de andre hotellgjestene og tok ned slippers til oss og bare “dozo dozo” (værsågod, værsågod!), det ville vært uhøflig å takke nei, så vi gjorde vårt beste med å få føttene inn i slippersene, takket og gikk videre mot rommet vårt. Vi hadde et panoramavindu på rommet, og nå som det faktisk var lyst la vi merke til hvor awesome hagen utenfor var. Vi hadde enda et “ahhhh, så deilig det er i Hakone”-øyeblikk idet vi så ut av vinduet og tok på oss klærne etter det.

Vi tok en kjapp gjennomgang av rommet, pakket, og kom oss ut til lobbyen til avtalt tid hvor vi sjekket ut av rommene våre. Vi møttes alle sammen og gikk ut på plassen utenfor hotellinngangen. Der slo det meg.. jeg hadde glemt passet mitt på hotellrommet. Stian mente at han hadde sett det på bordet igår, men at det ikke lå der når vi dro idag. Jeg husket at jeg ikke hadde flyttet det fra bordet, så det var litt rart. Da var det inn igjen, forklare at jeg hadde glemt passet mitt, og jeg fikk nøkkelen og løp ned. Det lå heldigvis på bordet, under noe posesøppel fra igår. Note to self: Alltid rydde opp søppel til søppelkassen på hotellrommet før check out, så skjer ikke dette. Kom meg ut igjen, og alt var vel. Folk fant ut at de hadde lyst på telefon-juggel (phonestraps) av maskotene til Yunessun, de to boksformede maskotene. Jeg har tatt bilde av dem, så de som har sett igjennom bildene mine har sett dem. Vi kom oss inn til souvenir og tilfeldige ting-sjappa til Yunessun og dillet litt rundt der en stund. Idet vi gikk mot gikk det opp for meg og Stian hva for et grusomt ordspill navnet til disse maskotene var. Maskotene heter “Hakoneko”, uten kanji. Stedet heter Hakone, Hako betyr boks, Neko betyr katt, Koneko betyr kattunge, Hakone-ko betyr Hakone-barnene (ish). Det er så mange mulige ordspill i ett at, ja. Så at de var formet som bokser, og hadde katteører var mer passende enn tidligere antatt, med det navnet.

Vi kom oss opp til “Mio Shop” som var souvenir og stuff-sjappa til Yunessun, og der shoppet jeg litt småting med Hakoneko på, og en MELON Ramune! Yess, vannmelon faktisk! Idet vi kom utenfor var vi tørste, og Marte failet på å åpne ramuneflaska og sprutet overalt i inngangspartiet. Utlendingspasset ble brukt (Altså det at når man er utlendinger i japan kan man gjøre dumme ting og det er helt greit.. kremt..). Stian failet også, men holdt hele greia sammen med tommelen, litt smartere enn Marte, så ikke totalfail! Da var det å prøve å finne ut hva vi skulle bruke dagen på, vi visste at det var mye vi ville se, men hva? Vi sjekket noen flyers, jeg sjekket noen ting på iPhonen og vi fant til slutt ut hva vi skulle. Vi ville ta Cablecar opp til høyt opp på fjellet, for så å ta en Ropeway over fjellet for å se toppen. Fin plan!

Vi busset nedover mot byen (Hakone-Yumoto) og planla egentlig å gå av før vi nådde den, men endte opp med å ta den helt til bånn fordi vi tenkte det var fler spisesteder der, og kanskje fler flyers for mer å gjøre. Vi var sultne, og vi fant ingenting mer å gjøre i farta, men det var kanskje like greit for vi hadde jo en del å gjøre. Vi fant en awesome bro over elven nede i byen, som gikk til en shrine, her tok vi litt bilder før vi gikk for å finne et sted å spise. Det var ikke så mange awesome steder å spise i Hakone-Yumoto, så jeg endte opp med å baile der resten skulle spise, kresen jeg vettu! De skulle spise curry, og det er jeg ikke så glad i uansett. Jeg gikk meg en liten tur rundt i byen og så en del fine ting, før jeg spiste på et bakeri. Etter jeg var ferdig med det, gikk jeg en tur på 7-11 for å ta ut litt penger. Det var en fin gåtur, og jeg gikk tilbake for å møte opp med resten. Idet jeg møtte folk igjen hadde jeg hele planen klar for hvor vi skulle ta tog, og alt var i boks!

Vi tok toget til Goro, som er en av byene litt lenger opp på fjellet hvor Cablecar går videre opp. Det var en rimelig morsom togtur, fordi det er litt spesielt å kjøre oppover et fjell. Toget kjører liksom i sikk-sakk oppover fjellet, på den måten at det kjører, for så å stoppe, vri litt på sporet, og kjøre baklengs bortover. Så toget byttet kjøreretning en del ganger for å nå Goro. Det var utrolig god utsikt fra toget en del av strekningen. Jeg sovnet dog ganske tidlig, og sov nesten helt opp. I Gora byttet vi til Cablecar, fordi det muligens ikke er mulig å lage toglinjer lenger opp. Cablecar er for de som ikke vet det en vogn som dras oppover en ganske bratt strekning med svære vaiere, wooh. De har visstnok en i Bergen, sier folk. Vi nådde toppen, som het Sounzan station. Vi diskuterte litt hvordan det uttaltes, men det var ganske logisk idet vi så kanjiene. Sou-unzan, for de som lurte. Vi byttet til Hakone Ropeway her, som er en gondol som har vinduer rundt hele og som dras over fjellet ved hjelp av 2 svære tjukke vaiere. Vi skulle til det høyeste punktet som het Owakudani. Hakone Ropeway er visstnok en av de lengste ropewayene i verden! Den er visst over 4 kilometer lang. Idet vi er på vei gaaanske høyt opp ser vi at det er rimelig tåkete mot toppen og tenker ikke så mye over det. Plutselig, idet vi er på vei over kanten av fjellet slår det oss at det ikke bare er tåke, men også helt sinnsykt sterk vind. Å være i en ropeway i TYKK tåke i STERK vind var ikke så VELDIG populært når det kom til Stians høydeskrekk 1500 meter høyt oppi fjellet. Tilogmed jeg ble ganske “uhh, dette var ikke fint” når vinden slo oss. Vi tenkte dog at de ville ikke sendt oss opp hit hvis det var utrygt, de er jo tross alt japanere. Vi kom til slutt ut av tåken, og så Owakudani-stasjonen nærme seg. Vi kom oss ut av ropewayen og Stian klarte å roe seg ned. Han mente det var den verste opplevelsen i hans liv, huff. Jeg personlig synes ikke det var SÅ ille, og tok det som en opplevelse. Jeg har tross alt aldri opplevd noe lignende, hihi. På Owakudani station slår det oss hvor ille det er så høyt når det blåser, og det er så ille at det er TÅKE inne på stasjonen her oppe. Vi prøvde å gå ut av stasjonen, men det var så sterk vind at vi følte at vi nesten kunne blåst bort. Vi konkluderte med at vi ville tilbake, men at vi ikke akkurat hadde SÅ lyst til å ta den samme Ropewayen tilbake. Vi endte opp med å måtte det, grunnet at busser er mye mindre trygt i denne vinden. Vi fikk tittet litt rundt, og faktisk spilt en runde “Taiko no Tatsujin” på en automat som var på Owakudani. Det er det høyeste jeg noen gang har spilt Taiko iallefall!

Vi kom oss på Ropewayen tilbake, og det var litt mindre tåke, så vi fikk faktisk sett en del av systemene som pumper varmt kildevann fra vulkanen. Idet vi kom frem så vi en plakat med informasjon om ropewayen, og fikk vite at vaierne til Ropewayen tar flere tonn, husker ikke hvor mange, men vi fant ut i etterkant at vi hadde vært VELDIG trygge selv om det ikke føltes sånn. Vi gikk en tur ut på Sounzan Station, og der var det helt vindstille. Det er rimelig store forskjeller på hvilken side av fjellet man er på tydeligvis. Det var veldig god utsikt derfra, og det er jo også veldig høyt oppe siden man tross alt må ta cablecar dit. Vi tok noen bilder der, og tok cablecar ned igjen til Gora. Jeg og Stian satte oss forrerst, og før vi hadde begynt å gå kom det en hel skoleklasse på vognen. Hele vognen ble fylt opp og de snakket japansk om oss og trodde vi ikke skjønte, som japanere vanligvis gjør. Hihi. Idet vi kom frem til Gora konkluderte vi med at selv om det ikke var klart vær, og vi fikk sett utsikten så var det en opplevelse vel verdt det! Vi gikk ut en tur i Gora hvor det var litt mer folk, og litt mer butikker til tross for at det er det høyeste toget går. Vi gikk oppover mot parken der, som var en rimelig lang og bratt bakke. Phew. I toppen av bakken fant vi en “Daily Yamazaki” som er ca som Seven Eleven, Family Mart og de andre konbini-ene her i Japan. Vi kjøpte oss litt godteri og drikke her, og tok oss en chillepause. Parken kostet 600 yen å komme inn på, og folk var litt “Det er jo bare en park”, så vi droppet å gå inn i parken. Cheapskates! Hihi. Vi gikk ned bakken igjen og kom oss på toget til Hakone-Yumoto. Idet vi hadde satt oss på toget kom det plutselig 3 utlendinger på toget og satte oss ved oss. Jeg mente jeg hørte Norsk, og så plutselig en “Bergans”-sekk, det var nok til at jeg spurte “Er dere Norske?”, og jeg fikk så et “Ja”. Snakket litt med dem, og de hadde også vært på Yunessun, bare idag og ikke i går, og tok denne turen samme dagen istedet, de hadde ikke vært høyere oppe enn Gora, men det var kanskje like greit. Vel nede i Hakone-Yumoto skaffet vi oss billetter med “Romance Car” tilbake til Shinjuku. Vi bestilte i luke denne gangen, så vi fikk plasser ved hverandre alle sammen. Det var uansett ingen maskin å bestille på her, så vi måtte bestilt i luke uansett. Vi fikk tilogmed rabatt pga vi var masse folk, yay.

