Japan

Dag 5 – Mitapupper, Maidcafe og “Hot Asian, Oh noes!”

Jul 3rd

Posted by viddy in Japan 2009

1 comment

Vi møttes i lobbyen 11 som vanlig og alle var presise unntatt Kristoffer som bailet hele dagen og ville sitte på hotellrommet. Ikke noe jeg ville gjort, men det er opp til hver enkelt hva de vil bruke dagen til, så gogo! Da var det frokost på planen, jeg hadde tatt meg en loffeskive med ost og skinke tidligere på dagen, så jeg sparte frokostpengene idag. Resten spiste på Yoshinoya, og jeg tok meg en liten spasertur rundt i området for å se etter noe vi hadde gått glipp av. Imens jeg gikk tur ringte jeg Mita for å høre hvor de var i verden, og når de forventet å være i Tokyo. Hun sa at hun forventet å være i Tokyo rundt 12. Området rundt Yoshinoya var rimelig kjedelig, etter en stund var de ferdige å spise så jeg ruslet tilbake. Planen var å møte Mita og Romi på Tokyo station, siden de kom med ekspresstog fra Narita.

Vi hoppet så på toget til Tokyo station, og hoppet av der. Jeg ringte Mita, og hun sa at hun ikke hadde dratt enda, så hun regnet med de var fremme rundt klokka 13 istedet. Vi tenkte “feh, berter” og hoppet på toget igjen til Akihabara! Etter å ha hørt sangene som spilles når hvert tog stopper på stasjonen alt for mye, bestemte jeg, Thomas, og Daniel oss for å se om vi fikk kjøpt en CD med disse sangene, så vi tenkte vi skulle innom Yodobashi for å se, siden vi hadde hørt sangene spilt der tidligere. Vel fremme i Akiba avtalte vi møteplass og skulle møtes der klokka 13. Jeg, Thomas, Daniel og Stian dro til Yodobashi for å se etter tog-CDen, men failet hardt pga det ikke var helt logisk hvor man fant den og hodet mitt ikke klarte å formulere en setning for å spørre om det. Marte gikk ned til lekebutikken i etasjen under og sa at vi kunne møte henne sammen med resten klokka 13. Jeg, Thomas og Daniel bestemte oss så for å ta en runde innom Tower Records, etter litt dilling rundt for å se på all den rare musikken tok vi heisen ned for å tusle litt rundt i andre deler av Akiba. Mens vi ventet på heisen skimtet Daniel et “Toilet”-skilt og spaserte omsider bort dit. Jeg spurte Thomas “Hvor ble det av Daniel?”. Thomas svarte “Han skulle på do”, og konstaterte at det skulle han også. Jeg merket da også at jeg måtte på do, så da gikk vi alle tre da. Like etter stod vi i … kø. Selv om det var 7 doer, var det altså kø på dassen. Etter doturen konstaterte vi at Norge skulle hatt slike “håndtørkemaskiner” som Japan har på sine dasser, siden de faktisk FUNKER i motsetning til de forferdelige luftblåserne som Norge prøver å tørke hendene til folket sitt med. DA var det endelig på tide å ta heisen ned til 1. Heisen var proppfull, men vi kom oss til slutt ned.

Da var det ut på en liten oppdagelsferd i Akiba til klokka ble 13. Jeg, Thomas og Daniel gikk rundt i elektronikkområdene i Akiba og fant konverteringsplugger fra europeisk til japansk, så nå fikk vi bruke alle alt av ting vi har som krever strøm. Supert! Etter litt mer akibasomling møtte vi opp 13. Resten hadde vært på Kotobukiya og Melon Books og brukt masse penger og fortsatt ingen Mita! Da bestemte vi oss for å finne butikken som jeg hadde vært på ifjor som hadde masse 2chgreier og litt Touhoustuff. Etter 15-20 min med leting og min fantastiske hukommelse (ikke akkurat HEELT perfekt), så fant vi til slutt butikken! Den het “White Canvas” og var plutselig ingen 2chbutikk lenger, den var nå 95% Touhou. For de som ikke vet hva Touhou er, så er det et spill laget av en kar som het ZUN, releaset som et hjemmelaget produkt, som plutselig har blitt så populært i Japan at de har et eget event for spillet som har 300000 besøkende. Ganske populært med andre ord. Hele butikken var nå Touhou doujin tegneserier, musikk, spill, plushbamser, nøkkelringer, vifter, coasters, mahjongbrikker, phonestraps. Jeg brukte ikke ALT for mye der, men litt!

Etter det hadde Mita ringt, og vi møtte opp med henne uten for Kotobukiya ved stasjonen. Klokka var rundt 14, og Mita hadde på seg en overdel med den største kløfta jeg har sett siden jeg ankom Japan. Jeg tok en liten sjekk på menneskene rundt når vi gikk til andre siden av stasjonen, og på 15 minutter hadde over 25 japanere tatt en ganske god og lang titt på kløfta til Mita, fantastisk. Vi puttet alle tingene våre i en coinlocker så vi skulle slippe å være på det og gikk videre. Da var det tur til Donki (Don Quijote), en kjede som er litt som nille, bare med et helt sinnsykt utvalg av klær og andre ting Nille ikke har. I tillegg til det har Akiba sin donki en etasje med maicaféen @Home, to etasjer med spillarkade, og en etasje med AKB48 i tillegg til selve området med ting de selger. Jeg er ikke ny til Donki, så jeg, Daniel og Stian sprintet opp til arkaden for å hive oss på Jubeat-maskinene! Jubeat er GØY. Etter en stund på Donki samlet alle seg, og vi skulle på maidcafé. Folk hadde bestemt seg for at de ville på en maidcafé de hadde fått flyer for, og tilfeldigvis var det Pinafore, en café jeg visste hvor var fordi jeg har vært der før. Vi kom oss dit, og fikk plasser inne i caféen. Maidene var ganske søte, og de fleste tok seg en is men Mita tok seg hotcakes og Patrick tok seg en slik risomelett hvor det kommer en maid og skriver hva du vil på den med ketchup. Patrick ba henne selvsagt om å skrive “Moe”, for de som ikke vet hva det er, for lat til å forklare. Etter det skulle vi ta ut litt penger.