Vi kom oss på toget, og tok det med ro på toget i 90 minutter før vi ankom Shinjuku. Når vi kom frem var alle sultne, og jeg og Marte foreslo Outback Steakhouse i Shibuya. Ingen protester der, vi dro med alle til Outback og ventet litt til vi fikk bord! Det var like awesome som jeg husket, om ikke MER awesome. Fantastisk mat, til tross for at det ikke er Japansk mat. Jeg skal ikke skrive om maten, fordi da hadde jeg brukt et helt avsnitt på det. Idet alle var mette, og Stian var enda mettere ettersom jeg hadde gitt ham resten av min mat. Jeg klarer ikke et helt brød, en gigantisk forrett -og- en gigantisk hovedrett fant jeg ut, selv om det er ekstremt godt. Stian døde litt, hihi. Vi kom oss ut igjen og tittet på et eller annet gameshow igjennom et vindu i Shibuya, og gikk videre. Vi hadde med oss sekker og bagasje fra Hakone, så vi ville til hotellet og orket ikke henge mer i Shibuya. Vi dro til hotellet og jeg dillet litt der og skrev stikkord for denne blogposten. Hadde Tina og Stian på besøk på rommet for at de ville internette litt uten å måtte betale dyre dommer for det. Diskuterte litt med dem, og endte med at imorgen ble en “Gjør hva vi vil” dag fordi jeg var sliten og ville shoppe litt klær imorgen. Jeg avtalte med Stian at han skulle joine meg på shopping imorgen, fordi han ville til Akihabara selv. Jeg sloknet ganske fort, og det siste jeg tenkte på før jeg la meg var hvor fantastisk Hakone hadde vært. Imorgen har vi avtalt at vi skal møte Frode og Miina klokka 19:00 utenfor Hello Kitty-butikken i Shibuya. Planen er at vi skal drikke og spise på Izakaya. Utover det er dagen ledig, og det blir fint.

Toget vi valgte å ta bortover var toget som het “Limited Express Romancecar”, fordi det var det kjappeste toget grunnet færre stopp og raskere fart! Grunnen til at det heter Romancecar er såvidt jeg leste på grunn av at det var et av de første togene uten seter med armlener som separerer plassene, delt i 2 og 2. Derav “romance seats”, i tiden hvor det var vanlig å separere alle seter. Moro fakta! Ohyeah. Vi begynte med å finne inngangen til Odakyu-delen av Shinjuku Station. Odakyu hadde tydeligvis en helt egen del av Shinjuku station, verdens mest travle togstasjon, hvor de har et stopp for sine toglinjer. Vi lette litt rundt og mens vi gikk mot “Odakyu Line”-skiltene så mistet vi plutselig Thomas og Janne. Merkelig, Thomas ringte meg og vi fant ut at de hadde stoppet for å kjøpe noe å drikke på en automat, og på verdens travleste togstasjon er det en del folk, så det er lett å miste hverandre. Vi fant hverandre igjen og gikk mot “Odakyu Line”-skiltene. Der fant vi omsider inngangen, og dermed billettmaskinene! Vi skulle kjøpe billetter til toget som gikk 08:04, men fant fort ut at det fikk vi ikke lov til, toget kom ikke opp på noen av billettmaskinene når vi skulle kjøpe billetter, så vi måtte velge 08:53-toget istedet. Kanskje den forrige avgangen var full, hvem vet. Men! Det var ikke akkurat noe problem, for vi hadde litt lyst til å få i oss litt mat, og Marte hadde lyst til å finne bakeriet vi hadde vært på i Shinjuku Station sist vi var i Japan, grunnet nom nom bakevarer til togturen! Vi kjøpte billetter, men på maskinene var det ikke mulig å kjøpe mer enn 4 og 4 billetter, så vi endte opp med å dele gruppen i 4, 3 og 2, og bilettene ble kjøpt! Så var det frokosttid, vi gikk ut nærmeste utgang og fant en KFC. Vi liker jo kylling, tydeligvis. KFC hadde frokostmeny, og som alle andre frokostmenyer er det grusomt og fælt etter min mening. Heldigvis hadde KFC fortsatt de minste kyllingburgerne sine på menyen selv i frokosttiden. Kristoffer endte opp med å spise på Yoshinoya, billig billig you know. Maten var god, og det var godt å få i seg litt frokost, vi møtte opp med Kristoffer og hadde fortsatt god tid til toget.

Da var det ekspedisjon bakeri! Marte leder vei, og jeg lar henne lede ivei. Hun har ikke VERDENS beste retningssans eller hukommelse, men de funker noen ganger! Så jeg fikk vel gi dem en sjanse. Hihi. Hun gikk riktig vei en ganske lang periode før vi plutselig endte opp i retning Shinjuku Sentrum, hvor jeg påpekte at bakeriet var under bakken, altså måtte vi ned en trapp til under bakkenivå. Hun utbrøt “Det kunne du sagt tidligere”, og jo, det kunne jeg, men det hadde jo ikke vært noe gøy. Hihi. Vi kom oss omsider ned under bakken hvor vi fikk øye på den lille Godiva-butikken i Shinjuku Station, hvor de hadde blandt annet CHOCOLIXIR! Endelig, sier jeg. Chocolixir er en form for drikkbar sjokoladegreie, som jeg ikke helt vet hva inneholder, men en ting er klart. Den inneholder sjokolade, og mye av det. Den er ganske dyr, men helt sinnsykt verdt det. Jeg kjøpte meg selvsagt en med en gang, og begynte å få alle til å smake. Vi endte opp med å kjøpe en nesten alle sammen. Nam!

Så var det å finne bakeriet, det var ikke videre vanskelig med min fantastiske hukommelse. Jeg sendte inn Marte med masse penger og sa “kjøp hva du vil”. Hjernen hennes fikk overbelastning og hun endte opp med å bruke under 100kr til tross av dette. Hihi. Men hun kjøpte masse godt. Etter bakerishoppingen måtte vi tilbake til toget for å faktisk sørge for at vi kom oss på det i tide! Vi fant riktig spor og riktig tog, og toget så ganske fancy ut, og var veldig langt. Japanske tog er ofte veldig lange, så det var vel å forvente! Vi kom oss til våre tildelte plasser, og de forskjellige gruppene havnet i forskjellige vogner, kjipern. Jeg endte opp med de jeg hadde bestilt billetter med, altså Kristoffer, Stian og Marte. Vi satt oss ned i setene våre, før det plutselig kommer inn noen søte gamle japanske damer og trykker på en pedal hvor de plutselig snur hele setet rundt. Vi titter på dem og blir litt “wow, kan man SNU setene rundt?”. Stian og Kristoffer reiser seg og snur hele setet rundt mens de japanske damene smiler av at vi ble overrasket. Da ble vi en firer! Det ble en standard togtur på rundt 90 minutter, med litt soving og litt PSP-spilling.

Vel fremme i Hakone-Yumoto måtte vi finne ut hvordan vi skulle komme oss opp til Kowakien hvor Yunessun ligger. Jeg snakker litt med en kar i en “Tourist Information”-luke, og han snakker flytende engelsk. Perfekt! Da slapp jeg å formulere japanske setninger. Han informerer om at vi kan kjøpe bussbilletter til Kowakien i luken ved sidenav, og forteller meg hvor jeg finner bussen. Jeg går til luken ved siden av som er “Bus Tickets”-luken, og personen kan ikke engelsk overhodet. Hun klarer å spørre om vi faktisk har inngangsbilletter til Yunessun, noe vi ikke har. Hun sender meg tilbake til mannen som kan engelsk, hvor han informerer om at vi kan kjøpe en pakke med både bussbillett og inngang, og sier en pris. Denne prisen er MYE billigere (ca 35%-ish) enn om vi skulle kjøpt bussbillett og inngangsbillett separat, så vi kjører på! Vi kommer oss ut av togstasjonen, under en undergang, og bort til busstoppet. Her står det 3 mennesker som skal shuffle de forskjellige menneskene rundt, det går 3 forskjellige busser her, fra et ganske lite busshus. Vi kommer oss i riktig kø etter å ha vist dem hvilke billetter vi har. Omsider kom vi oss på bussen, hvor vi måtte dra en liten papirgreie ut av en maskin før vi gikk på bussen. Denne lille saken skulle tydeligvis scannes av maskinen på vei ut av bussen, for å regne ut akkurat hvor mye den skulle ha betalt. Siden vi allerede hadde kjøpt billetter, slang vi denne biten inn sammen med billetten, og den tok betalt og alt var fint! Bussturen var veldig interessant, og tok kanskje rundt 20 minutter om jeg skal stole på mitt hode. Veien opp var veldig bratt, og med veldig mye natur og fine blomster og trær overalt. Spesielt var det mange fine lilla blomster overalt i Hakone! Det var en HEL del svingete veier, og man merket at man kom høyere og høyere opp. Utsikten ble drøyere og drøyere, og etter en god stund kom vi oss til Kowakien. Kowakien var VELDIG langt opp. Det var utrolig fint der oppe, og Yunessun lå rett ved der vi gikk av, på andre siden av gaten. Vi ble ganske “wow” av synet på inngangspartiet til Yunessun, det så mye bedre ut enn på bilder, synes jeg iallefall.