Vi gikk til nærmeste 7-11 og jeg tok ut 20000 yen til meg selv, 50000 yen til Daniel. Resten tok ut litt også. Det lå en McDonalds rett ved og jeg var litt småsulten og trengte en sånn liten 100yens burger. Mita skulle ha en Oreo-milk-something-McFlurry, så jeg bestilte. Dama bak kassa misforsto meg i bråket, og hørte 2 cheeseburgere. Jeg ga den til Marte, men hun var ikke sulten, så den endte hos Romi! Da var det på tur til Harajuku for å shoppe, så vi hoppet på toget dit. På vei til Harajuku lukket døren på toget seg for fort til at Mita og Kristina ble igjen, treiginger.

Fremme i Harajuku var det ned til Takeshita Dori, jeg skulle ha meg en shorts, så Jeans Mate var første stopp. Vi bestemte oss for å møtes om 1 time. Jeg fant meg en shorts, vi tok oss en Crepe, og dillet litt videre rundt. Når litt under en time hadde gått var det på tide å gå tilbake til stasjonen, og på vei dit så vi en mann i dameklær med g-streng. Jepp, han hadde bare på seg g-streng og fishnetstrømpebukse, supert! Takk Harajuku! Da skulle vi til Shibuya, og siden Harajuku ikke er så langt derfra bestemte vi oss for å gå dit. Det var en grei tur, og man merket man kom nærmere Shibuya på hvor mange folk man måtte grave seg igjennom. Vi gikk forbi Shibuya AX, et stort konsert og olympialokale som så ganske stilig ut.

Så gikk vi til Hachiko, som er møtepunktet i Shibuya. Hachiko er en statue av en hund, som visstnok grunner i en historie om en hund som fulgte eieren sin til stasjonen hver dag, og ventet på eieren til han var ferdig på jobb hver dag. En dag hadde eieren dødd av hjerteinfarkt, og hunden hadde fått en ny eier. Men stort sett så fortsatte hunden å rømme hjemmefra for å stille seg på stasjonen og vente på sin gamle eier. I mange mange år etter eierens død. Derfor er statuens fulle navn “Faithful Dog Hachiko”, altså historien om verdens mest trofaste hund. Med det har statuen av hunden blitt Shibuyas største møtepunkt, og stort sett er det “Møtes ved Hachiko”. Med det fortalt, bestemte vi for å møtes ved Hachiko en time senere.

Jeg, Daniel og Stian gikk rett til Shibuya Kaikan, spillarkaden, for å spille mer Jubeat! Er ikke SÅ ofte vi får tid til det, så vi må gripe sjansen. De andre dro til Mandarake for å sløse penger. Mandarake er en kjede med brukt manga og leker og andre ting av den typen. Vi stod i kø ved de 2 Jubeat-maskinene Shibuya Kaikan har, og japanere kom stadig og stod i kø bak oss, og vi rullerte på den måten. En av gangene hadde Daniel og Stian spilt local-play på maskinene samtidig, så de ble ferdig samtidig, og ved siden av meg stod en utrolig pen japansk jente, som tydeligvis skulle spille. Som alle andre japanere, regnet jeg med hun skulle trykke på “Internet Play” og ikke “Local play”, men den tid ei. Jeg endte opp med å måtte spille “Local play” mot ei japansk jente. En jente på en arkade, i Tokyo, jepp. Jeg tenkte at hun måtte jo være rimelig god. Og der hadde jeg rett, jeg ble rimelig gruset. Men jeg synes jeg gjorde det ganske bra til å bare ha spilt i 3 dager! Men opplevelsen av å ha spilt mot en japaner, som i tillegg var ei heit jente tar jeg med meg med godt mot til tross av at jeg ble eid! Etter jeg var ferdig å spille la jeg merke til at hun var VESENTLIG høyere ranked på eAmuse (Multiplayernettverket til Konami/Jubeat), så da var det forståelig at jeg ble eid. Så husk det folkens, skal dere til Japan å spille Jubeat, tenk “Hot Asian, oh noes!”. Hihi.

Med det hadde Mita og Romi allerede dratt, grunnet at de mått rekke et tog som de ikke visste om. Mødrene deres hadde visst ringt og sagt ifra! Marte hadde tatt toget med dem til Akihabara for å hente tingene vi hadde puttet i coinlockeret og for å følge dem til toget på Tokyo Station. Vi var på vei til Akihabara for å bytte tog der idét Marte ringte, så vi møtte henne like gjerne der og tok toget videre til stasjonen ved hotellet. Etter det tok vi kveldsmaten på McDonalds fordi det var det billigste, og folk tydeligvis ikke eier økonomisk sans og sløser bort alle pengene sine på Mandarake første uka, Hei Patrick. Det var fredagskveld tydeligvis, fordi det var masse folk i gatene! Det var så innom Starbucks for min forhåpentligvis daglige Iced Chai Latte. Vel fremme på hotellet var det INTERNET TIME, og her sitter jeg og skriver! Day out!