Vi gikk opp trappen og kom oss inn til inngangspartiet, hvor det var skiltet til resepsjonen. Resepsjonen lå ganske langt opp i selve komplekset, men vi kom oss omsider opp dit via rulletrappene inni komplekset. Vi leverte vår kombopakke-lapp i resepsjonen og fikk tildelt armbånd med et nummer på. Disse armbåndene hadde jeg lest om tidligere, og de var like om ikke mer kule enn jeg hadde lest. Vi gikk inn, og kom med en gang til et område hvor man måtte ta av skoene, hvor det også lå en badetøy og badeaccessory-disk hvor man kunne kjøpe ting, eller kjøpe/leie badetøy. Daniel hadde leid badetøy sist vi badet, men her hadde de godt nok utvalg til at han kjøpte badetøy såvidt jeg fikk med meg. Etter vi hadde puttet skoene i en skopose og gått inn i selve lokalet måtte vi komme oss til Locker Room-områdene. Området etter man måtte ta av seg skoene besto stort sett av veldig myke tepper, og det var skikkelig bra. Disse japanerne liker behagelighet! Vi gikk til en disk for å få utdelt håndkle og en kåpe-lignende greie for bruk inne i lokalet når man skulle gå rundt mellom bassengene. Guttene fikk blå, og jentene fikk oransje! Guttene og jentene splittet opp selvsagt, for nå var det skiftetid! Vi kom oss til skapene, og bevegde armbåndene over skapet, og det sa “klikk”. Stilig bruk av teknologi, man trenger bare holde armbåndet over ting for å åpne/låse-skap, eller betale for ting inne i parken. På den måten slipper man å ta med seg noe som helst inn, og man betaler for alt man har kjøpt idet man forlater stedet! Jeg låste skapet mitt med det magiske armbåndet, “klikk”. Og tok ikke med meg noe inn annet enn badeshortsen og kåpe-greia. Tenkte at jeg ikke kom til å trenge håndkle med det første, og det viste seg å stemme. Idet man gikk ut på andre siden av garderoben var det 3 valg: “Yu-Topia”, “Yunessun” og “Mori no Yu”-sonene. “Yu-Topia” er sonen hvor man har et vanlig basseng inne, og et uteareale med de utroligste bassengene jeg noensinne har vært i i allefall. Ute er det et basseng hvor man kan bade i bassenger med forskjellige ting. Man kan bade i kaffe, grønn te, sake eller rødvin. Eller man kan bade i fjellbassenger som er rett i fjellene, et kullbad, eller et veldig varmt basseng formet som et tradisjonelt kar. “Yunessun” er sonen hvor man har et basseng hvor de har tilsatt noe rare greier, kanskje salt? Bassenget er iallefall helt rart, og man flyter til toppen med en gang man går oppi. Det var en merkelig men digg opplevelse, man kunne bare slenge seg oppi og bli holdt oppe av vannet. Det har også et stort litt “gresk” basseng som ikke var så dypt, med masse små enkeltperson boblebad-lignende områder, og noen store områder med bobler og andre ting. Hver time lages det en sirene over høyttaleranlegget, og de lager regn over hele området, og like etter regner det såpebobler. De hadde også et doktorfiskbasseng her, hvor man kunne få fjernet død hud fra føttene sine. Doktorfisker er kjente for å kunne hjelpe på hudsykdommer, fordi de spiser av all død hud. I denne sonen var det også 3 boblebad som ble fylt med litt sveitsisk sjokolade til tid og annen. Uteområdet her bestod av “Rodeo Mountain” en litt annerledes sklie med en eller annen masserende virkning alt etter hvilken av skliene man tok. Sklien hadde 3 nivåer av “vanskelighet”. I den verste blir man slengt frem og tilbake ganske mye og ryggen får skikkelig bank, på en god måte. Hihi. “Mori no Yu” er den tradisjonelle japanske sonen, her må man være naken, og den består av helt vanlige varme kilder og badestamper fylt med varmt kildevann. Det kan være mye jeg har glemt, men alt i alt konkluderte vi med en gang med at HER var det IKKE noe problem å bruke en hel dag, bare etter å ha sett den første sonen.

Det første vi gutta gjorde, var å dra til Yu-Topia-sonen, for vi ville bade i kaffe, te, sake og vin! Alt i alt var det fantastisk, og vi hadde det utrolig bra allerede. Vi hang fra oss kåpegreiene våre ved døren til utebassengene, besøkte alle bassengene og brukte en del timer på det. Vi skulle jo ta det HELT med ro! Vi hang en stund i fjellbadene siden de var utrolig bra, og en del i kullbadet siden det var helt stille og rolig der, med litt bakgrunnsmusikk. Himmelsk er ordet. Etter vi hadde vært igjennom noen timer med deilige onsens trengte vi en liten snack. Rett på innsiden av døren fra aromabassengene var det en liten crepe-bod, som vi la vår elsk på. Vi kjøpte crepe ved å bare tappe armbåndene våre på leseren, og penger ble brukt. Dette kunne bli farlig, tenkte vi! Mens vi stod og gomlet våre crepes kom plutselig jentene. Oops, de hadde vi glemt! De hadde vært i Yunessun-sonen mens vi drev og badet i vin og alt det andre. De fortalte om doktorfiskene, og at de åpnet om 30 minutter. Vi hadde jo tenkt oss til Yunessun-sonen uansett, så vi gikk mot den neste sonen. Iløpet av tiden vår i Yu-Topia-sonen hadde jeg lagt merke til at mange folk hadde kamera med undervannshus, selv om man skulle tro det ikke var lov å ta bilder i et badeland. Men jeg har jo faktisk et kamera som tåler opp til 3 meter under vann, noe som er dypere enn noe basseng her, så for meg var jo dette midt i blinken! Så før jeg gikk til Yunessun-sonen svippet jeg innom lockeret mitt for å hente kameraet.

Mange bilder ble tatt igjennom hele dagen. Yunessun-sonen var som beskrevet tidligere, og mye tid ble brukt her. Først besøkte vi det rare bassenget med de rare kjemikaliene som fikk deg til å flyte på vannet. Når doktorfiskene åpnet stilte vi oss i køen, og gjorde oss klare for en opplevelse! Kristoffer ble ikke med da han trodde at det kostet penger, men vi fant ut at det var bildet som ble tatt av deg når du satt i doktorfiskbassenget som kostet i ettertid. Jaja! Når vi kom frem i køen, så ble det informert om masse forskjellige ting på japansk. Jeg skjønte noe av det, men det var ikke noe problem å følge med på hva resten gjorde uansett. Vi måtte vaske bein og føtter i et lite varmt basseng, før vi fikk tildelt et håndkle for å tørke bein og føtter med. Vi skulle sette oss på kanten rundt bassenget, og gjøre oss klare mens de forklarte hvordan det funket. Vi fulgte på og til slutt senket alle føttene ned i bassenget. Fiskene stormet på og det kilte så utrolig, og det var jeg tydeligvis ikke alene om å synes. De japanske jentene ved siden av meg var spesielt fnisete og klarte ikke å slutte å le. Det er dog helt forståelig, fordi jeg er ikke veldig kilen selv, men selv jeg klarte ikke kontrollere meg når over 10 fisker nommet på føttene mine. Etter en liten stund klarte jeg å holde meg, og latteren roet seg. Det var utrolig deilig, og føttene ble kjempemyke og fine etterpå! Anbefales sterkt.

Etter det tok vi turen i det store “gresk”-lignendene bassenget og koste oss der en stund, før vi gikk ut til utebassengene i denne sonen. Vi tok sklia et par ganger, og den var ganske nice. Vi gikk så inn for å bade i sjokolade, og det var greatness! Vi satt en stund i bassenget fordi vi hadde sett at det var en “Helle sjokolade på folk og i bassengene”-event i sjokoladeboblebadene om bare en halvtimes tid. Vi ventet på eventen, og til slutt kom folk med boller med sjokolade som de helte i folks hender med øser. Folk tegnet på hverandre og kastet sjokolade på hverandre, og det var rimelig morsomt. Bildene sier alt her, sjekk dem! Etter vi hadde brukt kjempelang tid i disse to sonene var det omtrent 1 time til Yunessun og Yu-Topia sonene stengte, mens “Mori no Yu”-sonen var åpen i 3 timer til. Vi tenkte det var på tide å dra til “Mori no Yu”-sonen. Vi delte oss etter kjønn igjen og dro til nakensonen “Mori no Yu”.

Kristoffer, Patrick, Thomas og Janne hadde splittet opp med oss for en stund siden, så vi sa ifra til dem at vi tenkte oss til dit. Kristoffer og Patrick bailet, og Thomas semibailet mens resten dro dit. Thomas kom inn dit senere etter jeg, Stian og Daniel hadde chillet der en stund. Jeg møtte Thomas, Kristoffer og Patrick i området før guttedelen av “Mori no Yu” og de ville dra hjem til Tokyo av en eller annen grunn. Så de gjorde det. Resten av oss koste oss i rundt 1-2 timer, før vi ble for sultne. Vi hadde jo tross alt levd på crepe i en hel dag. Vi dusjet og kom oss ut, og ringte Patrick. Vi håpet jo på at de ikke hadde dratt enda, men det hadde de, de satt på toget.