, , , , , , , , ,

Dag 4 – Project Diva, Hotellatskap og Supermarked

Jul 2nd

Posted by viddy in Japan 2009

No comments

Idag er var det “Hatsune Miku – Project Diva” release, for de som ikke skjønte det er det et spill, og ikke hvilket som helst type spill heller. Det er et musikkspill! Hurra! (De som ikke visste at jeg liker musikkspill vet det vel nå.) Så denne dagen ble med det konvertert til en “Alle gjør det de har lyst til” dag, mens jeg og Stian drar til Akihabara for å være med på releaseeventen til spillet! Vi hadde tittet på noen plakater sist vi var i Akihabara relatert til releasen, og der var det en liste over utsalgssteder, og et kart til Club Sega, en av Segas arkader i Akihabara. Vi kom til Akihabara rundt ni, og Club Sega skulle åpne klokken 10. Stian mente at de skulle selge spillet her, men jeg var skeptisk rimelig lenge, med tanke på at Club Sega er en arkade, og ikke en spillbutikk. Omsider ble klokken 10, og køen begynte å bevege seg. Folk som jobbet der informerte oss om at alle som stod i kø her, stod i kø til Project Diva lotteriet, så det viste seg at jeg hadde rett i at de ikke solgte det her. Vi tenkte vi like gjerne kunne stå i kø her, være med på lotteriet, og kjøpe spillet etterpå. Omsider spurte de oss om en kvittering. Hvilken kvittering? Jo, kvitteringen for de som hadde kjøpt spillet! Vi spurte selvsagt om nærmeste sted vi kunne få kjøpt det, og behagelig nok var det bare 10 meter borti gata, så vi gikk rett dit og stilte oss i kø. Kort tid etter fulgte alle japanerne etter, de hadde også stått i feil kø, så vi var ikke så dumme utlendinger alikevel! Etter litt under en time i kø fikk vi endelig kjøpt spillet med en Project Diva themed accessorypakke som inneholdt et cover til PSPen, to spillcover til oppbevaring av spill, og en Project Diva PSP-bæreveske. Vi gikk så til lotterikøen igjen, som nå var rimelig kort siden vi hadde tatt med oss hele køen. Vi vant ikke, snufs.

Etter dette var det på tide å skaffe Stian en PSP! Nå satt han jo med et PSP-spill, men ingen PSP! Vi gikk til en liten sjappe rett ved Gamers, og de skulle ha 30k yen for en PSP. Dette hørtes litt dyrt ut, men Stian måtte ta ut penger uansett, og nærmeste 7-11 lå rett ved Yodobashi. Dette var flaks, for vi gikk like gjerne inn på Yodobashi for å sjekke prisen der, og den var 10k yen lavere. Mulig at vi misforsto karen den andre butikken, men Stian kjøpte seg en av de Japanske PSP-3000ene på Yodobashi, den blå. Stian måtte så ha minnekort til PSPen sin, så vi gikk noen etasjer ned og fant minnekort. Stian kjøpte et 8GB, og jeg tenkte “hey, Jeg har jo ikke kjøpt meg NOE nesten enda”, så jeg slo på stortromma og kjøpte et 16GB minnekort til PSPen min. Etter dette var det ingen tvil om at vi skulle tilbake til hotellet og spille en stund, hvor lenge hadde vi ikke planlagt.

Resten av folka hadde sagt at de skulle gå ut klokken 12:00 omtrent og dra til Akihabara selv. Vi var nå på vei tilbake til hotellet, og klokken var rundt kvart på 12. På vei tilbake til hotellet gikk vi innom McDonalds for å kjøpe 2 små hamburgere for en kjapp matbit. Vi konkluderte med at det ikke var noe vits i å spise noe stort og skikkelig fordi vi ikke var veldig sultne enda, og at hotellet ligger rett ved tonnevis av spisesteder. Når vi kom tilbake til hotellet ca 12:10 stod en del av gjengen i lobbyen og ventet på Marte, som tydeligvis hadde forsovet seg. Jeg tok heisen opp til hotellrommet, og møter Marte i gangen, spør om nøkkelen og gjett hva. Nei, den hadde Marte klart å låse inne på rommet! Så da var det ned i lobbyen igjen så Marte kunne snakke med resepsjonen. Resepsjonen tildelte oss ei søt lita japansk ei som ble med oss opp og låste opp døren. Stian kom så opp til rommet mitt, fordi hans ble vasket, så vi hang på mitt rom en stund og pakket ut alt støffet og kastet det, fordi rommet mitt var jo ikke vasket enda, så å kaste det her betydde jo at de tok det ut, hurra! Hihi. Like etter kom det ei gammel vaskedame og hilset, da stappet vi alt i sekken min og gikk ned på rommet til Stian. Vi spilte så til.. rundt 17:00 tror jeg. Hvor jeg drev og sovnet litt tilfeldig imellom sangene.. trøtt. Marte ringte så og sa “slipp meg inn”, hvor jeg så informerte henne om at vi var på rommet til Stian. Da pakket vi ned ting, og det var tydeligvis bare Marte, Thomas og Janne som var tilbake enda. Daniel hadde dratt til Shibuya helt alene for å shoppe klær tydeligvis, og Patrick, Kristoffer og Kristina var enda i Akihabara. Intet sjokk der!

Jeg, Marte, Stian, Thomas og Janne dro så på oppdagelsesferd for å finne et supermarked som Marte hadde fått forklart veien til. Det var et stykke fra hotellet, men vi fant det! Endelig en faktisk Japansk butikk som ikke bare er en konbini. Konbini er japanernes fine forkortelse av “Konbiniensu Stoa” (Convenience Store), aka en liten butikk, 7-11 f.eks er en Konbini. Det var et rimelig lite supermarked, men de hadde masse utvalg i forhold til det meste av konbini. Vi kjøpte en pakke oppskjært brød for 100yen, drikke, pålegg, og masse småsnacks. Alt vi kjøpte endte på 3000 yen, hvor 800 av disse var en “skodeodorant” som Marte ville ha. Så det er rimelig billig på butikkene der! På vei tilbake skulle rocket-scientist Marte finne en bedre vei tilbake, kortere. Dette var da ikke tilfelle, så det ble en lang vei tilbake. Omsider kom vi tilbake på hotellet, og da var Daniel kommet tilbake. Marte hadde visstnok tidligere oppdaget at det var en Pepper Lunch lenger ned i gata ved hotellet, så dette ble planen at vi skulle spise der! Vi måtte bare få med oss Akihabara-gjengen som ikke var tilbake enda. Jeg ringte så Patrick for å høre hva de hadde planlagt. Jeg rakk å få med meg “Det ligger i stemningen å spise noe billig”, så jeg sa “Dere kan jo spise noe billig på Pepper Lunch”. Han måtte gå på toget, og rakk ikke svare. Men fikk så en melding med “Vi er med på pepper lunch om det er kort fra hotellet”, og det var det jo. Jeg ringte ham så i heisen og sa “Møt oss ved den store porten mellom stasjonen og hotellet”. Dekningen var litt dårlig i heisen, så når vi kom frem til porten var det ingen der. De hadde stoppet ved en av de 9 inn/utgangene til Daimon stasjon. Daimon betyr “stor port” på Japansk. Vi kom oss trygt til pepper lunch, og denne hadde en 2 etasje som var rimelig stor! Which means, god plass til utlendingene. Jeg og Marte prøvde en annen type rett idag, som ikke falt noe særlig i smak hos noen av oss, den var 400 yen billigere enn det vi spiste sist, og med god grunn. Virket som noe kjøttdeig greier stekt som biff, var ikke ILLE, men var ikke fantastisk heller. Resten var dog veldig fornøyde med måltidet!

Så var det tilbake til hotellet, med et lite stopp på Starbucks for dagens Iced Chai Latte. Kristoffer skulle også ha! Så jeg løp over veien og kjøpte 2 Venti-sized Iced Chai Latte. Folkene bak disken idag var veldig søte på en rar måte, f.eks hadde han ene bak disken rukket å plukke opp en kopp av hver eneste størrelse for å vise til meg på tiden imellom hun bak disken spurte hvilken størrelse jeg skulle ha og til jeg svarte. For så å få et litt skuffet ansikt når jeg tilogmed visste navnet på størrelsen, så alt det arbeidet var for ingenting! Hihi. De pakket ned koppene neatly i en pose med sugerør og alt, men det la jeg ikke merke til før han plutselig utbryter at han allerede har puttet dem oppi når jeg tar tak i et sugerør. For de som kan japansk sa han “Mou haerimasu yo!”, noe som er rimelig slengete japansk etter min forståelse, hihi. Vel tilbake på hotellet var jeg dødtrøtt selv om klokken bare var halv ni, så jeg orket ikke mer enn å bare legge meg. Sitter nå på morgenen dagen etter og skriver! Nå starter en ny dag, wah!

, , , , ,

Dag 3 – Gyudon, Templer og Fremtiden

Jul 1st

Posted by viddy in Japan 2009

No comments

Idag startet vi dagen med det vanlige, altså vi møttes i lobbyen klokken 11. Derimot idag var ingen sene, bortsett fra Tina! Hun kom fem minutter for sent, fysjameien. Da var det ut for å få i seg frokost! Idag falt det på Yoshinoya, som er et sted hvor man får gyudon (beef bowl) og lignende saker! Gaijin invasion var det som skjedde, altså 9 utlendinger som plutselig tropper opp på Yoshinoya rett ved hotellet. Ansiktsuttrykket til de som jobbet der var litt “Hm, ja”, men de kom og tok bestillingene. Absolutt alle bestilte en Regular Gyudon, en etter en. Hun som tok bestillingen gliste mer og mer for hver gang alle bestilte det samme. Det er mulig at det ikke er vanlig at 9 personer bestiller -akkurat- det samme, but hey! Det falt i smak hos alle, både prismessig og smaksmessig! Slagordet til Yoshinoya er: “Umai, Yasui, Hayai” – som roughly oversettes til “Godt, Billig og Kjapt”, og det passer utmerket etter min mening!

Etter Yoshinoya var det på tide å starte med dagens planer: Asakusa og Odaiba. Asakusa er et ganske tradisjonelt område, med et tempel som mest sannsynlig alle kjenner som Asakusa, selv om tempelet egentlig ikke heter det, men heter Sensoji. For å komme oss dit måtte vi for første gang bruke Toei Subway-linjene i Tokyo. En av subwaylinjene heter “Asakusa Line”, og jaggu, det er jo dit vi skal! Så vi turer ned til Daimon stasjon, som er rimelig nærme hotellet vårt, hopper på Asakusa line, og frem kom vi. Da vi gikk ut av stasjonen var det ikke så vanskelig å finne frem til Sensoji grunnet min fantatiske hukommelse og retningssans. Tro det eller ei, jeg begynner å bli ganske rutinert i Tokyo etter 2 turer hit.