Vi prøvde å få kontakt med jentene, men de var umulig å få kontakt med. Det var nå litt mer enn 1 time før “Mori no Yu”-sonen stengte. Vi måtte bare ha mat, så vi tok turen inn på pastarestauranten som var en del av Yunessun-komplekset hvor jeg spiste en utrolig god lasagne, til en dog veldig stiv pris. Sulten ble tilfredsstilt. Etter å ha ventet rimelig lenge begynte det å bli så sent at vi måtte finne hotell ganske kjapt, om vi skulle ha sjansen til å dra tilbake til Tokyo om vi ikke fant hotell. Den siste bussen som ville rukket siste tog til Tokyo kom, og vi konkluderte med at vi ville være i en dag til, fordi Hakone er et supert og chill sted. Daniel mente 3000yen (210kr) var for mye penger, og gikk på bussen i stor fart. Vi skjønte ikke helt hva som hadde skjedd i hodet hans men vi ble igjen for å finne hotell! Etter et par bomturer litt overalt, og mye klaging fra Kristina og Marte fordi de ikke hadde spist enda, fant vi omsider et hotell til 6000yen. Vi droppet det til 3000yen grunnet at det var nede i byen nedenfor fjellet, og visstnok hadde rykte på seg til å være rimelig gammelt og slitt. Den eneste grunnen til at jeg vurderte det i utgangspunktet var så de blakke folkene på turen skulle ha muligheten til å bli over (Patrick og Kristoffer). Men de hadde jo dratt hjem uansett, og nå hadde tilogmed Daniel dratt også. Så da var det Hotel Kowakien! Et awesome hotell, som tilogmed hadde sin egen onsen som alle hotellgjestene kunne bruke gratis. Vi var ganske utslåtte etter en hel dag med bading, så vi crashet hotellrommene rimelig kjapt. Vi hadde tatt 2 trippelrom, et med meg, Marte og Stian, og et med Thomas, Janne og Kristina. Marte var veldig klar for mat, så vi gikk til en “Family Mart” rett ved hotell. For de uvitende er Family Mart en konbini alà Seven Eleven i Japan.

Når vi kom oss frem til Family Mart kjøpte vi noe drikke, godteri og bakevarer for å ha på hotellrommet og dro tilbake til hotellet. Jeg slang meg ned på senga og chillet i en times tid før Stian ville på Family Mart igjen for å kjøpe ting han hadde glemt. Denne gangen hadde jeg hvilt meg litt, så jeg var litt med i shoppehumør. Jeg kom tilbake til Marte på hotellrommet med en hel del greie jeg hadde kjøpt, inkludert en bolle formet som en sopp som jeg hadde kjøpt til Marte! Den var ganske søt, og det var hun enig i. Hun smakte på bollen, og det viste seg at den var ikke bare søt, og formet som en sopp. Den var faktisk full av sopp. Marte liker ikke sopp. Great Success? Kanskje! Det ble en morsom opplevelse iallefall. Vi planla å møtes i lobbyen klokken 10 imorgen, for å utforske Hakone mer! Jeg og Stian avtalte å stå opp rundt 9 for å faktisk starte dagen med å bade i en ekte onsen. Imorgen skulle bli supert.

Idet vi gikk ut av hotellet mot stasjonen tok jeg en sjekk på hvem som hadde spist frokost på rommet og hvem som ikke hadde det, og det viste seg at de fleste hadde det, så vi skippet maten ved hotellet og bestemte oss for å reise rett til Nakano. Jeg hadde sjekket togene, og fant ut at raskeste vei var å dra til Kanda, for å skifte til et ekspresstog derfra til Nakano. Vi kom oss på toget fra vår nærmeste stasjon: Hamamatsucho. Gikk av på Kanda, byttet tog, og alt var fint og flott. Når vi kom frem til Nakano gikk vi ut den utgangen jeg husket var riktig, som viste seg å være feil. Idet jeg innså det var feil, så husket jeg at jeg hadde gjort AKKURAT det samme sist jeg var her. Da var det bare å spasere en liten tur rundt stasjonen før vi plutselig så inngangen til handlegaten. Inne i handlegaten var inngangen til Nakano Broadway, så vi gikk mot inngangen. I bare handlegaten utenfor er det fantastisk mange butikker og ting å se, og det er bare en brøkdel av det. Det var masse folk og stekende sol så det var ganske deilig å komme inn i skyggen hvor det var -litt- bedre. Vi gikk igjennom handlegaten og kom til slutt til inngangen til Nakano Broadway og bestemte oss for å møtes her om 2 timer så folk kunne shoppe som gale og se seg rundt. Nakano Broadway er 5 etasjer med butikker, over et ganske stort område. Japan er veldig glad i å effektivisere ting, og dermed utnytte plassen veldig bra, så senteret består av VELDIG mange LANGE ganger. Vi splittet oss opp, og jeg, Daniel og Stian ble en av gjengene.

Vi begynte med å bare utforske senteret, og fant etter en halvtimes tid med BARE gåing og nesten ikke noe titting i de faktiske butikkene at det var mye som åpnet både klokken 1 og 2 selv om VELDIG mye var åpent allerede. Vi sjekket ut hele området, og fant butikkene vi ville sjekke ut og sjekket dem ut. Siden vi 3 ikke er de verste på å kaste penger på slike ting, så ble det ikke så veldig mye kjøp på oss. Stian kjøpte seg noen figurer og Daniel og jeg kjøpte ingenting. Vi begynte så å lete etter Jubeat, fordi det var noe vi kunne bruke den siste tiden før vi skulle møte alle på. Ingen jubeat, vi var innom alle arkadene i hele senteret, og de hadde beatmania, men ikke Jubeat. Kjipern! Etter vi hadde tuslet litt rundt og sett på alt gikk vi mot utgangen til handlegaten igjen hvor det lå en Fujiya. Fujiya er tydeligvis en kake/godteri/konditorilignende greie, som solgte noen sånne “kaker i glass” som så VELDIG gode ut, så vi gikk alle 3 inn og kjøpte oss en ting hver. Vi fant fort ut at de ikke hadde noe sted å sitte, så vi fikk det i en fin liten boks og tuslet videre. Like utenfor Nakano Broadway fant vi en Mister Donut, hurra! Det sier seg vel selv hva DET er. Et mekka av donuts, og MANGE av dem. De hadde sitteplasser, så jeg kjøpte en donut og en melon soda, fikk tilogmed pointcard, så gikk vi opp for å sette oss. Daniel kjøpte seg en donut og en kaffe, og etter vi hadde spist opp donutene våre gikk vi løs på Fujiya-kakene. Det er garantert ikke HELT populært å spise andres varer på deres sitteplasser, men vi dro utlendingspasset og regnet med det var OK. Ingen klaget til oss iallefall, så vi ryddet etter oss og gikk ut.

Vi tuslet innover igjen, og møtte tilfeldigvis resten av folkene før møtetidspunktet et HELT annet sted enn det avtalte møtestedet. Vi var samlet, men plutselig finner Kristina ut at hun har glemt posen sin på do! Åneei! Hun løpte til doen for å finne posen, men båsen hun hadde vært i var borte! Hun ble litt forfjamset og skjønte ikke helt hvordan båsen kan ha FORSVUNNET, men hun hadde bare gått til feil ende av etasjen, hvor det var en rimelig lik do. Hurra! Patrick popper frem og sier at han har funnet Yamanote sounddrops, noe som var midt i blinken for meg som nynner på de sangene hele tiden. For de som ikke vet hva jeg snakker om er Yamanote-linjen toglinjen vi tar omtrent hver dag her i Tokyo, det er en sirkellinje som går rundt og rundt innom omtrent alle steder av interesse i Tokyo, og omtrent hver stasjon har en liten “jingle” som går hver gang toget stopper og spilles helt til dørene på toget skal lukkes. Noen av stasjonene har samme melodi, men noen har forskjellige. Disse sounddropene er med andre ord små dingser man kan ha på nøkkelknippet som har en stor knapp på seg, og når man trykker på knappen spilles melodien! Jeg måtte jo ha, siden jeg får de på hjernen til stadighet. noen yen senere hadde jeg kjøpt 2 sounddrops og en liten figur fordi den bare kostet 50 yen. Sounddropene var visst ganske populære, siden de ikke var så VELDIG billige, 600 yen stykket. Like etter det skulle vi finne oss et sted å spise…

Dette viste seg å være vanskeligere enn antatt, fordi det var så UTROLIG mange steder å spise, og alt så skikkelig weird ut. Ingen klarte å bestemme seg eller bli enige, så jeg dro “care” kortet og bare gikk på KFC. Man vet hva man får, man vet hva det smaker, og jeg var SULTEN. Iløpet av spisestedletingen hadde vi mistet Thomas og Janne, og ingen visste hvor de var. Men jeg og Marte gikk rett til KFC, for jeg var sulten! Omsider kom vi oss inn på KFC, og der satt Thomas og Janne. Hihi, var fler som ikke orket letingen på spennende nye retter. Vi stilte oss i kø og bestilte, og omsider kom Tina, Kristoffer og Patrick inn også. De hadde tydeligvis ikke funnet noe heller! Jeg bestilte masse masse mat fordi jeg var sulten, og endte opp med å ikke klare å spise alt. Jeg delte ut resten, og de som snatchet det først var Kristoffer og Tina, hihi. Etter vi hadde spist, var vi gode og mette og møtte Stian utenfor.

Han var den eneste som ikke hadde spist på KFC, fordi han hadde spist takoyaki! Det var visst godt, og de hadde tilogmed sitteplasser. Da vet vi det! Det var veldig varmt ute, og det var rimelig klart at folk ikke var helt up for å henge ute i dette været, så vi bestemte oss for å dra å bade! Planen var først et badeland, men vi husket på at vi hadde basseng på hotellet. Vi tok toget til hotellet og fant fort ut at for de som bodde på hotellet var det mye billigere å bruke bassenget. Flesteparten bailet på badingen fordi de er kjipe og hang på hotellrommet istedet, men jeg, Stian, Tina, Daniel og Marte slang på oss badetøy og tok turen til hotellbassenget! Det var godt og forfriskende, men få minutter etter forsvant solen, fff, typisk når man skal bade. Men her i Japan var ikke det noe problem, fordi her er det så varmt uansett! Vi badet i litt over en time før Marte synes det ble for kaldt og pinglet ut! Etter det var det chilling på hotellrom før vi fant ut at “Hey, vi må vaske klær.. Coin laundry?”