Etter det kom vi oss til Sensoji, og da var det standard prosedyre: “Møtes her klokken 13:00″ (Roughly 1 time senere). Vi splittet oss opp og endte med litt tilfeldig gruppering, som forandret seg underveis når folk møtte på hverandre. Jeg og Stian var de som gikk mest rundt utenfor de standard “turistområdene”, og vi synes det var ganske spennende å se en litt annen del av Asakusa, med nesten ingen turister i syne. Man skulle jo tro Asakusa var helt fullt av turister i alle gater, men man skal altså ikke gå så langt fra tempelet for å komme til steder hvor det er så godt som ingen turister. Vi møttes opp igjen klokken 13:00 og tok oss en tur inn i tempelet, som for øvrig restaureres akkurat nå og var pakket inn i noe slags bygningsgreier. Hele tempelet var dekket av hvite plater og typiske stillaser, men innsiden var uendret. Vi gikk så sammen til den lille tempelparken ved siden av tempelet, hvor det er fiskedammer og andre koselige ting.

Så var det videre i planene og på tide å komme seg til Odaiba! For de som ikke vet det, er Odaiba en artifisiell øy som ligger i Tokyo Bay, den er visstnok laget av en hel del søppel som de så har bygget en hel by oppå. Planen var å ta en sightseeingbåt i Sumida River og bort til Odaiba, så da var det bare å cruise til bryggen der båten går. Det var roughly 4 minutter å gå fra Sensoji hvor jeg ser at hele båtplassen som jeg tok sist jeg var i Japan var stengt ned. Etter litt kreativ lesing på skilter fant jeg ut at de hadde bare relokalisert til litt lenger bort på bryggen, så vi trippet bort og kjøpte billetter. Da var det bare å hoppe på båten til Hinode Pier, for så å bytte der til båten som gikk til Daiba, den mest sentrale delen av Odaiba. Vi holdt på å gå av på feil brygge først, men heldigvis stoppet de som jobbet på båten oss, da de skjønte at vi ikke skulle av her. På den faktiske Hinode Pier ventet vi omtrent 15 minutter på båten vi skulle bytte til, og kom oss på den. Båtturen var ganske chill og fin, og på den båten vi byttet til satt vi på taket med en god kald bris hele veien til Daiba.

Vi gikk av på Daiba, poengterte at det var teit at Japan også hadde en Frihetsgudinne – selv om den var mye mindre enn den i USA. Da var det rett til første stopp, Joypolis! Joypolis er en innendørs fornøyelsespark på Odaiba med mye morsomme attraksjoner. Omsider fant vi ut at om vi ventet til 17:00, roughly en time, så kostet det 1000 yen mindre for et free-pass, for da het det plutselig night-pass. Som litt økonomiske turister slukte vi dette rått, og fant ut at vi skulle sløse bort en times tid ved å spise og bare titte litt på kjøpesenterne. Jeg var litt innstilt på en økonomisk lunsj idag så jeg tenkte McDonalds var en god deal. Tydeligvis var absolutt ingen uenig med meg, siden plutselig var alle 9 av oss inne på McDonalds og skulle ha mat. Jeg bestilte en Dobbel Quarterpounder Cheese, og fikk en rosa pin for å være “storspiser” eller noe i den duren. De hadde visst en eller annen form for kampanje på å kjøpe de største quarterpounder menyene! Fair enough. Alle ble overrasket over burgeren, ettersom den faktisk smaker noe her i Japan. De krydrer faktisk burgerne, og det virker faktisk som ekte kjøtt og ikke som en tørket skurefille slik den virker i Norge. Vi drepte litt tid på McDonalds, og gikk på oppdagelsesferd på kjøpesenterne.

Klokken 16:55 var vi nesten alle foran Joypolis, og ventet på at de skulle begynne å selge 17:00-night-passene. Så var det inn, og hei og hå! Joypolis er supermoro og vel så det. De største slagerne for meg personlig var Spin Bullet, Half Pipe Canyon, og Storm-G. Spin Bullet er en innendørs berg og dalbane som snurrer og river skikkelig i deg. Half Pipe Canyon går ut på at man skal få flest mulig poeng på et 2 manns “snowboard” på skinner ved å samarbeide om å time trykkene på fotknappen til -akkurat- når man er på midten av halfpipen, denne vant jeg og Marte, hurra. Og til sist, Storm-G er en arkadelignende maskin hvor man samarbeider to stykker om å styre et romskip i en tube, 4 romskip, altså 8 personer! Her kom vi bare på 2 plass, men Stian og Patrick kom på 1 plass. Vi brukte en hel del tid her, og rundt 20:00 var det ut igjen.

Etter det ble det mye om og men om vi skulle ta kvelden eller ikke, men det ble fort konkludert at Kristoffer var den eneste som ville tilbake til hotellet for å snakke med dama si på nettet. Så resten ble igjen for å først dra til en av verdens største Pariserhjul i Pallet Town, og så til Shiokaze Park for å se på 1:1-size Gundam Statuen som nylig har blitt bygget der! Først ut var pariserhjulet, hvor Daniel og Stian bailet pga Stian har høydeskrekk og Daniel var litt fattig på tidspunket. Vi fylte med andre ord en pariserhjulgondol med Meg, Marte, Patrick, Kristina, Thomas og Janne. Det var koselig og fint, selv om Janne og Tina fikk akutt høydeskrekk plutselig på vei opp. Hihi, all in a days work! Men alt i alt var det en fin tur.