Jeg sjekket Google Maps sin Streetview for å se akkurat hvordan det så ut i området, og tittet litt rundt. Vi pakket så sammen klærne i poser utifra hvilken vask de skulle i, og pakket sekkene våre. Stian ringte så og mente at han var sulten, så om vi ikke hadde noe spising planlagt kom han til å spise selv. Spising ble så planlagt! Pepper Lunch idag. Vi ringte resten for å sjekke om de var med. Daniel og Stian var med, men resten orket ikke enda. Vi tok en kjapp tur til Pepper Lunch og endte opp med å bestille noe nytt, som ikke var veldig bra. Vi drar på Pepper Lunch for det awesome kjøttet, men i det vi hadde bestilt idag var det kjøttdeig og ikke ekte biff. Kjipern! Marte mener at vi aldri skal spise på akkurat Pepper Lunchen ved Daimon fordi kvaliteten er såpass mye lavere her enn i Akihabara. Jeg er litt enig igrunn, Akihabara sin er alt for god. Stian fikk skikkelig sterk mat, og drakk mer vann enn han spiste! Moro. Vi fant også ut at det vi hadde trodd var “Qoo Orange” på Pepper Lunch aldri har vært Qoo. Grunnen til diskusjonen var at alle likte den de hadde der så godt. Den de hadde der var “Natchan Orange”, og den håper vi at vi finner på en automat eller et supermarked!

På vei tilbake til hotellet bestemmer vi oss for å ta med Stian og Daniel på vaskeriet, selv om det var lite. Men vi bestemmer oss for å ikke ringe resten siden informasjonsdamen hadde påpekt at det var VELDIG lite. Vi stikker på hotellet og plukker opp posene med klær, og møter Daniel og Stian i lobbyen. Vi ser på kartet, og går mot destinasjonen! Idèt Marte holder på å gå feil påpeker jeg at “Nei, det er her!” og peker inn i en ganske liten gate. Jeg hadde jo sjekket Streetview tidligere, og det viste seg å være smart! Vi fant vaskeriet og det hadde 4 små vaskemaskiner, 1 stor og 3 ganske store tørketromler. Marte prøver å stappe klærne inn i tørketrommelen, og jeg foreslår at vi skal vaske dem først. Hun trodde det var vaskemaskinen. Kawaii ^_^ (Hvis du ikke vet hva det betyr, så er det ikke så farlig). Vi planla å hooke 3 av vaskemaskinene rimelig kjapt med alle våre fantastiske vasker! Hver vask kostet 200 yen, hver pose vaskemiddel 30 yen, og hver tromling 100 yen! Også kjent som at vi trengte MASSE mynter, for vi hadde ikke nok. Så det ble en tur på supermarkedet borti gata for å bruke litt lapper så vi fikk veksel! Vel tilbake på vaskeriet fikk vi satt på vaskene våre og vi konkluderte med at det var bra vi ikk tok med fler av folkene fordi det allerede bare var 1 maskin ledig. Når vi hadde vasket litt, ringte vi resten og spurte når de skulle komme å vaske. Maskinene ble tatt fortløpende av enten japanere eller andre, så det lønte seg å komme kjapt om man skulle rekke å tromle alt før stengetid. Etter Daniel og Stian hadde vasket ferdig sitt bestemte de seg for å stikke, og vi satt og ventet på resten. Etter 1,5 time ca var vaskene ferdig, og noen var tromlet helt tørre. Vi ringte de for å sjekke hvor de var, og de var fortsatt ved hotellet. En halvtimes tid senere kom resten med masse poser og vi var omsider ferdig. Vi hang litt med dem, viste dem hvor de kunne veksle penger og veien til nærmeste 7-11 så de kunne ta ut penger til imorgen! For imorgen var det Hakone. De rakk såvidt å vaske alle greiene sine før 11 visstnok. Jeg og Marte stakk tilbake til hotellet for å pakke til Hakone. Etter pakking var det soving, og opp grytidlig for å reise til Hakone for å ha noen dager med SPA og RELAXATION!

Så var det Marte som skulle ha noe, hun gikk opp i spillavdelingen for å kjøpe seg noe som hun kunne lade Nintendo DSen med. Laderen hun hadde tatt med fra Norge hadde hun glemt å sjekke input-voltage på, og den støttet ikke Japans fantastiske strømnett. Dette fant hun ut idet jeg spurte “Har du sjekket at den ikke dør her?”, rett før hun skulle til å plugge den i veggen. Hva som hadde skjedd om hun hadde plugget den i vet jeg ikke, men det ville nok ikke vært noe positivt. Så da var det til spillavdelingen, hvor hun fant en USB-lader som funker overalt! Hurra! Hun kjøpte seg også en ekstra stylus til DSen, fordi hun kunne. Når dette var gjort, var vi egentlig tom for ting å gjøre, men vi endte med at “Ja, vi kan jo dra en tur til Shibuya”, så gjorde vi det.

Idet vi kom frem til Shibuya tenkte vi å dra innom Loft igjen, for min del var det for å sjekke etter en liten lommebok eller kortholder til meg. Her i Japan trenger man stort sett ikke mer enn 3 kort, altså eAmusement-kort, VISA og Suica for min del, og kontanter. Det nærmeste de hadde på Loft som innfridde mine krav kostet ekstremt masse penger pga det var i noe ekte skinngreier, og det trenger jeg jo ikke, så det ble skippet. Den svære feite lommeboken får bli! Jentene brukte evig tid på loft, så jeg, Stian, Daniel og Thomas forlot Loft for å finne den svære Tower Records-sjappa i Shibuya som vi hadde gått forbi igår. Min fantastiske retningssans ledet oss rett dit på 3 minutter, hurra for meg. Hihi.

Etter litt dilling rundt i Tower Records hadde vi splittet opp tilfeldig, og det var bare meg og Stian igjen. Vi bestemte oss for å ta oss en tur rundt Shibuya og endte opp på KFC fordi vi var litt sultne og slitne. Å sette seg ned og gomle i seg kylling var supert, og vi gikk ut igjen. Deretter ringte jeg jentene for å høre hvor de var i løpya, og der var det shop, shop og shopping fortsatt. Jeg og Stian var rett ved et massasjested jeg hadde vært på tidligere, et ikke-shady et i motsetning til det i går. Så jeg tenkte at hvorfor ikke! Stian planla en fotmassasje, og jeg tok en aroma-oljegreie. Idet vi kom opp hilste ei søt massasjedame på oss, og ba oss om å sette oss ned for å se hva vi skulle ha. Vi visste allerede hva vi skulle ha, og omsider kom det som virket som eieren av stedet for å ta betalt og vise oss inn. Jeg betalte og ble geleidet inn først mens Stian skulle vente på den andre massøsen. Massasjen var veldig mye bedre enn den i går, og alt var supert. En time senere var jeg ferdig, og kom ut og Stian satt der enda. Tydeligvis hadde den andre massøsen ikke kommet, og han hadde ventet en time og sittet og snakket med han som eide stedet på japansk i en hel time. Han hadde tydeligvis ingenting imot å få trent japansken sin litt. Fotmassasjen ble dog avlyst, siden jeg var allerede ferdig uansett.

Da var det ut for å titte litt mer i Shibuya hvor vi fort og gæli fant ut at vi skulle stikke for å spille litt Jubeat på Shibuya Kaikan igjen! Etter en times tid med Jubeat konstaterte vi at vi skulle ta turen tilbake til hotellet. Jeg glemte helt å ringe jentene først, så sendte en mail når jeg gikk på toget, siden det er uhøflig å snakke i telefon på toget i Japan. Marte sjekker tydeligvis aldri mail, så når jeg var fremme ved hotellet ringte jeg og hun hadde ikke merket at vi hadde dratt engang. Shopoholics! På vei til hotellet var det dagens Chai Tea Latte på Starbucks, hurra! Når vi kom til hotellet crashet jeg rommet til Stian og dem, fordi Marte hadde jo fortsatt nøkkelen til mitt rom. Der var Daniel allerede tilbake, Thomas var også på besøk på rommet, og Patrick hadde vært ute og kjøpt seg nytt mahjong-sett. Det første jeg så når jeg kom inn på rommet var at det lå en gigantisk skuff opp-ned i senga til Patrick, noe han tydeligvis hadde brukt som mahjongbord. Vi konstaterer nok en gang at Patrick ikke har noen penger, og kommer med diverse forskjellige ting han kan gjøre for penger. Jeg foreslo at han kunne helle en flaske iskaldt vann over seg selv og at vi kunne spleise 500 yen hver på det, han avslo dog. Tydeligvis er han ikke blakk NOK enda!

Omsider etter vi hadde brukt en del tid på rommet kom Marte innom, og vi fant ut at vi ville ha mat! Marte var dødsliten etter shoppingspree og ville vente en time først, så vi gikk til våre separate rom. Idet vi kom opp til rommet lå det en hvit konvolutt under døren som var internettregningen for den første uka på hotellet. Regningen var på 5600 yen, så jeg og Marte diskutere litt hvordan vi skulle dele det. Hun er blakk, så jeg tok mesteparten! Etter å ha dillet på rommet i rundt en times tid var det ut til Gyu-Kaku, en av de mest populære yakinikurestaurantkjedene i Japan. Vi gikk opp trappen til stedet, og ble spurt om det vanlige “Hvor mange er dere?” hvor jeg svarte ni. Jepp, idag var vi alle sammen ute for å spise! Kristoffer også! Maten var fantastisk, og jeg kjøpte mer kjøtt enn vanlig fordi jeg var helt overhyped. Dette var jo andre gangen vi spiste yakiniku under oppholdet, og det er alt for sjeldent! Idet vi skulle betale var ikke alt helt strukturert, men til slutt klarte vi å wrappe opp betalingen og vi unnskyldte oss for at vi var så kaotiske. Oppdelt betaling er rimelig rotete med 9 folk noen ganger. Nå sitter jeg på hotellrommet og skriver, og bruker den fantastiske nye routeren jeg kjøpte på Yodobashi. Uje! Nå er det på tide å hoppe i senga for å hvile litt, og så sovne og våkne til en ny dag. Japan er helt fantastisk, og budsjettet mitt er ikke SÅ ødelagt enda. Har brukt alt for mye penger EGENTLIG, men det tenker vi ikke på. Nait nait.

Meiji Jingu er en shrine som er dedikert til Keiser Meiji og kona hans Shouken. Det japanske folk ønsket å hedre dem og bygget Meiji Jingu noen år etter de døde. Vi gikk igjennom den gigantiske Torii-gaten og gikk igjennom en rimelig fin liten skog før vi ankom selve tempelet i midten. På veien til tempelet la vi merke til et ekstremt antall utlendinger, så dette var åpenbart et skikkelig turiststed. Idet vi kom frem til tempelet var det masse utlendinger der også, men tempelet var fint og det var en fin tur. Når man besøker et tempel i Japan, så er det etter min forståelse vanlig at man ber på en eller annen måte. Såvidt jeg forstod, så kunne man gjøre dette ved å kjøpe en “husformet” trebrikke, og så skrive ned bønnen sin der, for så å henge dem opp i et lite område som er bygget til formålet. Her bevitnet vi massiv failure og utvitenhet av utlendinger når vi leste noen av dem. Første tanken er selvsagt “dumme amerikanere”, men hvem vet. Det som var greia, var at det var masse bønnebrikker som var skrevet på engelsk, hvor folk hadde skrevet “I wish that my bond to Jesus will become stronger.” og det samme med Allah. Såvidt jeg vet, så er det imot begge religionene å be til andre guder.. Og det er jo essensielt det de gjør når de skriver en bønnebrikke og plasserer den her. Festlig! Etter vi hadde tittet litt rundt gikk vi ut av Meiji Jingu og endte opp samme sted som vi gikk inn. Vi kom ut på broa igjen, og det var ikke noe særlig mer spennende nå heller. Boring! Da var det på tur til Omotesando Hills, et ekstremt fancy kjøpesenter, mest rettet for rike folk. Vi måtte jo i det minste SE det!

På vei dit gikk vi forbi en Levis-butikk som hadde 30% og 50% salg, jeg vet hvor billig jeg kjøpte Levis for ifjor, så jeg måtte jo sjekke. 15 minutter senere kom jeg ut med en shorts og en bukse, og det for bare 700kr ca! Fantastisk og supert. Da var bukse og shorts-shoppingen min ferdig iallefall! Neste blir overdeler, skjorter eller lignende. Videre på vei til Omotesando Hills så gikk vi i noen bakgater pga det var ekstreme mengder folk i de store gatene. Vel fremme på senteret kom vi oss inn, og Oooh, Det var generelt rimelig fancy. Vi tittet litt rundt i standard kjøpesenter stil og etter en stund var vi klare til å gå ut.

På veien ut fant vi plutselig en butikk som het “Scandinavian Design House”, det fanget interessen vår. Wow, det var faktisk skandinaviske ting til ekstreme priser. Vi snakker møbler i form av pulter, stoler, bord som er helt like de bestemødrene våre har hatt stående på loftet i mange år, og som vi kan få på finn.no gratis. Bare at her kostet det nærmere 6000kr for en stol, og håndsåpe av det svenske merket Bliw (som vi kjøper på Rimi i Norge, worst case i Sverige) for 100kr! Det holdt oss interessert en stund før vi gikk ut. Vi begynte å bli klare for å sitte, og noen av oss litt sultne, så vi tenkte vi skulle prøve å finne et billig og kjapt sted å spise i nærheten. Jeg sjekket ut GPSen på iPhonen og vi fant ut at McDonalds var nærmest. Da vi kom til der Google Maps mente McDonalds var, var det ingen McDonalds der. Mulig den var på andre siden av bygget, men vi fant en Subway istedet!

Japansk Subway var en helt annen opplevelse enn i Norge, prisene er halvert, servicen er doblet, MEN brødet er litt mindre. Jeg tok en “Cheese Roast Chicken” sub, toasted, og den smakte veldig godt. Vi satt en stund på Subway før vi gikk ut og satt oss på en benk utenfor for å finne ut hva vi skulle gjøre nå. Vi satt rett ved Omotesando metro-stasjon, og der så vi at Ginza-linjen gikk. Ginza ble foreslått, og Ginza ble det! Vi dro til Ginza og kom opp fra t-banen til et strøk med SÅ mange merkebutikker at lommeboken min fikk vondt selv uten å kjøpe noe. Dior, Gucci, Prada hadde alle helt egne butikker med en egen kar som står for å åpne døren for kunder osv. Vi gikk litt rundt i smågatene etter vi hadde gått litt rundt i hoveddelen av Ginza, og det var like dyrt der! Vi gikk igjennom Ginza 5, som er en lang lang gang med masse butikker i, og kom ut ved Nishi Ginza. Der var det noen kinoer, som vi vurderte litt, men det var ingenting vi hadde VELDIG lyst til å se så vi droppet det. Vi bestemte oss for å nå dra til Roppongi Hills. Dette var tydeligvis dagen for skikkelig uptown strøk, fra Omotesando Hills, til Ginza, til Roppongi Hills. Bra vi ikke skulle shoppe!

Vi gikk av metroen på Roppongi og gikk oppover mot “Roppongi Hills”-utgangen. Alt var rimelig high class allerede der, med en gigantisk skjerm allerede på vei opp fra stasjonen. Roppongi Hills er ganske høyt opp, så det var god utsikt derfra. Vi kunne blandt annet se Tokyo Tower og the Blue Man Theater! Ved asahi TV-bygningen som ligger der, var det “Hong Kong Week” tydeligvis, og folk drev med masse rare ting. Vi så en plakat med Jackie Chan som reklamerte for “Hong Kong Week”, hurra for Jackie. Vi gikk med det bortover Roppongi Hills før vi endte opp litt utenfor og fortsatte å gå bortover et ganske så fint område. Vi kom så etterhvert til et boligområde som virket rimelig luksuriøst, hvor det var en skole og en barnehage og masse leiligheter og hus. Bra det er søndag idag, hvis ikke ville vel dette stedet vært fullt av folk! Vi gikk forbi en lekeplass hvor vi som vanlig utbrøt “Nei, Stian” og vi presiserte at Stian ikke skulle tilbake til denne barnehagen på en ukedag! Stianmobbing, hurra.

Siden Tokyo Tower ikke var så alt for langt herfra, bestemte vi oss for å gå fra Roppongi og til hotellet. På veien gikk vi forbi en kar som kjørte en awesome liten bil, og stoppet på et bakeri. På bakeriet kjøpte nesten alle seg en Chocokorone (Chocolate Cornet), en typisk croissantlignende sak bare med litt tjukkere deig med sjokoladefyll. De kule kjøpte ikke, dvs meg, Daniel og Thomas. Patrick teller ikke, fordi han er Mandara-kei (Don’t ask.). Jeg kjøpte meg en flaske Aquarius på en automat, og det smakte diggere enn jeg husket, forfriskende og fint! Noen minutter senere gikk vi forbi en Starbucks hvor jeg og Daniel stormet inn for å kjøpe en Iced Chai Latte.

Etter enda fler minutter med gåing, endte vi til slutt opp i gata hvor supermarkedet nærme hotellet lå, og alle gikk innom for å kjøpe seg noe. Jeg kjøpte skivet loff, ost, skinke og smør for å ha noe å gomle på de gangene jeg er litt sulten på hotellrommet, og så ventet jeg og Marte utenfor på resten. Når folk var ferdige med å shoppe, gikk vi denne gangen RIKTIG vei tilbake til hotellet, dvs en som ikke var evig lang og rundt en hel park. Fremme på hotellet ganske tidlig, ca 17:30 så bestemte vi oss for å ta en tur ut klokka 19:00 ca for å finne på noe. I mellomtiden har jeg skrevet dette, og nå er klokka rundt 19:30, så nå må vi ture ut! Planen er å se om jeg og Thomas finner oss et massasjested, fordi kroppene våre er ødelagte etter all gåingen. Oppdaterer denne blogposten når dagen nærmer seg sin slutt! Alright, da er jeg tilbake fra massasje! Jeg, Daniel og Thomas endte opp med å ta en times lang massasje med både shiatsu, oljemassasje og en siste ting jeg ikke husker hva heter. Massasjen var veldig bra, knaket godt og kroppen føles bedre. Alle tre ble også tilbudt “ekstra tjenester” for bare en liten slant ekstra, men vi takket glatt nei til tross for at massasjedamene var ganske søte. Haha. Jepp, for første gang endte jeg faktisk opp på et sted som faktisk tilbyr ekstra tjenester. Men siden massasjen også var god så var det helt greit! Sitter nå på hotellrommet og gjør meg klar til å sove. Ny dag imorgen, yay.