Så bar det til Shiokaze Park for litt GUNDAM Awesomeness. Vi tok Yurikamome, den helautomatiske buss/tog-hybriden til Daiba og gikk mot Shiokaze Park. Retningssansen min feilet litt her, så vi endte i feil ende av parken hvor alt var gjerdet inn, så vi trodde at kanskje statuen var inngjerdet grunnet at den ikke skal avdekkes før om noen dager. Men jeg ga ikke opp, så vi fortsatte rundt og plutselig så vi en GIGANTISK Gundam Statue foran oss. Men den var desverre ikke opplyst, tenkte vi. Det var jo litt kjipt. Før mens vi stod der, begynte plutselig noen av lysene å lyse på den. Vi endte opp med å få se den nesten fullstendig opplyst med unntak av hjelmen, og ser på det som en grei deal! Vi stod med et typisk “Oooooh” ansiktsuttrykk i noen minutter, tok en hel del bilder, og så på at de lekte med lysene på Gundamen. De drev og fiklet med lyset og fikk den til å blinke de forskjellige lysene oppover, og generelt så det rimelig kult it. Kjipern at de ikke lyste opp hjelmen dog!

Så bar det hjemover ved hjelp av Yurikamome til Shinbashi, og Asakusa Line fra Shinbashi til Daimon. Vel ute av stasjonen, var det på tur til 7-11 for å ta ut penger til Daniel og shoppe litt mat og drikke. Når jeg ankom hotellet, var det en liten tur opp på rommet, før jeg nå cruiset ned til rommet Daniel, Stian og Patrick bor på for å samarbeide litt om internettprisen. Billigere å dele på 4 enn på ingen! Dagen er over, og jeg skal opp tidlig imorgen. Hurra!

, , , ,

Dag 2 – Akihabara, Suidobashi og Shibuya

Jun 30th

Posted by viddy in Japan 2009

No comments

Dag 2 begynte med at folk møtte i lobbyen rundt 11. Folk var litt borte, så ikke alle kom i tide til møtetidspunktet, men rundt halv 12 hadde alle somlet seg ned til lobbyen og det var ut på tur! Planene idag var ikke fastsatte, så jeg foreslo at vi tok turen til Akihabara Yodobashi (siden vi ikke orket det i går), Suidobashi og Shibuya. Vi husket at hotellet hadde en form for shuttlebuss til stasjonen, så vi bestemte oss for å finne den! 9 nordmenn, ut på tur. Vi stilte oss på holdeplassen utenfor hotellet, hvor det plutselig kom 2 søte japanske damer som jobbet på hotellet og spurte om vi hadde reservert plass til bussen. Nei, det hadde vi jo ikke, men de fikset det for oss! Noen minutter senere kom bussen, og stoppestedplanen var først et annet hotell i samme kjede som vårt som het “The Prince Tower Hotel” eller noe slikt. Når bussen rullet inn foran det hotellet, så skjønte vi at her var det folk med penger som bodde. Vi synes jo vårt hotell er ekstremt fancy, og det er jo det og, men dette var en skyskraper av et hotell hvor bilene utenfor oste penger. Etter dette lille stoppet kjørte bussen til stasjonen og vi kunne komme oss avgårde med toget!

Planen var Akihabaras Yodobashi først, så vi kom oss på Yamanote-linjen dit. Når vi kom frem til Akihabara dro jeg med Daniel til postkontoret for at han skulle forsøke å ta ut penger der. Maskinen der ville HELLER ikke lese kortet hans, han hadde heldigvis penger igjen så vi utsatte problemet litt til. Da bar det mot Yodobashi. Etter 2 timer med å gå igjennom Yodobashi hadde de fleste kjøpt seg -noe- i det minste, jeg klarer enda ikke bestemme meg for et kamera jeg skal kjøpe, så jeg kjøpte desverre ingenting. I det minste sparte jeg pengene inntil videre, hehe.

Etter det var det Suidobashi på planen, så da slang vi oss på Chuo-Sobu-toglinjen dit. Suidobashi er togstasjonen nærmest Tokyo Dome og Tokyo Dome Attractions, en fornøyelsespark. Folk ville se Tokyo Dome, og noen av oss er også stilige nok til å sette pris på en skikkelig god berg og dalbane. Vi gikk av toget, ut av stasjonen, og gikk mot Tokyo Dome-området. På veien var det en 7-11 som folk tok ut penger på, og en Starbucks så jeg kunne få tilfredsstille min trang etter Iced Chai Tea Latte idag også! Da bar det rett mot Thunder Dolphin, som er verdens sjette høyeste berg og dalbane. Jeg fikk med meg de som turde (aka, de som ikke er pingler!) som var Marte, Janne, Patrick og Daniel og det var nesten ingen kø til den, helt utrolig sammenlignet med timen jeg stod i kø ifjor var vi fremme på 4 minutter og satt oss ned i vognen. Da var det GANSKE bratt rett opp til berg og dalbanens høyeste punkt hvor Janne sitter med en “SKAL VI LENGER OPP NÅ?!”-look på ansiktet på vei opp. Så var det droppet, nesten RETT ned (inkludert vektløshet!) hvor alle som tok den innså hvor awesome denne berg og dalbanen er, resten av den er minst like awesome. Etter vognene stoppet var alle enige i at -dette- ville vi gjøre igjen, og Patrick utbrøt “DAY PASS?!?”. Men dette venter vi med til litt senere på turen, en tur fikk holde for idag, hihi. Vi møtte opp med pinglene litt lenger ned hvor de satt og chillet. Siden planen var Shibuya senere idag, så tenkte vi å vente med middag til da slik at vi kunne spise Yakiniku på Gyu-kaku (helt fantastisk yakiniku), så folk trengte en liten bit med noe. Vi gikk da til nærmeste crêperi og alle tok seg en crêpe!