Jeg foreslo det første som var foran oss idet vi kom frem, og det var en Denny’s. Denny’s er en “familierestaurant” som de kaller det her i Japan, en typisk amerikansk “diner” på en måte, bare japanifisert litt. Hvorfor ikke tenkte folk, siden vi ikke hadde prøvd det før. Vi gikk opp trappen mot Denny’s og gikk inn. Som vanlig fikk vi spørsmålet “Hvor mange er dere?”, og jeg svarte “ni” som vanlig. Gaijin Invasion skjedde! Ni utlendinger sitter i venteområdet og venter på et bord til 9! Venteområdet var rimelig lurt, alle fikk tildelt menyer slik at de fikk tenkt på hva de skulle spise mens de ventet på bord. De presiserte at idag var det “Steak fair”, så det var tilbud på en rett med noe kjøttgreier og fritert kongereke. Mange blikk og 10 minutter senere fikk vi omsider et bord, og de spurte om noen kunne japansk. Stian rakk først opp hånden, og den Japanske servitørdamen bablet i vei. Etter vi hadde satt oss begynte bladde vi litt mer i menyene for å finne ut hva vi skulle spise. Noen minutter senere kom personen som såvidt jeg skjønte var manageren og sa på japansk “Ja, steakmenyen er veldig god! Dere burde ta 9 sånne!”, så gliste han og gikk videre mens vi lo litt. Alt i alt var folkene som jobbet der veldig hyggelige. Vi fikk inn bestillingen, og maten var ganske god! Jeg bestilte “Meat Spaghetti”, siden det så ganske godt ut. Det var MYE mat, så jeg ble mett for å si det mildt. Iløpet av maten hadde Thomas begynt å blø neseblod som en gal, og en snill japansk jente som satt ved bordet ved siden av hadde gitt han noen servietter hun hadde fått. Det er vanlig i Japan å reklamere ved å putte navnet på butikken din på en pakke servietter, og det var slike han fikk! Han takket veldig og var fornøyd med å endelig få papir til neseblodet sitt. Dagens snille japaner! Så var det å betale og komme seg ut. Det kom på 8000 yen, og jeg orket ikke stresse med å splitte opp betalingen i kassen på Japansk, så jeg la ut for alle sammen. Utenfor ga alle meg penger for det de hadde spist, og det ble løst enkelt og greit på den måten! Uten en språkbarriere!

Da var det på tide å se Ikebukuro, standard prosedyre der også: Møtes her om en time! Jeg og Stian stakk rett til den største arkaden i Sunshine Street og kastet oss på Jubeat-bølgen. Jubeat er kjempegøy, og det virker for øvrig som at MANGE jenter spiller det, fordi når vi kom inn stod det 2 søte japanske jenter og spilte. En time og 5 min senere konstaterer vi “Oj, klokken er fem minutter over møtetidspunktet” og vi går ut av arkaden. Tvert vi kommer utenfor døren merker jeg og Stian at “AU, ØRENE VÅRE”. Det var VELDIG høylydt der inne, og ørene våre var helt på tur. Vi stresser mot møtestedet og møter folk.

De fleste var helt klare for å henge i Ikebukuro litt til, av en eller annen grunn! Så det endte med “Møtes her igjen om 2 timer”. Jeg tenkte TO timer? Whoa, lenge. Men jeg og Stian stakk tilbake til Jubeat og Daniel slang seg på, og tiden fløy. En og en halv time senere tenkte vi at ørene våre skulle slippe å bli totalt ødelagt, så vi gikk ut. Daniel hadde allerede gått noen minutter før, så vi cruiset litt rundt Ikebukuro. Det er virkelig mange lovehotels og småshady steder i bakgatene rundt Sunshine Street, var konklusjonen vår. Vi bestemte oss for å gå til “Otome Road”, mer populært kalt “Fujoshi Road” i disse dager. Dette er en gate i Ikebukuro med anime/mangarelaterte butikker som er mer rettet mot jenter/damer. Otome betyr jomfru (pen dame), og Fujoshi betyr råtten pike. Hvorfor de blir kalt Fujoshi er en helt annen historie, men det kan være relatert til at de interesserer seg for tegneserier hvor gutter liker gutter, og dette er deres primære hobby. Gaten var som forventet, fullt av jenter. Vi gikk ikke inn på noen av sjappene der, men vi skimtet en Mandarake, en K-Books og en Animate.

Da var det møtetid, og vi gikk mot møtestedet. Når vi kom frem klaget Patrick på at han ikke fant Animate eller Mandarake, og vi gnir inn at vi akkurat hadde gått forbi og ikke inn. Da var det samlet tur på gang, vi skulle til Cold Stone Creamery: En isbar som er helt ulik noen annen. på Cold Stone tar de en mengde is, og putter oppi en hel masse ingredienser utifra hvilken av isene på menyen du velger. De blander sammen alt på en iskald steinplate, og tydeligvis gjør det underverker. Vi kom vel frem, og det var EKSTREMT lang kø, men det var ingen tvil om at vi skulle stå i den. Vel fremme til kassen tok jeg en is som het “Strawberry Banana Rendevouz”, som var jordbæris med fersk banan og jordbær, med biter av hvit sjokolade og noe paibunngreier i. Jeg valgte også å få det i en vaffelkjeks-bowl dekket i sjokolade. Nam! Det som er litt spesielt med Cold Stone er at om du bestiller den største størrelsen, eller gir dem tips i tipskoppen, så synger de en sang. Jeg VET hvor god denne isen er, så jeg tok den største størrelsen. Da var det klar for sang, tydeligvis! Alle de 4 ansatte begynte å synge ivei en liten kort sang mens de laget isen min. Alt i alt var alle som jobbet der rimelig søte, men det står vel i arbeidsbeskrivelsen. Hihi. Etter alle hadde fått sin is, satt vi oss ned ved bordene der for å spise isen. Alt gikk som normalt, inntil vi plutselig la merke til en åpenbart sinnsforstyrret japaner som drev og gikk frem og tilbake imellom der bordene til Cold Stone var, og en Disneybutikk lenger inn i kjøpesenteret. Når han kom frem til bordene, tok han noen ganger frem tegneblokken sin og tegnet en tegning. Men stort sett gikk han bare frem og tilbake. Weird. Kristoffer freaket totalt ut og klarte nesten ikke sitte der lenger. Nuvel, han gjorde ingen skade, men det var passe rart. Når alle hadde spist opp isen sin, var det ut på tur.

På veien bortover kjøpesenteret så jeg skiltet til “Observatory”, og det slo meg at “hey, vi er jo i Japans nest høyeste bygning”. Så da var det opp til Observatorieetasjen! Vi tok en heis som var så rask at alle fikk propper i ørene, og som dimmet lysene og hadde skikkelig fancy musikk i det den begynte å gå oppover. Vi begynte å se ut vinduene, og det var ekstremt god utsikt, veldig høyt og generelt stilig. Etterhvert begynte Stians høydeskrekk å bli veldig åpenbar, men han tok det veldig bra! Han prøvde tilogmed å gå opp trappetrinnene til glassvinduet som var helt på kanten, men det så ut til at beina hans stoppet på trappetrinn 1! Høydeskrekk er rare greier! Så gikk vi opp til “Observation Deck”, som var enda en etasje opp, altså opp på taket. Her var det gitter og greier, men det var ganske stilig utsikt. Stian freaket ut enda mer, og det var moro! Hihi. Etter vi gjorde oss ferdig her var det bare å cruise ned til første etasje. Heisen var like kjapp ned, med dotter i ørene og alt! Idet vi kom ned kom vi ut rett ved en rosa dillebutikk, og selv om alle var slitne stormet Janne, Kristina og Marte inn for å bruke evigheter mens vi stod og ventet. Ffff! Idet de kom ut måtte Thomas på do, og da var det do-leting.

Vi fant en do, og den lå tilfeldigvis rett ved Japans eneste Burger King som jeg noengang har sett. Det er noe spesielt at Burger King ikke har slått an i det hele tatt i Japan, men man ser McDonalds på hvert eneste gatehjørne. Folk ventet utenfor til Thomas kom tilbake. Så endelig var det på tide å finne supermarkedet i Ikebukuro. Endelig et EKTE supermarked hvor vi faktisk kan kjøpe noe mat. Det forrige vi var på rundt hotellet hadde ikke allverdens utvalg. Men dette hadde jeg vært på ifjor, og det hadde 2 etasjer! Underetasje med mat osv, og overetasjen med godteri, krem, såpe og diverse.

Jeg husket ikke helt hvor det lå, så vi fant ikke frem med det første. Marte gikk så inn på hotellet vi hadde bodd på ifjor for å spørre om veien, og hun kom ut med et gigantisk kopiert kart med veien. Vi fant det til slutt og kom frem for å shoppe som gale, which we did. Alle var ferdige med å kjøpe sitt, og Kristina og Kristoffer var treige som f! Fffff! Hihi. Idet de ble ferdige var det på tur til togstasjonen, vi var ca VELDIG slitne og ville hjem så fort som mulig. Vi kom oss på toget og jeg sovnet etter en stund når jeg hadde fått meg sitteplass. Fremme ved hotellet var det standard Starbucksprosedyre på meg, og vi så at det var en eller annen form for festival ved tempelet rett ved hotellet. De fleste ville bare hjem, men jeg, Stian, Daniel og Kristina tenkte vi skulle tilbake for å sjekke ut festivalen etter vi hadde lagt fra oss tingene vi hadde kjøpt idag. Vi møttes i lobbyen og gikk mot festivalen. Det var en ganske liten festival, men det var koselig nok, og Tokyo Tower hadde et spesielt lys idag, sjekk bildegalleriet for å se, det var ganske tøft. Så var det tilbake på hotellet for å endelig hvile for dagen, og for å skrive dette! … Endelig.. ferdig…