Da var det til stasjonen, og Chuo-Sobu linjen til Shinjuku station, Verdens mest travle togstasjon! Her skulle vi bytte til Yamanote-linjen for å komme oss til Shibuya, og det gikk rimelig greit. På Shinjuku rakk noen å kommentere “her var det ekstremt mye folk!”. Når vi var fremme i Shibuya gikk det omsider opp for folk at NÅ, nå er vi i MIDT i Tokyo. For her var det mer folk enn omtrent noen hadde sett før. Første på listen over ting vi skulle i Shibuya var Citibank, nok en bank som KANSKJE kunne akseptere kortet til Daniel. Men nei, still nothing. Heldigvis hadde han fortsatt penger igjen. Så vi bestemte oss for at han fikk ringe Audun i Norge og få tallet på nettbank-kodebrikken sin senere ikveld og få satt inn penger til meg slik at jeg kunne ta ut for ham. Da var det rett på Gyu-kaku for å spise det muligens beste måltidet så langt! Etter litt språklige misforståelser kom vi oss omsider inn. Karen i døra hadde sagt noe om 90-minutter, og vi skjønte ikke mer enn det, så vi regnet med at det var 90 minutter kø først. Før noen kom med idèen om at “Kanskje det betyr at vi må spise ferdig på 90 minutter?”, da husket jeg på at det var tilfelle sist også. Stedet har en grense på 90 minutter på å spise. Etter et helt sinnsykt måltid bar det til kassen for å betale, og ut i Shibuya igjen.

Vi konkluderte med at da var det på tide å spres for å oppleve Shibuya litt, alle har jo ikke samme interesser! Så vi bestemte oss for å møtes om litt over en time ved Hachiko. Da bar det rett til Shibuya Kaikan for min del, en spillarkade i Shibuya som tydeligvis er ganske kjent for de mangfoldige gamle klassiske spillene de har, og for masse fightingspill. Tydeligvis spiller rimelig gode folk her ofte, så dette måtte jo sees. Daniel og Stian ble med meg, siden de ikke var helt shoppegale eller doujingale som de andre. Shibuya Kaikan hadde -mange- maskiner, men 2-etasje falt mest i smak her for meg: Musikkspillene selvsagt! Jeg og Stian benkes oss så foran de 2 JuBeat maskinene de hadde der. Daniel så på en stund, men så spurte jeg han bare om han ville gå og gjøre noe annet den siste tiden mens jeg og Stian hang her. Da tok Daniel turen ut mens jeg og Stian fortsatte med JuBeat. Jeg prøvde noe Pop’n'music og en runde GuitarFreaks, pga sistnevntes bonussanger klarte vi å komme 5 min for sent til å møte de andre. Da vi møtte opp ved Hachiko var det bare å cruise tilbake til hotellet!

På vei tilbake var det McDonalds og Starbucks igjen for bare en cheeseburger og en Iced Chai Tea Latte. Må jo ha noe i magen når man skal sove! Vel fremme på hotellet var det rett på rommet for å chille litt og sitte litt på nettet før det var sovetid. Prøvde å ringe foreldrene mine for å informere om at jeg fortsatt lever, men de tar jo aldri telefonen som vanlig! Kjøtthuer, hehe. Våknet alt for tidlig nå også, så sitter her igjen klokka 8-9 på morgenen og skriver, skal møtes i lobbyen 11! Satser på en like awesome dag idag også.

, , , ,

Dag 1 – Reisen til Japan, bli kjent med Japan og Tokyo

Jun 29th

Posted by viddy in Japan 2009

1 comment

Alright! Here goes nothing!
Lurer på hvor mye jeg kommer til å gidde å skrive denne turen, men er jo kjekt å ha noen notater i det minste, så man husker selv hva han har gjort. Idag begynte med at alle dro til Gardermoen i god tid, vi fikk sjekket inn, vekslet noen penger til yen, og så tok vi oss en pizza på Pizza Hut på Gardermoen og kastet oss deretter på flyet til Helsinki. Det gikk rimelig knirkefritt, flyturen var bare 1 time-ish lang til Helsinki, og flyet vårt fra Helsinki til Japan gikk kort tid etter, så vi trengte ikke vente så veldig lenge på Helsinki heller. All-in-all, win win. Etter det var det 9 timers flytur på gang. Finnair hadde fantastisk kvalitet over seg, og alt var MYE bedre enn de 2 andre turene til Japan jeg har tatt, dog på tross av det ble kroppen min totalt ødelagt alikevel. 9 timer på fly er jo 9 timer på fly selv med et bra flyselskap! Men vi kom levende frem til Japan (trøtte og ødelagte alle sammen). Da var det å finne hotellet som stod på planen.