Vi hoppet så på toget til Tokyo station, og hoppet av der. Jeg ringte Mita, og hun sa at hun ikke hadde dratt enda, så hun regnet med de var fremme rundt klokka 13 istedet. Vi tenkte “feh, berter” og hoppet på toget igjen til Akihabara! Etter å ha hørt sangene som spilles når hvert tog stopper på stasjonen alt for mye, bestemte jeg, Thomas, og Daniel oss for å se om vi fikk kjøpt en CD med disse sangene, så vi tenkte vi skulle innom Yodobashi for å se, siden vi hadde hørt sangene spilt der tidligere. Vel fremme i Akiba avtalte vi møteplass og skulle møtes der klokka 13. Jeg, Thomas, Daniel og Stian dro til Yodobashi for å se etter tog-CDen, men failet hardt pga det ikke var helt logisk hvor man fant den og hodet mitt ikke klarte å formulere en setning for å spørre om det. Marte gikk ned til lekebutikken i etasjen under og sa at vi kunne møte henne sammen med resten klokka 13. Jeg, Thomas og Daniel bestemte oss så for å ta en runde innom Tower Records, etter litt dilling rundt for å se på all den rare musikken tok vi heisen ned for å tusle litt rundt i andre deler av Akiba. Mens vi ventet på heisen skimtet Daniel et “Toilet”-skilt og spaserte omsider bort dit. Jeg spurte Thomas “Hvor ble det av Daniel?”. Thomas svarte “Han skulle på do”, og konstaterte at det skulle han også. Jeg merket da også at jeg måtte på do, så da gikk vi alle tre da. Like etter stod vi i … kø. Selv om det var 7 doer, var det altså kø på dassen. Etter doturen konstaterte vi at Norge skulle hatt slike “håndtørkemaskiner” som Japan har på sine dasser, siden de faktisk FUNKER i motsetning til de forferdelige luftblåserne som Norge prøver å tørke hendene til folket sitt med. DA var det endelig på tide å ta heisen ned til 1. Heisen var proppfull, men vi kom oss til slutt ned.

Da var det ut på en liten oppdagelsferd i Akiba til klokka ble 13. Jeg, Thomas og Daniel gikk rundt i elektronikkområdene i Akiba og fant konverteringsplugger fra europeisk til japansk, så nå fikk vi bruke alle alt av ting vi har som krever strøm. Supert! Etter litt mer akibasomling møtte vi opp 13. Resten hadde vært på Kotobukiya og Melon Books og brukt masse penger og fortsatt ingen Mita! Da bestemte vi oss for å finne butikken som jeg hadde vært på ifjor som hadde masse 2chgreier og litt Touhoustuff. Etter 15-20 min med leting og min fantastiske hukommelse (ikke akkurat HEELT perfekt), så fant vi til slutt butikken! Den het “White Canvas” og var plutselig ingen 2chbutikk lenger, den var nå 95% Touhou. For de som ikke vet hva Touhou er, så er det et spill laget av en kar som het ZUN, releaset som et hjemmelaget produkt, som plutselig har blitt så populært i Japan at de har et eget event for spillet som har 300000 besøkende. Ganske populært med andre ord. Hele butikken var nå Touhou doujin tegneserier, musikk, spill, plushbamser, nøkkelringer, vifter, coasters, mahjongbrikker, phonestraps. Jeg brukte ikke ALT for mye der, men litt!

Etter det hadde Mita ringt, og vi møtte opp med henne uten for Kotobukiya ved stasjonen. Klokka var rundt 14, og Mita hadde på seg en overdel med den største kløfta jeg har sett siden jeg ankom Japan. Jeg tok en liten sjekk på menneskene rundt når vi gikk til andre siden av stasjonen, og på 15 minutter hadde over 25 japanere tatt en ganske god og lang titt på kløfta til Mita, fantastisk. Vi puttet alle tingene våre i en coinlocker så vi skulle slippe å være på det og gikk videre. Da var det tur til Donki (Don Quijote), en kjede som er litt som nille, bare med et helt sinnsykt utvalg av klær og andre ting Nille ikke har. I tillegg til det har Akiba sin donki en etasje med maicaféen @Home, to etasjer med spillarkade, og en etasje med AKB48 i tillegg til selve området med ting de selger. Jeg er ikke ny til Donki, så jeg, Daniel og Stian sprintet opp til arkaden for å hive oss på Jubeat-maskinene! Jubeat er GØY. Etter en stund på Donki samlet alle seg, og vi skulle på maidcafé. Folk hadde bestemt seg for at de ville på en maidcafé de hadde fått flyer for, og tilfeldigvis var det Pinafore, en café jeg visste hvor var fordi jeg har vært der før. Vi kom oss dit, og fikk plasser inne i caféen. Maidene var ganske søte, og de fleste tok seg en is men Mita tok seg hotcakes og Patrick tok seg en slik risomelett hvor det kommer en maid og skriver hva du vil på den med ketchup. Patrick ba henne selvsagt om å skrive “Moe”, for de som ikke vet hva det er, for lat til å forklare. Etter det skulle vi ta ut litt penger.

Vi gikk til nærmeste 7-11 og jeg tok ut 20000 yen til meg selv, 50000 yen til Daniel. Resten tok ut litt også. Det lå en McDonalds rett ved og jeg var litt småsulten og trengte en sånn liten 100yens burger. Mita skulle ha en Oreo-milk-something-McFlurry, så jeg bestilte. Dama bak kassa misforsto meg i bråket, og hørte 2 cheeseburgere. Jeg ga den til Marte, men hun var ikke sulten, så den endte hos Romi! Da var det på tur til Harajuku for å shoppe, så vi hoppet på toget dit. På vei til Harajuku lukket døren på toget seg for fort til at Mita og Kristina ble igjen, treiginger.

Fremme i Harajuku var det ned til Takeshita Dori, jeg skulle ha meg en shorts, så Jeans Mate var første stopp. Vi bestemte oss for å møtes om 1 time. Jeg fant meg en shorts, vi tok oss en Crepe, og dillet litt videre rundt. Når litt under en time hadde gått var det på tide å gå tilbake til stasjonen, og på vei dit så vi en mann i dameklær med g-streng. Jepp, han hadde bare på seg g-streng og fishnetstrømpebukse, supert! Takk Harajuku! Da skulle vi til Shibuya, og siden Harajuku ikke er så langt derfra bestemte vi oss for å gå dit. Det var en grei tur, og man merket man kom nærmere Shibuya på hvor mange folk man måtte grave seg igjennom. Vi gikk forbi Shibuya AX, et stort konsert og olympialokale som så ganske stilig ut.

Så gikk vi til Hachiko, som er møtepunktet i Shibuya. Hachiko er en statue av en hund, som visstnok grunner i en historie om en hund som fulgte eieren sin til stasjonen hver dag, og ventet på eieren til han var ferdig på jobb hver dag. En dag hadde eieren dødd av hjerteinfarkt, og hunden hadde fått en ny eier. Men stort sett så fortsatte hunden å rømme hjemmefra for å stille seg på stasjonen og vente på sin gamle eier. I mange mange år etter eierens død. Derfor er statuens fulle navn “Faithful Dog Hachiko”, altså historien om verdens mest trofaste hund. Med det har statuen av hunden blitt Shibuyas største møtepunkt, og stort sett er det “Møtes ved Hachiko”. Med det fortalt, bestemte vi for å møtes ved Hachiko en time senere.

Jeg, Daniel og Stian gikk rett til Shibuya Kaikan, spillarkaden, for å spille mer Jubeat! Er ikke SÅ ofte vi får tid til det, så vi må gripe sjansen. De andre dro til Mandarake for å sløse penger. Mandarake er en kjede med brukt manga og leker og andre ting av den typen. Vi stod i kø ved de 2 Jubeat-maskinene Shibuya Kaikan har, og japanere kom stadig og stod i kø bak oss, og vi rullerte på den måten. En av gangene hadde Daniel og Stian spilt local-play på maskinene samtidig, så de ble ferdig samtidig, og ved siden av meg stod en utrolig pen japansk jente, som tydeligvis skulle spille. Som alle andre japanere, regnet jeg med hun skulle trykke på “Internet Play” og ikke “Local play”, men den tid ei. Jeg endte opp med å måtte spille “Local play” mot ei japansk jente. En jente på en arkade, i Tokyo, jepp. Jeg tenkte at hun måtte jo være rimelig god. Og der hadde jeg rett, jeg ble rimelig gruset. Men jeg synes jeg gjorde det ganske bra til å bare ha spilt i 3 dager! Men opplevelsen av å ha spilt mot en japaner, som i tillegg var ei heit jente tar jeg med meg med godt mot til tross av at jeg ble eid! Etter jeg var ferdig å spille la jeg merke til at hun var VESENTLIG høyere ranked på eAmuse (Multiplayernettverket til Konami/Jubeat), så da var det forståelig at jeg ble eid. Så husk det folkens, skal dere til Japan å spille Jubeat, tenk “Hot Asian, oh noes!”. Hihi.

Med det hadde Mita og Romi allerede dratt, grunnet at de mått rekke et tog som de ikke visste om. Mødrene deres hadde visst ringt og sagt ifra! Marte hadde tatt toget med dem til Akihabara for å hente tingene vi hadde puttet i coinlockeret og for å følge dem til toget på Tokyo Station. Vi var på vei til Akihabara for å bytte tog der idét Marte ringte, så vi møtte henne like gjerne der og tok toget videre til stasjonen ved hotellet. Etter det tok vi kveldsmaten på McDonalds fordi det var det billigste, og folk tydeligvis ikke eier økonomisk sans og sløser bort alle pengene sine på Mandarake første uka, Hei Patrick. Det var fredagskveld tydeligvis, fordi det var masse folk i gatene! Det var så innom Starbucks for min forhåpentligvis daglige Iced Chai Latte. Vel fremme på hotellet var det INTERNET TIME, og her sitter jeg og skriver! Day out!