Vi shoppet togkort og billett med NEX (Narita Express), som er toget som går fra flyplassen og som kjører deg rimelig kjapt inn til Tokyo. Da vi ankom Tokyo var det bare å finne nærmeste tog til Hamamatsucho som er nærmeste togstasjon fra hotellet vi skal bo på (Tokyo Prince Hotel). Vi kom frem til hotellet rundt 12 og fikk 2 av rommene våre, check-in var ikke før 14:00 så resten av rommene var klare til da. Vi endte dermed med å chille på det ene hotellrommet litt før folk mente de var for sultne til å vente lenger. Planen var at alle skulle få slått seg ned på rommene sine, tatt seg en dusj osv etter flyturen. Men folk ble for sultne, så noen av oss tok seg en liten tur ut og raidet nærmeste konbini, en am-pm, siden vi ikke fant en seven eleven i farta! Jeg kjøpte meg en BANANVAFFEL, overraskende nok smakte den banan, og vaffel. Marte kjøpte seg en “Rapper” (Ja, det stod på pakken). Som jeg er rimelig sikker på er en japansk feilstavelse av “Wrapper” (siden det var en wrap, med ost og skinke i). Marte fikk sin første “yay, jeg skjønner litt av hva de sier” når damen bak disken hadde spurt om hun skulle varme opp wrapen for henne. Hun hadde kjent igjen ordet for “varmt”, og var veldig fornøyd med det!

Etter det var det rett tilbake på hotellrommet, henge der til 14:00-ish hvor det plutselig ringte en telefon med en søt dame i andre enden som sa “Youaa friendsu roomsu aaa finisheddo” (For de ekstra treige, “Your Friends’ rooms are finished”). Jeg sendte dermed de som skulle ha rommene ned for å hente nøkler, og noen timer etter hadde alle dusjet og var klare (Thomas og Janne var treigest! IKKE OSS! YAY!). Da var det selvsagt enstemmig om at alle skulle rett til Akihabara. Det passet meg helt fint, selvsagt (Ehem). Første plan var å finne noe å spise til alle sammen, og jeg har siklet på Pepper Lunch helt siden sist jeg var i Japan. Pepper Lunch er et sted de selger digg pepperbiff som kommer på en varm plate så du kan steke den akkurat slik du vil, den kommer med gulrøtter, asparges og et AWESOME “kryddersmør” (jeg vet egentlig ikke hva det er, annet enn at jeg smører det utover biffen og det er sykt digg). Det falt veldig i smak hos alle, og folk synes det var awesome. Siden alt er ved det normale spiste jeg selvsagt ikke aspargesen! (Viktig detalj!).

Etter det var det en Akihabara Sightseeingrunde i regi av meg selv, hvor jeg viste resten av folka alle de forskjellige delene av Akiba, og hva de finner på de forskjellige. Vi hang en stund i Donki-bygget, hvor jeg raidet arkaden og spilte bla.a JuBeat, Beatmania IIDX16 EMPRESS og DDR X. Vi tok også purikura, mer om det senere ;D. Etter det gikk de fleste av oss ut, tok oss en crêpe (nom nom) mens vi ventet på at de andre skulle bli ferdige. Etter det skulle Stian ha noe å lese på, så vi sendte han inn på Animate for å kjøpe noe manga. Stian kom kort etter ut med en kembopose av manga, men Kristoffer og Patrick var ikke å se. Vi ventet i 15-20 min, men de var umulig å få tak i pga de ikke hadde dekning på telefonen. Hvorfor? Viste seg at de hadde hengt i kjelleren på Animate. Vi var slitne og trøtte. Etter det måtte Thomas ha seg minnekort og kameralader (den hadde han glemt hjemme), og ingen var helt i “hugget” lenger pga vi hadde sovet så lite, så jeg og Thomas gikk inn på Yodobashi Kamera sammen, hvor jeg huket tak i en kar for å hente alle tingene han skulle ha. Yodobashi er som en Elkjøp, Expert, Nille og Lefdal skulle mixet seg sammen, bare med ca 200% mer service fra de som jobber der. Japans servicenivå er fantastisk. Vi kom ut etter det, og da var det bare å komme seg rett til hotellet for å legge seg tidlig. Alle var trøtte etter flyturen så det var ingen protester.

På vei tilbake til stasjonen trengte noen å ta ut litt mer penger, så vi tok turen til nærmeste 7-11. Her tok alle ut penger, men kortet til Daniel ville ikke bli lest i noen av minibankene på 7-11. Merkelig, men vi bestemte oss for å prøve på postkontoret dagen etter. Når vi kom oss til stasjonen kom vi oss på toget til Hamamatsucho (nærmest hotellet), og på gåturen derfra til hotellet skulle jeg bevise Japanernes effektivitet, så jeg gikk inn på en McDonalds, bestilte en vanlig cheeseburger uten løk og agurk. 1 minutt og 15sekunder tok det før jeg hadde en helt fersk burger i hånda som for øvrig smaker UTROLIG mye bedre enn McDonalds-burgere gjør i Norge. Men det visste jeg allerede, jeg har jo vært her før! Hehe. Videre på veien, raidet vi Starbucks, fordi jeg måtte skaffe meg årets første Iced Chai Tea Latte. Det var ekstremt digg å endelig få smakte den igjen. Hurra for Japan nok engang! Vi ankom hotellet og alle gikk til rommene sine. Klokka var kanskje rundt 19-20 på kvelden. Jeg våknet klokka 05:00 og skrev dette. Nå går jeg og legger meg igjen. Vi skal møtes i lobbyen i morgen 11. (Det var kanskje litt sent, men jeg tenkte det trengtes etter flyturen.)

, , , , , , , , ,
«123